Om relativisme og Jesu eksklusivitet

( fritt etter ' Kristen med god grunn' av Stefan Gustavsson; Luther forlag )

A. Et nytt syn på sannhet

Mens det før opplysningstiden var innlysende at det fantes en sannhet, kom rasjonalismen med en mulig konsekvens at det ikke fantes noen absolutt sannhet. Kant banet med sin skjelning mellom 'tingen i seg selv' -det objektive, og 'tingen for meg' -det subjektive, vei for en ny holdning: Om det er 'umulig å finne fram til' tingen i seg selv, så blir det heller ingen objektiv sannhet. Særlig har dette fått konsekvenser innen for synet på religion:

B. Et nytt syn på religion

Mens det tidligere (før opplysningstiden) var som å slå inn åpne dører å hevde at det eksisterer en absolutt sannhet, så ble det etter samme periode vanskelig å komme til bunns i hvor sannheten er i religiøs forstand. En bruker bilder som elver som tilsynelatende renner i ulike retninger, men som til sist renner ut i samme verdenshav. Evt. på ulike stier som 'går på kryss og tvers', men likevel ender opp på samme fjelltopp. Et kjent bilde er også elefanten og de 'blinde menn'. Et poeng å merke seg her er at fortelleren har den hele og fulle sannhet (ser elefanten), mens historien ikke kommer til rette med religionenes egenart. Det har aldri vært poenget i noen monoteistisk religion at de er funnet på av mennesker.

C. Relativismens framvekst

1. Sosiologisk: Mens en tidligere levde mer i en enhetskultur -så minner forholdene i dag mer på en 'global landsby'. Det er elementer fra ulike kulturer og retninger til stede på mange måter. Det er pluralistiske samfunn vi lever i. Men gjør de det umulige å komme til rette med, eller finne noen form for sannheter innenfor seg? En ting er det følelsesmessige og relasjonsmessige. Det kan gjøre vondt å avvise/bli avvist med sitt livssyn. Det virker 'enklere' å si noe sånt som: 'interessant at vi har ulike syn' og la det bli med det..

2. Filosofisk: Pluralismen gjør livssynsmarkedet uoversiktlig. Det kan virke nesten 'hipp som happ' hva en velger satse på. Det er i så fall en filosofisk holdning til pluralismen. Det er så mye som gjør krav på sannhet, at det 'ikke er mulig å avgjøre hva som er objektivt riktig'. Hvilken rett har noen til å hevde at sitt syn er bedre/rettere enn andres? En viss ydmykhet og toleranse er på sin plass. Men relativisme trenger ikke bli en konsekvens av pluralismen. Det viser seg at det går utmerket å kombinere toleranse med troen på at noe er absolutt rett/sant. Det er fordi en kan hevde andres rett til tro/meninger, samtidig som en har sine egne, som en holder for sanne. Toleransens utgangspunkt var en tillit til at sannheten til slutt ville vinne fram. Nå er det mer 'av tvil i forhold til sannheten' at toleranse hevdes. Dessuten om den starter i ydmykhet, ender den gjerne fort i mangel på nettopp toleranse (bildet).

3. Teologisk

Mens kristne ledere/teologer ikke var det minste i tvil om Bibelens karakter av Guds-åpenbaring. Dermed var den ubestridt 'eneste sanne grunnlag for lære og liv'. I våre dager er det dessverre mange teologer som ser på Bibelen hovedsakelig som menneskers vitnesbyrd om Gud, og dermed ett blant mange religiøse skrifter. Fordi det stadig åpenbares ny kunnskap, så kan ikke den endelige sannheten være absolutt til stede noen tid. Det gir grunnlag for sprik og splid innen kirken. Noen teologer tar til orde for en religiøs 'kopernikansk revolusjon'. Mens kristendom før sirklet omkring Gud og Jesus, så 'bør den nå dreie seg om åndelighet'. Jesus blir da fort én av flere religiøse profeter. Det strider imidlertid klart med Bibelens syn på Jesus, og innebærer et reduksjonistisk syn på Bibelen.

D. Kritikk av relativismen

Om relativismen tilsynelatende kan virke til å forenkle/utjamne konflikter, så inneholder den innbyrdes motstridende påstander og setter seg selv opp som et absolutt hevet over (andre) religioner.

