Augustin (354-430 e.Kr)

(utvalgte deler sakset fra: https://snl.no/Augustin_av_Hippo)

Av sin indre erfaring i møtet med kristendommen skapte Augustin ikke bare en ny historiefilosofi, men la også grunnen for sikker erkjennelse: Jeg er, jeg vet, jeg vil - med Gud som den avgjørende premiss for all væren, den Gud som lever i kirkens tradisjon.

Den nyplatonske værens-metafysikk blir av Augustin omformet til en viljes-metafysikk som stiller all væren i umiddelbart forhold til Guds skapervilje. Uttrykt teologisk får all væren sin grunn i Guds nåde. Det onde ligger ikke i det skaptes materielle karakter, slik manikeismen hadde lært; det onde blir virkelig bare fordi mennesket fornekter sitt vesens grunn i Guds nåde og i stedet prøver å fylle det tomrom som derved oppstår, med ting - uten sans for at dette er fåfengt, ettersom tingene også har sin virkelighet av Guds nåde. Siden syndefallet må menneskeheten forstås som en massa perditionis, fortapt, som et vesen bestemt av concupiscentia, et uslukkelig begjær fordi det er rettet mot noe som ikke er Gud. "Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg", hører til en av de første setningene i Confessiones.