Momenter om Gud


Problemstilling: Vi skal ta stilling til to av de ulike Gudsbildene under lenka: 'Hva er Gud'?

(initiert etter en debatt om temaet med Daniel Joachim Kleiven)

Innledningsvis gjør vi det klart at vår frelse avhenger ikke av hvilket Gudsbilde vi har, men det er heller slik at hvilket bilde vi velger kan avgjøre hvilke tilleggs-oppfatninger om verden vi anlegger. Evt. motsatt vei, at våre preferanser angående mekanismer som verden fungerer etter, kan være med å farge hvilket Gudsbilde vi har..

For fullstendighetens skyld tar vi med et gudsbilde som barnetroen kan forestille seg:
0. Gud er bokstavelig talt en gammel mann med hvitt skjegg. En snill, men streng trollmann-aktig skapning med veldig menneskelige tanker og ønsker som bor på et sted kalt Himmelen. Himmelen er ganske likt andre steder vi vet om, bortsett fra at det er veldig langt borte, og det er umulig å komme seg dit uten hjelp av magiske midler.

 


Vi har gitt de to beskrivelsene under en mer nøytral ‘look’, for at ikke konklusjonen skal springe en i øynene ut fra selve problemstillingen. Hvilket av de to Gudsbildene under er det tradisjonelle kristne Gudsbilde?


A. Gud (Far) har ikke virkelig en kroppslig form, og hans tanker og ønsker er veldig forskjellig våre. Han er en immateriell substans (Ånd) som alltid har eksistert, og gjennomtrenger vår verden. Likevel er Gud en person, bare uendelig mye mer intelligent, mektig, rettferdig og uten våre fysiske og moralske begrensninger. Han skapte verden, ved sitt Ord, som et uavhengig objekt -som står seg om han selv skulle gå bort fra det. Han kan likevel velge å blande seg i prosessen fra tid til annen.


B. Gud er ikke et objekt eller en substans på samme måte som objektene eller substansene vi kjenner til i verden. Han er ren Væren eller selve eksistensen, helt distinkt fra denne verden av tid rom og ting, hvor han underligger og opprettholder denne i eksistens -via sine naturlover. Uten hans kontinuerlige, bevarende handling ville verden umiddelbart bli utslettet. Verden kan sammenlignes med musikken som spilles av en musiker, som bare eksisterer mens han spiller og forsvinner når han stopper.


Tillegg om B: Ingen av konseptene vi tillegger ting her i verden, inkludert oss selv, kan brukes om Gud, annet enn i en analogisk form. Slik, for eksempel, kan vi si at Gud er personlig fordi Han ikke er mindre enn en person, på samme måte som et dyr er mindre enn en person. Men Gud er ikke bokstavelig talt en person i forstand av å være en individuell ting blant andre, som resonnerer, velger, har moralske plikter, osv. Slike konsepter gir ingen mening når de bokstavelig tilegnes til Gud.


Kort om bakgrunn for gudsbilde 0: Det er en beskrivelse som en kan ha fått via søndagsskole-bilder. Men det er også et gudsbilde som ateister ynder å ta avstand fra og latterliggjøre. Det ville sprenge vitenskapelige forestllinger om verden, om det var sant -hvilket også pkt. A kan gjøre. Selv om det kan virke kjent, er det mer preget av magi enn av kristendom, og rammes av utsagnet fra Sputnik-farerne: 'Vi så ikke noen gud under romferden.'

Historisk kommentar omkring de to Gudsbildene. {Til noen som føler dette gjelder dem: Jeg erkjenner mangler i kunnskap om forhold i filosofiens historie, og om det er grunnleggende feil her, så føl deg fri til å påpeke dette, eks via Facebook..} I Kristendommens oppstart var kampen mot gnostisismen, som hevdet at materien var ond, dominerende og skjerpet kirken til å framheve en Gud som hadde skapt verden god. Så lenge Augustin (354-430 e.Kr) var ledende autoritet kan hevdes at Gudsbilde A sto sterkt. Like fullt hevdet Augustin at det gjaldt at ikke kristne blandet teologi og vitenskap i den grad at kristendommen ble gjort til skamme, når en senere måtte revurdere syn. Da Thomas Aquinas fikk lederrollen i den katolske kirke, grep han tilbake til den greske filosofen Aristoteles. Hans lære gikk bl.a. ut på at verden trengte en 1.beveger, en første årsak. Ut fra dette bygde Aquinas en filosofi om Gud som' ren væren' eller 'selve eksistensen', som ikke måtte blandes med sekundære årsaker i denne verden. Dette var med å legge grunnlaget for vitenskap i den kristne verden. En vitenskap som ble grunnlagt og finansiert av kirken, men som snart ikke bare frigjorde seg fra denne, men også kom i konflikt med den på grunn av Aristoteles vedheng i det geosentriske verdensbilde.

I den sammenheng kan nevnes at Aristoteles (384-322 f.Kr) også hadde en forestilling om en ubrutt livslinje ('Scala Naturae'), fra de enkleste til mest komplekse organismer. Selv om Aristoteles mente disse livsformene var statiske, så kom Darwins mekanisme om tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon i det 19.århundre, til å volde nye konfrontasjoner. For noen ble det mulig å bli 'en intellektuelt tilffredsstilt ateist' (R.Dawkins). Det skal tilføyes at noen kristne mener at denne konfrontasjonen er unødig og/eller basert på et mangelfullt Gudsbilde. Noen av de samme hevder da gjerne at Gudsbilde B skal være det grunnleggende, og at en så fritt kan overlate det som følger etter at Gud satte det hele i gang til vitenskapen, og at Gud ikke har noen kausal rolle i dette videre hendelsesforløp.


