Sorgens vei

(kap 4 i Nærhet; av Sverre Stoltenberg)

Når vi mister noen som betyr mye for oss, kan vi kjenne en dyp og intens smerte. Det er som om kropp og sinn kjemper mot at det som har skjedd skal være virkelighet. Tanken på å gå videre i livet uten den man var så glad i, gjør uendelig ondt og kan til tider kjennes nesten umulig. Så sterk kan sorgens smerte kjennes.

Med en mer nøktern uttrykksmåte kan vi, som en definisjon si at sorg er en reaksjon på tap. Det har også vært sagt at sorg er kjærlighetens pris. Uten kjærlighet og evne til å knytte oss til andre, ville vi heller ikke kjent sorgens smerte. Men fordi kjærlighet er en viktig del av livet vårt, betyr sorgen at vi må ta fatt på den tunge og vanskelige prosessen som det er å finne vei og reorganisere vårt indre og ytre landskap. Sorgen er i det perspektivet en skapelsesprosess hvor bitene i livet settes sammen på nytt. Historien om den vi har mistet er med, men må settes inn i en ny tolkningsramme. Resultatet av sorgprosessen blir forhåpentlig at en kjenner at en er i stand til å gå videre med en ny livsforståelse!

Livet handler om å favne eller bli favnet, om å se og bli sett, om å elske og bli elsket. Å være i disse sammenhengene gir oss en grunnleggende opplevelse av å være mennesker. Det er med å forme vårt bilde av oss selv og gjør at vi kjenner oss som en del av en større sammenheng i livet.

Ingen kan gå gjennom livet uten å oppleve tap og sorg. Ikke alle på samme måte og heller ikke med samme intensitet, men sorgen er skyggen som følger oss og i perioder kan gjøre at livet kjennes tyngre enn vanlig. Slik sett er det ikke et spørsmål om man vil oppleve sorgen, men når og hvordan.

Sorg er ingen sykdom, men en krevende livserfaring man går gjennom for å finne en ny vei. Slik sett er sorg et sunnhetstegn. At sorg kan føre til sykdom dersom den sørgende ikke får gjennomleve den på en naturlig måte, er noe annet. Men det er viktig å fastholde at sorg ikke er en sykdom, men et stykke vei som skal tilbakelegges. Sorgen er individuell, og det er ingen som kan overta den for en. Man må gå veien selv (sml. sangen over: Eg ser av Bjørn Eidsvåg) Det er heller ingen rett vei hvor man ser hele strekningen og målet foran seg. Veien kan være kronglete, svingete og med mange bakker. Noen ganger kommer man et godt stykke framover. Andre ganger må en sette seg ved veikanten og hvile. Det kjennes for tungt å gå videre. Av og til må en og gå et stykke tilbake for å finne igjen noe en mistet underveis. Likevel beveger en seg stort sett framover, slik at veistykket foran blir kortere og det en legger bak seg lengre.

Sorgens faser

Av og til snakkes det om sorgarbeid. Det er grunn til å spørre om det er et godt uttrykk. Det er noe som gir inntrykk av at det er en jobb, litt på siden av det virkelige livet som skal gjøres. Men å sørge er ikke en jobb, men et liv som skal leves. Derfor kan det gi mer mening å snakke om sorgprosess eller om å gjennomleve sorgen.

Tidligere var deg vanlig å snakke om sorgfaser. En tenkte at en normalt gjennomgikk et bestemt antall faser som hadde en kronologisk rekkefølge. Det handlet som regel om: Protest, desorganisering, fortvilelse, reorganisering og løsrivelse. Det er uten tvil viktige stikkord i sorgprosessen. Men det er få som gjennomgår sorgen etter en oppskrift. Enhver sorg er individuell, selv om det er noen kjennetegn som ofte går igjen i sorgens landskap. Det kan være mange ting som medvirker til hvordan sorgen oppleves. Klanger, nyanser og farger er ulike fra person til person. Enhver må finne sin vei, men det betyr ikke at en må gå ensom på sorgens vei. Her ligger fellesskapets og sjelesorgens utfordring.

Tidligere var det et ideal å skulle bære sorgen i ensomhet og smerte. Kun hos Gud var det rett å gi uttrykk for den. Dette samleutsnittet vitner om det, Landstads gamle salmebok nr. 857:

Denne salmen uttrykker en trosoppfatning som har preget mange generasjoner og som vi også i dag kan finne spor av særlig blant eldre mennesker. Salmen sier noe viktig: Vi kan gå til Jesus med alt! Han tar imot oss, både i glede og sorg. Det ligger ingen begrensninger hos ham i hva vi kan komme med. Og han har lovet å være nær i livets mange faser. Overfor Gud uttrykker dette verset noe riktig og sentralt.

Samtidig blir det noe feil overfor våre medmennesker: At sorgen og smerten skal holdes igjen og ikke vises til noen andre enn Jesus, kan skape ensomhet i forhold til mennesker som kunne betydd noe for en på vandringen i sorgens landskap. I stedet for å lette på trykket, lager salmen en motsetning mellom å gå til Jesus og å dele sorgen med andre. En unødvendig motsetning vil mange si i våre dager. I dag er det mer vanlig å gå i den grøfta at vi bare deler sorgen med våre medmennesker. Vi vil holde fast ved at det ikke trenger være et enten/eller men et både/og i denne sammenhengen.

I vår tid har Eivind Skeie skrevet flere salmer om troen i møte med sorgen. Han makter på en fin måte å la smerten være der, samtidig som den får adresse til Gud. Et eksempel er i sang nr. 274 i '316 salmer og sanger' av Eivind Skeie)

Jeg roper Gud, men venter ikke svar. Jeg står med smerten, livet er lagt øde. Så alt for nær meg er den tid som var. Jeg spør om det var troen min som døde. Du skjuler deg i mørket, i mitt savn. Jeg orker knapt å hviske fram ditt navn.

Jeg gråter for det livet som er slutt, og gledens sanger vendes om til klager. Nå er den dype sammenhengen brutt, jeg våger ikke tro på bedre dager. Jeg står ved graven uten å forstå. Jeg ser en vei, men orker ikke gå.

Å Jesus, du som kjente dødens gys og merket gravens kulde i ditt hjerte, kom til meg med din trøst og med ditt lys, og del med meg min ensomhet og smerte. Vær hos meg i min sorg og på min vei og gjør den til en pilgrimsvei mot deg.

En viktig side ved den kristne tro er at den skaper en grunnleggende trygghet og hjelper oss til å se sammenheng i livet. Vi skal få tro at Jesus ser oss og bryr seg om oss. 1 Pet. 5,7: 'Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.' Rom. 8,38-39: 'For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.' Det er bare oss selv som kan hindre Jesus å komme til oss. Han tvinger nemlig ingen og kommer ikke til noen som ikke vil ha med Ham å gjøre. Han kommer derimot når Han blir bedt inn via dåp eller bønn fra oss selv.

Men løftene om Guds fred og trygghet, er ikke en garanti for et fredelig og sorgfritt liv. Tvert i mot blir vi utfordret på å leve med livets mange motsetninger som omfatter veksling mellom opplevelse av trygghet, tilhørighet og helhet på ene siden og sorgen, angsten og kampen på den andre siden. Dette er spenninger som det ikke er lett å stå i. Noen ganger utfordres vi strerkere enn andre ganger og det kan føles som fundamentet under føttene våre blir borte.

I slike situasjoner kan det kjennes som om Gud blir borte. Han som var så nær, kan føles fraværende når han trengs som mest. Det kan oppleves som en dobbelt krise. Først rammer sorgen på en hard og brutal måte og dernest kjennes det som Gud lar en i stikken når han virkelig burde være der.

I slike situasjoner trenger den sørgende en medvandrer og ikke en forståsegpåer. En medvandrer er en som går ved siden og ikke foran oss. En som tåler den sørgendes smerte uten å prøve endre realitetene. Dog kan han lindre smertene. Det kan gjøres f.eks ved å skape gjenkjennelse med andre og at en kan legge egen smerte inn i Bibelens beretninger, f.eks Davids sorg i Sal. 22: 'Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra meg? Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød?' (v2 ff.)

Også i disse livsfasene er Gud en medvandrer som vil gi kraften til å bære og til å finne vei i sorgens kronglete terreng. Inkarnasjonen, det at Gud ble menneske i Kristus og ble en person som møter oss midt i vårt eget liv, gjør at det gir mening å tale om det. 'For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.' (Hebr. 4,15)

Det kan likevel være mange spørsmål og få svar i en slik situasjon: 'Hvorfor tillot Gud?' eller 'Hvorfor akkurat oss?' etc. Hvis en medvandrer våger være der, uten å forsøke 'forsvare Gud' så blir en på en måte Guds representant midt i smerten. Det handler om å ta imot smerten og konkretisere Guds nærvær, også når det er vanskelig å holde fast på dette. Vi bør ikke prøve å 'finne meningen med det', for det vil ikke bli verken forstått eller akseptert. Til nød kan det gå an å si at Gud kan vende det onde til noe godt : 'Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.' (Rom. 8,28) I sorgens landskap er det imidlertid ofte ikke lett å få øye på håp når smerten over tapet river og sliter i en. Da kan det være godt å huske at håp ofte handler om små glimt enn bastant overbevisning. (Se: Håp )

