19. søndag i treenighetstid: Sak og person

Prekentekst Matt 5v20-26: Ut fra vår tids tankegang, kunne en tro at det her var snakk om en krenkelses-kultur her, som vi godt kjenner igjen fra nåtidens lovverk og debatt: Dersom du ikke er enig i alt vi gjør, så viser du oss forakt. Om man gir uttrykk for det, kan det beskyldes for å være diskriminerende, og kan i verste fall straffes med fengsel i inntil 3 år (lenke). Men er det poenget med Jesu utdyping av det 5. bud her? Ser man etter, finner en at det snakkes om kristne søsken (brødre). Det har noen tilsynelatende likheter med krenkelses-kulturen, som at noen uttrykker ting i sinne/aggresjon overfor sin neste (v22). Ærekrenkende utsagn er ikke etter Guds vilje. Det er fort å dømme andre for å være dumme, mens en har en blindsone overfor seg selv.

Om vi tenker over hvorfor Jesus sier dette, i sammenheng med det 5.bud, blir analogien 'karakterdrap'. Det er ikke snakk om fysisk avrettelse, men om å 'rive ned'/ødelegge et positivt bilde av andre. Et annet bud som uttaler seg om dette, er det 8. bud. Opprinnelig lød det: "Du skal ikke si falskt vitnesbyrd om din neste." Om dette er sammenhengen her, så dreier det seg om å komme med usanne beskyldninger. Slike vil igjen kunne bre seg, og være bortimot umulig å rette opp, for den som er blitt offer for det. Minner igjen om at det er snakk om kristne søsken, som jo ikke er ugudelige. En annen sak er at noen tror Gud ikke har vist direkte skapende aktivitet i denne verden (deisme) , eller bare har skapt indirekte, 'via naturlover', slik vitenskapsfolk tenker. Problemet er i hvilken grad det hindrer noen å komme til tro på en (skapende) Gud og evangeliet. Her kan temperaturen bli høy noen ganger, og det er fort å tilregne mostanderen noe han ikke besitter og v.v.

I våre dager kan det være litt vanskelig å holde fast på at saken om Guds eksistens, dreier seg om sannhet eller ikke. For nå er det faktisk flere som hevder at Gud ikke finnes, enn dem som sier han gjør det. Å kalle noen for ugudelig, trenger ikke være usant nå, men blant jødene på Jesu tid, hørte det til sjeldenhetene. Vi kan være enige om at det å regne noen blant ugudelige, uten å være det, ikke er av det gode. Å vise ringeakt overfor noens religiøse/livssynsmessige identitets-standpunkt, der personen det gjelder, holder dette for sant, er blitt forbudt, men praktiseres bare i utvalgte tilfeller. (Straffeloven §185.d ). Men skulle en sann påstand, som endog Bibelen kommer med (Rom 1,21-22), kvalifisere til helvetes ild? Nei, igjen så poengteres at teksten gjelder kristne søsken, og at en beskyldning om ugudelighet da er en feilaktig anklage.

Kan kjærlighet trumfe sannhet? Om vi sjekker med andre steder i Bibelen, ser vi at begge tas vare på (Ef 4,15). Og han som kalte seg selv Sannheten (Joh 14,6), kan ikke benyttes til å skulle underkue den. Å fornekte at det finnes en sannhet, vil aldri kunne bli sant. En kan jo bare spørre om dette er sant! Kan det være skillet mellom sak og person det går på her? Selv om noe i og for seg er sant, som at det er dumt ikke å tro på Gud (Jes 32,6), blir det likevel feil å hevde at enkeltmennesker som ikke gjør det, er dumme? Sagt med en ukjærlig holdning, rettet mot en annen person, blir det vel faktisk brudd på Lovens største bud: Nestekjærlighetsbudet. Det gjelder også i forhold til ateister.

Om man bryter det største bud, skulle ikke det være den største synd? Har krenkelses-kulturen likevel noe for seg? Det kan trengs visdom for å finne ut av dette, og i følge Skriftens visdom, er det større håp for dåren, enn for en som er vis i egne øyne (Ordsp 26,12, 1Kor 8,2) Vi trenger da både å be og søke hva Gud har åpenbart i Skriften. Er det slik at vi må være enige i alt andre gjør, for ikke å såre eller krenke dem? Nei, Skriften taler klart mot det (Esek 3,18) Også nåtidens forsøk på tillempning og forsøk på å gjøre Loven overkommelig som frelsesvei, strider mot Guds og Jesu lære i teksten i dag. Det er ikke ved å redusere og tillempe Loven etter menneskelige muligheter, at mennesker kan bli frelst. Lovens krav skal stå der uavkortet!

Som kristne har vi kanskje lett for å se etter et smutthull her. Dette (v25) virker litt 'over ævne' for noen og enhver. Hvem er det som aldri har sagt eller gjort noe ufordelaktig for andre mennesker? Igjen må vi se nærmere på hva som sies her (v23-24). Som nenvt ovenfor, er det igjen snakk om hva det er grunnlag for og ikke. Dersom vår bror har noe i mot oss, fordi vi er uenige om sak, ville ikke det være grunnlag for anklage. Det ville tale mot andre vers i Skriften (Ef 4,15) å hevde at vi er skyldige da. Slik sett skiller Skriften seg fra lovverket nå, for der er det den andres subjektive oppfatning som skal tillegges vekt, og motparten må bevise at det ikke var ment slik motparten tolker ham! -delt bevisbyrde. Der Skriften forholder seg til en objektiv/allmenn sannhet, der synes loven å forholde seg til subjektive følelser og sosiale konvensjoner, f.eks. i forb. med kjønnsidentitet.

Om lovverket forlater allmenne kriterier, og baserer seg på subjektivt føleri og personlige oppfatninger, f.eks. hvorvidt en er krenket eller ikke, er man over i relativisme. I praksis er det ingen personer som, fullt ut, lever etter det. Det erfares best, om folk som mener det ikke finnes sannhet, mening eller rettferdighet, selv krenkes ut fra hva de opplever som (u)rettferdig. De vil da hevde en absolutt rett til å bli hørt. Men om vi har rett til egne oppfatninger, bør vi ikke ha rett til egne fakta. Derfor bør ikke samfunn legge opp til relativisme. Det å ikke føle seg krenket, kan ikke være en menneskerett.

Skrevet ut fra diskusjon om endring av (Straffeloven §185d), av Asbjørn E. Lund.