Drøfting av Gudsbilde:


Til støtte for pkt. A

kan vi trekke fram Jesu utsagn: 'Gud er Ånd' Når det gjelder begrepet 'person' så trenger altså det ikke knyttes til et fysisk legeme. Det gjelder mer 'en rolle', ett sett med egenskaper -som kjennetegner en personlighet. Pkt. A tilfredsstiller beskrivelsen: Jeg er Alfa og Omega. At Han gjennomtrenger vår verden har støtte i utsagnet: 'Det er i Ham vi lever, beveger oss og er til.' Vi kan få et glimt av Guds intelligens og allmakt via det at han skapte verden (Rom1v20). Bibelens Gud er allestedsnærværende og ubegrenset i kjærlighet. I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, dette skjedde ved Ordet (Joh1v1-4). Om verden står seg eller ikke om 'Gud skulle gå bort fra den', avhenger av hvorvidt han lar naturkreftene fortsette å fungere. Etter at Gud har skapte noe helt nytt (bara) i forbindelse med jorda, livet og mennesket -så blir det en ny situasjon som naturkreftene får å forholde seg til. Gud er likevel historiens Gud, som valgte ut Abraham, som Israels stamfar og kulminasjonen i inkarnasjon, korsfestelse og oppstandelse til sin Sønn Jesus Kristus.


Til grunn for denne inngripen og handling ligger Guds kjærlighet. En kjærlighet som viste seg i innbyrdes forhold i treenigheten (Joh17v20-26), men som senere viste seg i at Gud skapte mennesket i sitt bilde for å ha fellesskap med det. Da mennesket misbrukte sin frie vilje, som Gud i sin kjærlighet hadde utstyrt det med, så hadde Gud en plan klar. Han ville ofre det kjæreste han eide, og la sin nidkjære kjærlighet til menneskeheten gå ut over sin inkarnerte Sønn. Alt dette for at det opprinnelig gode Gudsforhold skulle bli gjenopprettet. Til menneskene krevde han at de måtte bli som barn, og vende om til Gud sin Far. Jesus kaller Gud vår himmelske Far 15 ganger i Bergprekenen (Matt5-7). Gud vil være en sann far for alt som kalles barn i himmelen og på jord. Gud overlater fortsatt til menneskets frie vilje å bestemme om det ønsker å ha med Ham å gjøre. Det skjer ved at vi svarer på Guds kall og i tro tar i mot frelsen han tilbyr som en gratis gave. Det kan avgjøre framtidig skjebne, til både oss selv og barn vi har ansvar for..

 

Angående pkt. B:

Knapt noe av det som gjelder Guds kjærlighet, eller andre egenskaper, kan brukes om Gud annet enn som analogi, om en skal holde seg til Gudsbilde B. Det blir vanskelig å tilegne Gud allvitenhet og en som vil fullføre sin visjon for verden. Dersom Gud ikke er substans, f.eks. i form av en Ånd, kun som 'selve eksistensen' eller 'ren væren'. At Gud underligger og opprettholder verdens eksistens via sine naturlover, er det ikke stor uenighet om blant kristne. Noe mer tvilsomt er det hvorvidt det krever 'kontinuerlig, bevarende handling'. Til støtte for dette kan nevnes Paulus uttalelse på Aeropagos. Selv om dette synet er hevdet av verdenskjente filosofer og kirkefedre, er det spørsmål om de likevel har fått fatt i kjernen i Guds vesen og personlighet.

Vurdering av A og B

Selv om vi tydelig har funnet flere punkter til støtte for pkt. A enn B, er det ikke noe som hindrer Gud i å anta den form han ønsker. Om Gud før verdens begynnelse opptrådte som 'ren væren' eller 'selve eksistensen', så vil hans kjærlighet ha forårsaket at han grep inn og handlet ved verdens og skapte mennesket i sitt bilde, til samfunn med seg. At han etter mennesket falt ut av det gode Gudsforholdet, fortsatte å bry seg om sin skapning og fullføre del I og II sin frelsesplan, vitner om en Gud som griper inn i sitt skaperverk og er interessert i å fullføre det.

Vitenskapelige konsekvenser av dette

Gud kan i følge det vi har funnet fram til, fungere både som den opprinnelige, primære årsak til verden -som setter kausalkjeder i gang. Likefullt kan han også etter sin frie vilje sette sin allmakt og kjærlighet inn på å skape en verden, og mennesker han kunne ha fellesskap med. Hans handlinger i historien vil ha form av engangsbegivenheter, som etter å ha skapt en ny situasjon -straks vil overlate til gjeldende naturkrefter å tilpasse seg til de nye forholdene i verden. Deretter vil vanlige kausalkjeder virke, men det er ikke noe som hindrer Gud i å bryte disse når han måtte finne det påkrevet. Å påstå noe annet vil innebære at en selv måtte ha all oversikt og kunnskap i verden.

 

 

Skrevet av Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr)