Homofilt samliv

(fra Lillesand Frikirkes seminar, 20.9.2013, v. Bjørn H. Sandvei, 1.lektor em. ved MF)

I nesten 2000 år har kirkens syn på ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne vært bestemt ut fra Jesu ord i Mk.10v6-9 (sitat fra 1Mos1v27 og 2v24): I de siste to-tre tiårene har det skjedd store endringer i samfunnets ordninger for samlivsetikken. I 1993 kom den såkalte Partnerskapsloven, og i 2009 vedtok Stortinget en kjønnsnøytral ekteskapslov. Dette har ført til at Den norske kirke og frikirkene har gått inn i et mer aktivt arbeid med samlivsetikken, kanskje særlig med henblikk på spørsmålet om homofilt samliv. Kirkens lærenemnd utarbeidet i 2006 en innstilling om "Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken." Bispemøtet nedsatte i 2009 et "Samlivsutvalg" der flertallet konkluderte med at kirken bør åpne for likekjønnet ekteskap (2013).

Bilde 1. Kirkens lærenemnd

I det videre (min formulering), vil jeg håpe på at man tar på alvor det som både Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet har uttalt de siste årene, nemlig at ekteskapet mellom mann og kvinne er vesensforskjellig fra likekjønnet samliv. Å innføre en ny lære og liturgiske ordninger for likekjønnede relasjoner mangler bibelsk mandat. Jfr. hva den tyske teologen W. Panneberg har sagt om saken: "De som vil presse kirken til å endre lærenormen i dette spørsmålet, må forstå at de skyver kirken i retning av et skisma.".

Jeg stiller meg kritisk til Samlivsutvalgets utredning og konklusjon når det gjelder homofilt samliv. I dette foredraget vil jeg ta opp til kritisk drøfting flere av påstandene i utvalgets utredning. Det gjelder bl.a:

Bilde 2. Samlivsutvalget i DnK.

- Den kulturhistoriske bakgrunnen og spørsmålet om en (ekte) homofil identitet slik vi i dag tenker om den, var ukjent i antikken;

- Det bibelske materialet: Jesu syn på sex og samliv, og Paulus' samlivsetiske veiledning for menighetene;

-Menneskeverd og seksuelt samliv i kirkens samlivsetiske veiledning.

Generelt om Samlivsutvalgets utredning

Et særtrekk ved Samlivsutvalgets utredning er hvordan man søker å spille apostelen Paulus av banen som veileder i homofilispørsmålet:"Det er et åpent spørsmål om han kjente til homofili, slik vi i dag mener at mange opplever det, nemlig som en gitt seksuell legning som en person ikke har valt selv..." (s56). To sider lengre ut er dette blitt forsterket til: "Det er forholdsvis sannsynlig at det Paulus skriver om, langt på vei er noe annet enn det vi forholder oss til i dag når temaet er homoseksualitet og homofili." (s58)

Hvordan vet utvalget dette? I utredningen fra Den norske kirkes lærenemnd (2006) konkluderer halve nemda med at: "Alt tyder på at Paulus har kjennskap til variasjonen og utbredelsen av homofili og bifili i sin samtid. Det er verdt å merke seg at Paulus ikke vender seg mot homofile. Det er homoseksuelle handlinger han tar et oppgjør med." (Lærenemda s.95)

Med så ulike grunnoppfatninger skulle en tro at Samlivsutvalget la vekt på å begrunne sine påstander. Men det skjer i svært begrenset grad, enda utvalget påpeker at dette spørsmålet har betydning for hvordan vi skal forstå Paulus' kategoriske avvisning av homofilt samliv. (s.56)

Bilde 3. Ikke uventet forsøkes han 'utvist'

I denne artikkelen vil jeg spesielt konsentrere meg om den kulturhistoriske konteksten for bibeltekstene, og hva et kjennskap til denne kan få å si for forståelsen av for eks. Paulusbrevene. Jeg vil også gi noen kommentarer til det jeg opplever som en ensidig bruk av begrepet 'samliv' i utvalgets framstilling.

Homofilt samliv i gresk-romersk tid

Samlivsutvalget sier at det har "avgrenset seg opp mot den oppgave som Lærenemda behandlet i 2006." Men man slår i korthet likevel fast (med referanse til en av Lærenemdas to utredninger om homofili i den gresk-romerske kultur) at "materialet (om ekteskapslignende homofilt samliv) gjennomgående er ironisk og dessuten såpass sjeldent at vi ikke kan regne med at et slikt fenomen var allment kjent." Begge påstander er etter min mening høyst misvisende. Både ironi og satire forutsetter en forankring i det virkelige liv for å kunne fungere. Et eks. er den romerske historikeren Suetonius som forteller en populær vits i samtiden, i forbindelse med at keiser Nero i full offentlighet feiret bryllup med en mann: "Hvis Neros far hadde giftet seg med en slik brud, ville verden ha vært et lykkeligere sted." Og når det gjelder likekjønnede ekteskap, konkluderer klassisk-filologen C.A. Williams i kapitlet "Marriage between males" i verket "Roman sexuality" slik: "It seems clear that some Romans partici-pate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another" (s. 252)

Bilde 4. Intet ukjent fenomen i antikken

Den kjente antikkforskeren og teologen Bernadette Brooten har funnet noe tilsvarende for kvinner, bl.a. gravsteiner der innskrifter og portretter presenterer de avdøde som et lesbisk ektepar. Brooten konkluderer sin framstilling slik: "Kildene vitner om at seksuell kjærlighet mellom kvinner fantes overalt i Romerriket" ("Love Between Women", s.360) Brooten har også påvist at kvinnelig homoseksualitet ble diskutert av rabbinerne (i en kommentar til 3.Mos.18v3). Samlivsutvalget synes for øvrig å se helt bort fra at det i antikkens litteratur finnes tallrike vitnesbyrd om varige og trofaste homofile samliv, også uavhengig av et mer lovformalisert lovgrunnlag. At slike kjensgjerninger blir ignorert av Samlivsutvalget svekker utvalgets troverdighet.

Det hører også med i det historiske bakgrunnsbildet at den greske kulturverdenen i stor grad var preget av en kulturbetinget bifil livsstil, bl.a. påvirket av dyrkingen av den nakne mannskroppen i idrett og kunst. Når greske gutter gikk på byen for å titte på jentene, var det knapt noen jenter å se.; de ble passet godt på hjemme. Da kunne målet for ung seksualitet i stedet bli andre gutter. Men dette utelukket jo ikke at noen hadde en grunnleggende og fast likekjønnet seksuell orientering.

I Platons kjente verk "Symposion" opptrer bl.a. politikeren Pausanias og dikteren Agathon, som hadde hatt et homoseksuelt forhold til hverandre gjennom 12 år på det tidspunkt handlingen i "Symposion" er lagt til (416 f.Kr). Atathon var 18 år da samlivet ble etablert; på Symposions tid har han altså vært omkring 30 år. I en tekst fra Straton fra Sardes (100 tallet e. Kr) beskriver han hvordan en mann kan oppleve erotisk tiltrekning mot tenåringsgutter. Straton avslutter med å si at dersom man tiltrekkes av en som er 18 år eller mer, da betyr det at man ønsker å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold.

Bilde 5. Platon og Aristoteles

Den stoisk pregede forfatteren Plutark (1.årh. e. Kr) drøfter i sin bok "Erotikos" et samlivsetiske dilemma: En ung mann blir gjenstand for tilnærmelser fra både hetero- og homofilt hold. Hvem skal han si ja til? En talsmann for homofilien argumenterer med at "tiltrekningen mot unge gutter og mot kvinner dreier seg om én og samme sak: Kjærlighet (gresk: eros -Erothikos, 751F). Et lignende mønster der heterofile og homofile parforhold fremstilles som sidestilte alternativer, finner vi i populærromanen "Efesiske eventyr" av Xenofon fra Efesos (100-tallet e. Kr). Her løper en homo- og heterofil kjærlighetshistorie parallelt og ender med happy ending for begge par. (Xen. Ef.3,3).

Både i antikken og i dag forutsetter nok homoseksuell adferd i hovedsak også en homoseksuell orientering. Samlivsutvalget ønsker å ta "våre erfaringer" i dag på alvor. Men de synes i liten grad å ta konsekvensen av at antikke kilder også reflekterer levende menneskers livsopplevelser og erfaringer, nedfelt i kunst og litteratur. Slike kilder vitner om at homofilt samliv ikke var sjeldent i den gresk-romerske kulturkrets. I annen sammenheng har jeg vist til flere eks. på dette, bl.a. i boka "Mine homofile venner" av Espen Ottosen.

I året 342 e.Kr. ble det i romersk lovgivning innført et lovforbud mot likekjønnet ekteskap. Dette skjedde altså etter at kristendommen var blitt en tillatt religion i Romerriket. I tre hundre år levde m.a.o. de kristne med et samlivsetisk ideal som ikke hadde støtte i den offentlige lovgivning. I en "etter-Konstantinsk tid" tid som vår, burde kanskje et kirkelig samlivsutvalg ha overveid om det er så selvsagt at kirken skal følge den offentlige lovgivning når det gjelder samlivsordningene?

Jesu forbilde

I homofilidebatten blir det ofte hevdet at Jesus ikke har ytret seg til dette temaet, men det er etter mitt skjønn .. misvisende. Jesus har uttalt seg klart om rammene for seksuallivet. Og han knytter da uttrykkelig til skapelsesberetningens fremstilling av kjønnspolariteten mellom mann og kvinne som grunnleggende for seksuelt samliv (1Mos1v27 og 2v24). Et tilsvarende forhold finner vi også hos apostelen Paulus (Rom.1). Jesus slår fast at det bare finnes én gud-villet ramme om det seksuelle samliv: det monogame samliv mellom mann og kvinne. Til livet i dette ekteskap kjenner han bare ett alternativ: livet i enslig stand, frivillig eller ufrivillig (Matt19v12).

Bilde 6. Jesus videreførte et jødisk syn på ekteskap og samliv

At Jesus ikke utrykkelig omtaler homofilt samliv, kan bare bety at han forutsetter det som var den allmenne jødiske oppfatningen i samtiden. det er hermenevtisk uforsvarlig å tolke en slik 'taushet' som tillatelse. (Noen vil for øvrig i tillegg i flertallsformen porneiai (='utuktshandlinger') i Jesu formaninger i Mk.7v21-23 (+parr.steder) se en henvisning til listen over ulike forbudte seksuelle forhold i 3Mos.18 og 20, som bl.a. omfatter homoseksuelle handlinger, se f.eks. R.A.J. Gagnon: The Bible and homosexual practise, s. 191).

Vi vet at både GT (Hellighetsloven i 3.Mos.17-26) og jødedommen i NT-tid var kategorisk avvisende overfor enhver form for homoseksuell atferd. Dersom Herren og hans apostler virkelig hadde ment å åpne for at homoseksuell samliv kan være en legitim samlivsform, skulle man da ikke ha ventet at vi i det minste hadde sett en antydning av dette i Jesu undervisning ("Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere.."? Hvorfor finner vi ikke det? Grunnen er etter mitt skjønn klar: Hverken Jesus selv eller apostlene har ment å introdusere noen slik radikal nyorientering innenfor samlivsetikken.