Veien

Sorgens vei kan ikke måles med metermål: Den ene dagen kan det kjennes som den er i ferd med å slippe taket. Den neste kan mørke og fortvilelse sige inn over en, og en føler en er satt mange skritt tilbake. For de fleste er det i praksis mer snakk om å gå inn og ut av sorgen enn å gå fram eller tilbake. Til å begynne med fyller sorgen en, slik at det er lite plass for noe annet. Det ser mørkt ut, en føler seg tung og deprimert. Kreftene kan mangle og initiativet er vekk. Etter hvert merker en kanskje at noe av trykket letter i korte øyeblikk. Det er som en stripe av lys så vidt slipper inn og fortrenger noe av mørket. Men spørsmålene er mange og svarene få, så kan det lukke seg igjen. Noen dager senere kan det føles som en får et friminutt hvor en føler det faktisk er noe annet der ute enn det en opplevde i sorgens mørke. Etter som tiden går, blir det en stadig større veksling mellom å være i sorgen og tre ut av den. En forlater ikke sorgen, men noe av smerten er i ferd med å avta slik at overskudd og evnen til å ta inn noe annet, øker.

Mange som har mistet sine kjære har et stort behov for å snakke om den døde. Om og om igjen. Det kan virke som de bare gjentar de samme tingene, men i virkeligheten er repetisjonene en indre bearbeidelse av det en har opplevd. For hver runde går en et skritt videre. Ofte tenker en at hensikten er å sørge den en har mistet ut av livet, men det går også an å tenke motsatt: At hensikten ikke er å bli ferdig med den en har mistet, men å skape en biografi om den avdøde. Samt å gjøre fortellingen om den en har mistet til en viktig del av livet senere! For mange sørgende har det vært til hjelp å tenke slik. Etter hvert har de følt forventningen fra omgivelsene om snart å være ferdig med sorgen. Verden går raskt videre med alle sine daglige gjøremål og travle mennesker oppfatter det som en aldri blir ferdig med sorgen. Kanskje er det heller slik at nettopp ved å snakke eller skrive, skaper en biografien inne i seg. Når den etter hvert kommer på plass og kjenner at en har den andre med seg på en god måte, styrkes også evnen til og troen på å gå videre.

Hvor lenge er det naturlig å sørge? Hvis en fastholder at sorgens prosess er noe en går inn i og ut av, er det bare den sørgende selv som vet hvor lenge han trenger det. Kanskje vil det gå årevis, men da bare som kortere turer inn i sorgen for så å gå ut igjen, uten at smerten og belastningen er større enn man kan bære. Denne pendlingen mellom å gå inn og ut av sorgen er også en del av å reorganisere livet sitt. Når en mister noen som står en nær, etterlater det et stort tomrom. Ingen andre mennesker kan fylle det tomrommet. Samtidig må den sørgende forme livet sitt delvis på nytt, uten at den avdøde er en del av nyorienteringen. Det er en prosess som handler mer om utvikling over tid, enn om en bestemmelse. Man trenger å øve seg i å leve uten den som var en viktig del av livet tidligere, men som nå er en biografi vevd inn i ens liv. Denne veien kan en bare gå i sitt eget tempo.

Snakk pent om de døde

'Han var ikke bare grei' sier kona om sin avdøde ektemann. Han kunne være ganske sur, og når jeg forsøkte ta opp ting med ham, svarte han stort sett med enstavelsesord. Men jeg får dårlig samvittighet når jeg sier det, for han var jo snill også. En skal ikke snakke stygt om døde for de kan ikke forsvare seg, har en hørt. Det kan for så vidt heller ikke folk som baksnakkes i live, men i sorgens prosess er det å være ærlig og snakke sant en viktig del av veien videre. Det vil ofte forlenge sorgprosessen unødig, om en tviholder på et bilde av den avdøde som en helgen. Hvis det er en nærstående som er gått bort, vil det ofte være slik at i starten kan det å holde på glansbildet være det som trengs for å holde ut sorgen. Samtidig vet vi at det å fortrenge viktige sider om avdøde, kan være med å forlenge sorgprosessen. Hvis vi er medvandrere i sorgprosessen kan det være lurt å ha et våkent øye for det som ikke blir sagt. Er relasjonen fortrolig, kan det tenkes at en kan stille noen forsiktige spørsmål som gjør at den andre opplever det som en invitasjon til å snakke om ting som ikke er så lett å ta fram. Slik sett kan en bidra til at områder i sorgen ikke blir tabubelagt. Det kan føles smertefullt for den sørgende å ta fram ting som er vanskelige å snakke om, men det er også viktig at de føler at de kan si akkurat det de kjenner. Det er en viktig del av det å gå gjennom de ulike bitene av sorgens vei og finne veien videre.