19. søndag i treenighetstid: Ånd og natur
Forord: Vi skal ikke svare ondt med ondt, eller hevne oss overfor dem vi mener har gjort oss noe slikt. Teksten i dag bygger opp mot Herrens bønn: "Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere". Ja, ikke bare det, vi anbefales også å gjøre opp, mens vi er underveis, dersom vi vet det er noe som skiller oss fra andre mennesker.
Til dagen og tekstene: Det er dype og alvorlige tekster i dag. De er ikke så vanskelige å forstå, som å følge. Vi skal være forsiktig med å anklage eller såre våre medvandrere. Det virker splittende og gir Guds fiender grunn til å spotte. Tekstene omhandler den første av antitesene -om liv og død (Matt 5v20-26), Åndens frukt Gal 5v16-26) og Guds miskunn ( Sal 36v6-11).
Lesetekster: Sal 36v6-11: Salme 36 er en bønnesalme, hvor bønnen er at Herrens miskunn og rettferd må vare for de oppriktige av hjertet. Innledningen av salmen er en beskrivelse av de ugudeliges veier. Til vern og støtte for seg, har ikke den rettferdige annet enn Guds trofasthet og nåde å sette sin lit til. Uten Guds kjærlighet og trofasthet, ville ikke noe menneske kunnet leve. I Ham er livets kilde, i hans lys ser vi lys (Joh 1,4). Uten Guds beskyttelse, ville ikke noe menneske kunnet leve (se bilde til venstre). Likevel finnes det onde mennesker og sykdommer, og den rettferdiges håp ligger i å vende seg til Ham som berger både mennesker og dyr. Hos Gud er livets kilde, og i Ham ligger vårt håp. Uten hans miskunn ville ikke de som kjenner Ham, de oppriktige av hjertet, klare seg. Det er sagt at Guds miskunn innebærer at hans barn ikke får hva de fortjener, mens i Guds nåde -som også gis til hans barn, får de hva de ikke fortjener (Ef2v8-9).
Bilde 1. Laminin -cellens lim, som holder hver celle sammen, har korsform -utstrakt.
Gal 5v16-26: Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden
Siden syndefallet har mennesket slitt med to naturer i strid med hverandre. Opprinnelig ble mennesket skapt godt, men med en mulighet til å velge mot Guds vilje. Det tok ikke lang tid før mennesket 'benyttet denne muligheten'. Siden da er mennesket under innflytelse av den onde makten, som fikk dem til å falle i første omgang. For å avhjelpe dette, sendte Gud sin Sønn i kjøtt og blod. Han beseiret de onde maktene (Kol 2,15), som mennesket siden syndefallet hadde vært slaver under. Som følge av dette kan mennesker som vil følge sin Herre og Mester få en ny natur (2Kor 5,17). Men det står fortsatt strid i mennesket (Gal 5,16-17) om 'hvem som skal være sjefen'.
Korsfestelse (v24)var en pinefull og langsom dødsmåte, hvor kroppens kamp for å overleve, voldte store smerter. Dette overføres til det åndelige livet, der lidenskaper og begjær anses å være korsfestet med Kristus. Om vi drives av tom ærgjerrighet, så vi utfordrer og misunner hverandre, vekkes den gamle natur til live og volder smerte og plager i Jesu legeme, kirken. Paulus konklusjon er klar: La det gamle mennesket avgå med døden, selv om det vrir og klamrer seg til livet. Vi må ikke leve i en åndelig selvmotsigelse: Om vi hører Kristus til, så har vi gitt avkall på den gamle natur for at en ny og bedre skal gjennomsyre oss. Da må vi heller ikke være drevet av tom ærgjerrighet i forhold til hverandre, så vi sammenligner oss med og utfordrer hverandre.
De to naturene i den kristne kjemper mot hverandre, så ikke Guds gode vilje ved hans Ånd får gjennomslag hos oss. Selvhevdelse, stridigheter og splittelse er resultat av denne maktkampen. Her har Paulus et klart ord til advarsel: De som driver med slikt skal ikke arve Guds rike. Åndens frukt er motsatt av det som kommer fra menneskets iboende, onde natur: Kjærlighet, glede, fred etc. De ses samlet som resultat av agape-kjærligheten. Guds nyskapelse er i gang, men fortsatt kjenner vi trangen til å gå andre veier enn Guds veier. På fruktene skal treet kjennes, sa Jesus. Det kristne livet er ikke en forutsetning for frelsen, men en følge av den.
