Spiritualitet versus Karismatikk

- Hvordan vil du skille mellom spiritualitet og karismatikk?

Det er ingen entydig forståelse av hva ordet spiritualitet betyr, men det handler om hvordan vi uttrykker vår relasjon til Gud og som mange velger å omtale som vår åndelighet. Det samme kan sies om uttrykket karismatikk som handler om karismene=nådegavene og som har sitt utgangspunkt i nåden fra Gud. Oases uttrykk og framtoning representerer en karismatisk spiritualitet som ønsker å gi rom for Den HelligeÅnds utrustende gjerning. Bibelen sier at vår tjeneste
ikke skal være i egen kraft, men ved Den Hellige Ånd (Sak.4v6), og derfor søker vi nærhet til Gud og kraft fra Ham. I våre forskjellige uttrykk for spiritualitet vil noen vektlegge tanken om at Gud har gitt oss et oppdrag av å ta vare på skaperverket og å skape rettferdighet. Men det er ikke noen motsetning mellom disse ulike uttrykk for spiritualitet, fordi de er begge forankret i Guds Ord, noe som også gjelder den kontemplative spiritualitet som går tilbake til urkirken. Og det er ikke et enten - eller. Oskar Skarsaune sier i boken «jeg tror på den Hellige Ånd (1982) at det er en komplementaritet mellom kirken som tradisjonsbærer og den delen av kirken som gir uttrykk for det spontane med ekstraordinære nådegaver og åndsutrustning. Det er hele tiden Ånden som gir liv.

- Er det en motsetning mellom en liturgisk tilbedelsesform og en mer spontan karismatisk framtoning?

De historiske kirker er jo kjent for et rikt liv der alle disse spirituelle retningene er representert og som har sine røtter helt tilbake til Oldkirken. Oase forsøkerå løfte fram det som har med nådegaveutrustning å gjøre, noe som var tydelig i Oldkirken der for eksempel håndspåleggelse som utløsende kraft til spontane gaver og utrusning var nokså sterkt vektlagt. Ifølge Oskar Skarsaune, med henvisning til Hippolyt, behøvde ikke en lekmann med for eksempel helbredelsens
nådegave, en spesiell ordinasjon for å bli opptatt blant presbyterne. Den nåde som bor i dem er åpenbar og dermed har de allerede den spesielle nådegaveutrustning man ellers nedba over embetsbæreren ved ordinasjonen. Dette legitimerer jo også lekmannsbevegelsen og det allmenne prestedømme.
Dermed er det i utgangspunktet ikke noen motsetning mellom det liturgiske og det karismatiske, og vi trenger å se verdien av begge disse spiritualitetsuttrykk med sin ulike form for tilbedelse. I lys av oldkirkens praksis kan vi spørre om vi i dag har en praksis i kirken for at den Ånden hviler over eller den som har en karisme-utrustning blant lekfolk får slippe til i gudstjenesten med sin nådegave? Er gudstjenesten i dag for sterkt dominert av den ordinerte prest? Fungerer i dag ordinasjon som karismemeddelende? Slike spørsmål ønsker vi i Oase å drøfte med kirkens ledere.

-Hvordan plasserer Oasebevegelsen seg i kirkebildet med sitt budskap om en karismatisk spiritualitet?

Oase er i dag en økumenisk bevegelse med et særlig kall til å nå inn i folkekirken med budskapet om utrustning og fornyelse. Vi understreker at karismatikk uten forankring i Guds ord lett kan føre til svermeri og manipulasjon. Men vi er også tydelige på at Ordet uten Åndens vektlegging og erfaring lett kan fører til ortodoksi og vekt på læresetninger uten kraft og fylde. Vi har alle noe å lære fra de forskjellige kirkesamfunnene og historien. Den evangelikal-karismatiske bevegelse har nå flere hundretalls millioner tilhengere og er nok den kristne bevegelse som har størst fremgang i verden i dag. Vår oppgave i Oase er å peke på at karismatikk og Ordet hører sammen, og at Ånden er i Ordet. Jeg mener det er en stor svakhet at vi har mange teologiske utdannings-institusjoner i Europa og i USA som ikke i tilstrekkelig grad knytter sammen teori og praksis, og dermed blir den praktiskteologiske vektlegging svekket. Når kraft-og erfaringsdimensjonen blir frimodig forkynt, slik 1 Kor.4.20 uttrykker det, at Guds rike består ikke i Ord, men i kraft, så har dette med å konkretisere Den Hellige Ånds gjerning. Vi er lovet kraft når den Hellige Ånd kommer over oss, så denne karismatiske spiritualitet bør stå sentralt i kirken, uten at det skal skyve bort andre uttrykk for spiritualitet.

- Er det mulig å integrere denne karismatiske spiritualiteten i lys av gudstjenestereformen?

Den karismatiske spiritualiteten har i seg en spesiell vektlegging på åndsdimensjonen. Vi i Oase ønsker å være veldig tydelige på å be for syke, la budskap i tunger med tydning få plass samt andre nådegaver som visdoms og kunnskaps tale m.m. Vi skulle så gjerne brukt mer de liturgier vi allerede har for eksempel til forbønnsgudstjeneste. Dette burde være en naturlig og aktiv del av den diakonale tjeneste som kirken besørger og står for. Vi trenger å arbeide med disse spørsmålene slik at det blir balanse i det hele, og da vil den karismatiske spiritualiteten være en berikelse inn i den etablerte gudstjenestesammenhengen.

Vi ønsker ikke å skyve det liturgiske ut over sidelinjen, og heller ikke det kontemplative, men samtidig ønsker vi å praktisere det 2 Kor. 3v17 sier om at der Ånden er, der er det frihet. Mange lengter etter mer frihet i kirken, og det kan skje dersom vi i større grad våger å slippe Ånden og erfaringer til i kirkens forskjellige møter og gudstjenester. Jeg ser at vi trenger en varhet på dette området, slik at våre forskjellige uttrykk for spiritualitet ikke ødelegger, men beriker hverandre.

Omsatt til .htm-format ved Asbjørn E. Lund