1. Stemmer ikke logisk: Om noen sier 'alt er relativt' og mener det i eksistensiell betydning at det ikke finnes absolutte sannheter, må en stille flg. spørsmål: 'hvorfra vet en det at alt er relativt'? Innfører en ikke bare et nytt absolutt, for å avskaffe nåværende absolutter? Satt på spissen: 'er du absolutt sikker på at alt er relativt?'

2. Stemmer ikke med sine egne påstander: For å kunne si at 'alt er relativt', måtte en person sitte med absolutt oversikt og si at ingen andre har gjort det. Det må sies å møte seg selv i døra.

3. Stemmer ikke med religionenes særpreg: Det er liten tvil om at de monistiske/bibelske religionene gjør krav på å eie en absolutt sannhet. Det er en sannhet som de har fått åpenbart, ikke noe de har filosofert seg fram til. Det at det man har opplevd noe 'utenfor' som kan har henvendt seg til menneskene, gjør at en forholder seg til dette som eksisterende og normgivende.

Konklusjon: Relativismen en blindgate, den holder ikke mål i forhold til egne forutsetninger og tar ikke andre livssyn/religioner på alvor. En skal også lete lenge etter mennesker som lever konsekvent etter en slik lære. Om en skal ta bussen fra Oslo til Trondheim, vil en prøve unngå havne på bussen til Bergen (og v.v.)

Som svar på relativismens blindvei, må kristendommen fortsatt holde fram en objektiv sannhet. Det er ikke bare i form av en lære, men særlig i form av en person. Jesus hevdet selv å være eksklusiv i Bibelen. Skal en ta stilling til ham, må en forholde seg til det han sier, ikke relativistisk hevde ham som et godt menneske eller en morallærer..

E. Er Jesus unik?

Det første spørsmål en religion må svare på er: Hva er den ytterste virkelighet? Hvordan er Gud, om han finnes? Religioner og livssyn gir ulike svar på dette. Gjennom hele Bibelen er det selvfølgelige utgangspunkt at det finnes en personlig Gud. Men hvordan er han?

1. I forhold til Gud: Når mennesker spør om den kristne Guds identitet, så viser han oss Jesus. Han er Guds identitetsbevis i verden. Jesus kommer med klare påstander om sitt forhold til Gud.

Det andre spørsmålet en religion må svare på er: 'Hvorfor er vi her?' Er det en tilfeldighet, et slumptreff. Er vi på en meningsløs reise fra ingensteds til ingenting? NT har et annet perspektiv: Vi lever i en skapt verden. Det finnes en tanke bak vår tilværelse og et mål for vår eksistens. For Paulus er Guds visdom f.o.f. en person: Jesus Kristus. Paulus framstiller Jesu forhold til universet slik:

2. I forhold til universet: I følge Bibelen er Jesus preeksistent til stede ved skapelsen, og verden er skapt ved og til ham.

Det tredje spørsmål en religion må svare på er: Hva er løsningen på våre problemer? Hvordan kan vi komme på rett vei i forhold til Gud? Bibelens diagnose er alvorligere enn de fleste andres. Paulus gir oss en sammenfatning på den: Uttrykt i tre punkter kan det sies: i) Vi sto utenfor fellesskapet med Gud. ii) Vi hadde et fiendtlig sinnelag overfor Gud. iii) Vi viser vår natur gjennom våre onde gjerninger. Den verden Gud skapte brøt sammen. Mennesket med sin frie vilje, valgte bryte forbindelsen til Gud. Gud valgte, heldigvis for oss å: oppheve fiendskapet, uten å ødelegge fienden. Samt å utrydde skylden, uten å utrydde skyldneren. Det finnes bare én vei tilbake, og det er gjennom Jesus Kristus:

3. I forhold til frelsen: Jesus hevder selv å være eneste veien til Gud. Om han kom fra sin Far, burde han vite hvordan en kommer dit.

4. I forhold til den nye skapelsen: Det er et uavvendelig faktum at verden en gang må gå under. Men i stedet for håpløshet, gir den kristne troen håp. Jesus har allerede startet den nye tilværelsen, og har som den første vist oss at det er mulig.