Prekentekst Matt 5v20-26: Denne teksten er fra Bergprekenen, og inneholder den første av de såkalte anti-tesene: 'Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere'. De går ut på å nytolke og utdype Loven. Fariseernes og de skriftlærdes tillempning og forsøk på å gjøre Loven overkommelig som frelsesvei, strider mot Guds og Jesu lære. Det er ikke ved å redusere og tillempe Loven etter menneskelige muligheter, at mennesker kan bli frelst. Lovens krav skal stå der uavkortet! Om vi opphever noen av Lovens krav, skal vi regnes som de minste i himmelriket (Matt 5,19). Det å beskylde noen for å være ugudelig, ble regnet som en stor synd, som i utgangspunktet kvalifiserte til dom.
Framfor å bære fram rituelle offergaver, skal menneskene gjøre opp seg i mellom. Gud vil et godt forhold mennesker i mellom. Vi har en kort levetid til å gjøre opp med våre ev. motparter. Om vi har noe utestående med noen, som det ikke er skværet opp i, så kan vi med rette anklages hos Gud for dette. Splid og uoverensstemmelser mellom Guds folk, virker hindrende både for evangeliet og til sist for oss selv -om noen vil holde det mot oss. Vi bør sørge for at det kun er Gud, ikke kristne søsken, som har noe å anføre overfor oss. Gud har lovet å tilgi, for Jesu Kristi skyld (1Joh 1,9), om vi mener noe med bekjennelsen (O 28,13). Om mennesker har noe i mot oss og vi ønsker å skvære opp, flyttes ansvaret fra oss til dem, -om de ønsker å holde fast på det onde. Vi står overfor en hellig og rettferdig Gud, og mange har noe å anføre overfor andre. Teksten oppfordrer til forsoning og oppgjør med hverandre. En synd er avhengig av tilgivelse fra den som den er forvoldt mot, ikke bare fra Gud. At vi selv er kalt til å tilgi -enten noen kommer til oss, eller ikke, ser vi i bønnen som følger senere i Bergprekenen: FaderVår: "og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" (Matt 6v12).
V22 er et tydelig eks. på hvordan Jesus radikaliserte budene, for klart å vise, at om ikke vår rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer vi aldri inn i himmelriket (v20). Mens samtiden, i tråd med budets ordlyd, var opptatt av drap som en ytre, fysisk handling, nevnte Jesus sinne og små sidebemerkninger, som sies i ond hensikt. Yngre håndskrifter tilføyde her 'uten grunn', mens de kjente eldste håndskriftene ikke har den tilføyelsen. Poenget er knapt at det, i og for seg, er galt å bli sint (Ef.4,26-27), men at det åpner for aggresive reaksjoner, som sjelden virker noe godt (Gal 5,19-21). I v23-24 forutsetter Jesus et religiøst liv, som i og for seg kan virke som en slags forsikring om at 'alt er godt'. Om en da er i en situasjon hvor en har krenket et medmenneske, og dette er blitt en motpart, så kan den religiøse følelsen av 'jeg er god nok', tilsløre virkeligheten. Profeten Jeremia var stadig i situasjoner der han måtte avsløre slikt religiøst fordekt hykleri (Jer 7,4), mens folk levde som de ønsket (Jer 7,5-11). Vi er derimot kalt til et liv der Guds lys får skinne over våre holdninger og handlinger, -likesom lyset spiller en sentral rolle i våre fysiske kropper (Joh 1,3-4), se lenke nederst.
Bilde. Advarsel om dom etter gjerninger
V23-24 henviser til et jødisk offeralter. Det kan være grunn, også for jøder, enten Messias-troende eller ikke, til å begrense hevntrangen i vår tid, slik at ikke ennå flere unødig blir drept/foreldreløse. Krig og vold avler mer vold og drap. Vi som kristne har ikke offeralter, men kanskje har vi et bønnealter? Der bør vi nå be for Israels eksistens, i en verden der de fleste synes være mot den. Når vi ber -enten der eller andre steder, og blir mint på urett som vi har voldt andre, bør vi gjør etter Jesu ord her og bli forlikt med våre søsken.