Jeg finner ingen spor i Bibelen på at Jesu åpne hjertelag for alle utstøtte medførte at han opphevet Guds bud for menneskelig samliv. Tvert i mot virker det som om at han bekreftet de utstøttes menneskeverd, ved for det første å møte dem uten fordømmelse, og dernest å vise dem tiltro til at muligheten for at livet kan bli annerledes, og gi dem et personlig ansvar for virkeliggjørelsen av det nye livet etter Guds vilje. Jesus som ikke fordømmer kan ikke brukes som argument for å flytte de grenser Bibelen som helhet opererer med for rett og galt.

Bilde 7. Jesus fordømte ikke, men stilte folk ansvarlige

Kirken representerte utvilsomt en ytterst provoserende og etisk religiøs motkultur i en mindretallssituasjon i den gresk-romerske verden. Men de kristne ga ikke av den grunn slipp på det bibelske vitnesbyrd om Herrens gode vilje. for menneskelig liv og samliv. Utfordringen for kirken nå som da er å møte alle mennesker med Jesu kjærlighets sinnelag, i troskap mot evangeliets sannhet.

Hva visste Paulus?

Samlivsutvalget tegner et bilde av apostelen Paulus som en person nærmest uten nærkunnskap om menneskenes ulike livsvilkår. Dette er historisk uholdbart. Jeg vil derfor minne om følgende motargumenter som gir et helt annet ilde av Paulus:

-Paulus kom fra universitetsbyen Tarsus og hadde "en god hellenistisk" utdannelse (David Helleholm) og utvilsomt en bred kulturinnsikt, ervervet gjennom omfattende og årelang reisevirksomhet rundt om i Romerriket og gjennom møter med mennesker fra alle slags kulturelle og sosiale og religiøse sammenhenger, fra romerske guvernører og greske filosofer til rabbinerkolleger i synagogen og vanlige hverdagsmennesker som oppsøkte hans teltmakerverksted på strøket i Romerrikets storbyer.

Bilde 8. Paulus levde 'midt i livet'

-Han hadde sin base i Antiokia, som var velkjent for et mangfoldig seksualetisk liv, farget av at byen lå i et kulturelt krysningspunkt mellom øst og vest, med bl.a. utbredt både homoseksuell og heteroseksuell prostitusjon.

-Han hadde et treårig opphold i Efesos, med dens multikulturelle og seksualetisk pluralistiske karakter.

-Når Paulus under sin 2. misjonsreise besøker Athen, kommer han til selve senteret for gresk kultur og tenkning. Dette er byen hvor både Platon og Aristoteles hadde etablert sine filosofiskoler, som ethvert rimelig dannet menneske kjente til.

Paulus samtidige "kollega" Filon fra Alexandria polemiserer i sitt verk "Det kontemplative liv" (57ff) mot homoseksualiteten i Platons skrift "Symposion". Har går hardt ut mot " all denne vulgære elskov" som han finner der. Også filosofen Aristoteles drøfter seksualetiske spørsmål i sin etiske håndbok "Den nikomakiske etikk" omtaler han blant annet menn som er homoseksuelle "av naturen" (til forskjell fra de som er blitt det "av vane"..)

Bilde 9. Paulus i Athen

Slike tekster som vi kjenner fra Platon, Aristoteles og andre, danner utvilsomet et samlivsetisk bakteppe når apostelen Paulus fører samtaler med stoiske og epikureiske filosofer på torvet i Athen (Apgj. 17). De diskuterte neppe bare åndelige spørsmål." Det er nærliggende å regne med at filosofene bl.a. ville utfordre ham på den jødisk-kristne seksualetikken, som gjerne ble oppfattet som urimelig streng i gresk sammenheng. Det er neppe tilfeldig at Rom.1 (skrevet under Paulus 2. Korint-opphold) inneholder en rekke ord og uttrykk som vi kjenner fra stoisk filosofisk argumentasjon, selv om fremstillingen ellers er skapelses-teologisk orientert. Kanskje ser vi denne teksten også et ekko av Paulus' kompetanse som kommunikator, fra diskusjonen med de greske filosofene i Athen og Korint?