I v25 konkretiserer Jesus hvordan vi bør handle i slike situasjoner, og vi skjønner hva han mener. Vi må selv aktualisere saken inn i vårt liv, og hva vi blir minnet om. Tilbake gjenstår, der vår bror rettmessig har grunnlag for å hevde seg krenket ved vår oppførsel eller uttalelser, som f.eks. ved ukjærlig oppførsel fra vår side, så er ikke saken sluttført før vi har snakket ut med vedkommende om det. Om vi forsøker, men han ikke vil snakke om det, har vi i det minste forsøkt. Slike saker har fort for å bli utsatt/glemt. Det gjør ikke saken lettere om det også er saklig uenighet involvert, da kan en fortere 'skylde på det.' Men om en vet at den andre har fortalt saken videre, tyder det på at saken 'ikke er ute av verden'. Slike forhold kan være en fin anledning til å kunne peke på ham som sa slike ord, om en blir spurt hvorfor en tar det opp. Han har sonet all synd som er gjort av alle mennesker, overfor Gud (Rom 3,24). Så må vi som kong David, prøve å unngå å falle i menneskers hender (1Krøn 21,13). Det kan også indirekte skje i dommen, etter det vi leser her (v26): At vi blir dømt av Gud, ut fra andre menneskers vitnesbyrd.
Hvor blir det så av evangeliet i dagens tekst fra Bergprekenen? Det er der, gjennom han som taler den (Joh 14,6)! Men så har også han rett til å uttale Guds krav til menneskene. Det var for å oppfylle disse kravene han kom (Matt 5,17). Men da må ikke de som tror på ham, tro at det kun er en Gud for oss selv, vi har å forholde oss til. Gud er Gud, ikke minst for de forurettede og deres sak. Mennesker kan ikke uten videre tilgi på andres vegne, hvordan er det med Gud? Vi hører noe om det i teksten her: Dommeren vil kunne følge motpartens syn, og vi blir satt til soning (v25). Vi skal vokte oss vel for å si noe ufordelaktig, både om og til, mennesker vi er uenige med. Det er en god regel å holde seg til sak, fremfor å ta personen. Om vi forsøker å forlike oss med Gud, om en sak som ikke er oppgjort med den det gjelder, så er ikke saken ute av verden. Det er vel hva vi kan trekke ut av slutten av teksten fra Jesu tale (v26).
Av egen erfaring, kan jeg si det var deilig å få gjort opp en sak, som har ligget der lenge, og så ble aktualisert igjen. Det viste seg heldigvis å være en misforståelse/overdrivelse. Det ga en følelse av frihet (Joh 8,32), å oppleve det. Frihet er ikke til for å bryte med Ham som gav oss den (Gal 5,1), for mennesket er satt til å tjene noen større enn det selv (Fork 3,11). Enten vil vi tjene Gud eller hans motstander (Matt 4,10), hva velger vi? Om vi blir minnet om feiltrinn i fortiden, bør vi søke å klare opp i dem.
Det er sterkt evighetsalvor over starten (v20) og slutten (v26) av teksten i dag, og vi har begrenset tid, mens vi ennå har hukommelse og krefter til å praktisere det (Hebr 9,27).
Aktualisering: En mer samfunnsaktuell gjennomgang for nordmenn, av temaet i teksten -her.
Ut i livet: Tiltalen i dag går på at vår oppførsel og uttalelser kan slå tilbake på oss selv, ved at Gud verger de vergeløses sak. Troen får høre at det er håp om om å rette opp skjeve misforhold i våre liv, så lenge vi lever. Takken går på at Jesus er den som rettet opp vårt grunnleggende forhold til Gud, som er den eneste som kan kreve fullkommenhet av oss.
Bønn: Herre Jesus, vis oss om og ev. hvem vi har gjort urett, og la oss få nåde til å rette det opp igjen! Hjelp oss ikke forsøke å unngå nødvendige oppgjør med våre søsken! Amen.
Velsignelsen: Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.
Aktuelle sammenhenger: Lys og Liv (Joh 1,3-4) og LiFi lenke (37min)
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund.