Memento mori - Husk du skal dø!

(Fritt etter en kronikk av Per Anders Nordengen; VL 9.aug)

1. Kor. 15v26: "Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden."

"Carpe Diem" - "grip dagen" er vår tids levetråd. Det er ingenting galt i det, men dersom det medfører at vi glemmer og fotrenger den uungåelige døden, blir nytelsen av dagen i dag fattigere og mindre meningsfull. Vi mister da det livsberikende perspektivet over tilv ærelsen som døden gir. Memento mori - Husk du skal dø, sa de i tidligere tider. Da var døden mer synlig enn den er i dag, og den var en sentral del av livet både i det offentlige rom og i dagliglivet. De fleste døde hjemme og kisten med den døde ble stående i de pårørendes stue eller låve fram til begravelsen.

I dag har vi flyttet døden inn på sykehus og sykehjem, hvor døden gjemmes bort fra hverdagslivet. 80 % av alle nordmenn dør på en institusjon. Det er få av den oppvoksende slekt som har sett et dødt menneske. I byene foregår gravferdene fra bortgjemte krematorier og gravkapeller i stedet for å finne sted i lokalmiljøene. Vi er den første generasjon i historien som isolerer den uungåelige slutten på våre liv. Det er et tabu som skjemmer vår tid. I min ungdom var det tre tabuer: sex, religion og døden. Med den åpenhet som i dag er omkring sex, så er i hvert fall ikke det tabu lenger. Også tro våger mange nordmenn å snakke om, selv om det ikke nødvendigvis er den kristne tro. Men døden har vi fortrengt de siste tiårene i vårt velferdssamfunn. Bortimot det eneste sikre og uungåelige vi vet om fremtiden- om ikke Jesus først kommer igjen, har vi stilltiende gjort til tabu.

Uungåelig. Uansett hvor mye vi fortrenger døden, så kan den ikke velges bort. Både som ekeltmennesker og som samfunn, blir vi fattigere av å isolere og gjemme bort døden. Dessuten kan vi bli frarøvet uerstattelige verdier om vi later som døden ikke finnes. Både i offentlige og private sammenhenger bør vi våge å reflektere over døden og sette ord på tanker og følelser rundt det som har med døden å gjøre. Nærkontakt med døden og med "skremmende" følelser som frykt for å dø, sorg og savn, er en berikelse for livet. Det fører til at vi lever sterkere og mer intenst mens vi gjør det. Livet leves enda bedre i dødens perspektiv. Først da kan vi se at tiden må brukes riktig og at spørsmålet om mening blir viktig. Både "carpe diem" "og memento mori" hører med som perspektiv er for å sette mer pris på livet og gjøre det beste ut av det. Vi snakker mye om "kunsten å leve", men ikke så mye om "kunsten å dø". Vi bør øve oss på å flinke i "dødskvalitet", som vi er på skape livskvalitet. For livet blir tyngre når døden er usynlig. Døden er en like naturlig del av livet som fødsel. Derfor er jeg overbevist om at de som har et åpent forhold til døden også får mer ut av livet.

I tillegg er ordet død så vanskelig å bruke for mange at det bare forekommer i en tredel av dødsannonsene. Ofte står det i stedet "sovnet inn", "vandret hen", "gikk bort" eller "forlot oss". Jeg har også sett en dødsannonse om en person på over 90 år at vekommende "døde brått og uventet", akkurat som man ikke hadde tenkt tanken at et så gammelt menneske kunne dø. Fortrengningen av døden er en av de største samfunnsendringene i det siste århundret.

Samfunnsdebatant og professor Per Fugelli har vært opptatt av dødens plass i samfunnet og han har skrevet flere bøker om emnet. Han mener at jakten på noen ekstra dager i livet kan virke forstyrrende på det å forsone seg med døden. I fjor ble temaet mer enn teori for ham, da han fikk beskjed om at han hadde fått en alvorlig kreftsykdom. I et intervju sa han: "Jeg tror rett og slett at ærlighet omkring døden kan gjøre oss til bedre mennesker. Jeg tror vi blir snillere, mer vesentlige. Vi lærer å kutte bort fjas og pynt, tomhet og jag etter vind. Døden hjelper oss å vedstå oss sårbarhet, i stedet for å farte rundt med denne bløffen at vi er sterke hele tiden."

elv om døden er fortrengt og bortgjemt, er det heldigvis en gledelig utvikling at barn ikke lenger holdes borte fra begravelser slik det var vanlig før. Da kunne uttrykk som at "bestemor sover" eller "mamma har blitt en engel" gi gale fantasier til barn. Det kunne også gjøre døden til noe unaturlig, selv om det var godt ment. Det er viktig og være åpen og direkte, også om det som er vondt.

Verdig død

På denne bakgrunn er det gledelig at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen i vår satte i gang en offentlig samtale med temaer omkring døden. Selv om hans innspill også dreide seg om prioritering og hvor mye samfunnet skal bruke av ressurser og penger på hver enkelt av oss, så var det viktigste spørsmålet hvorvidt det var etisk riktig å forlenge livet for enhver pris? I en tid hvor legevitenskapen kan holde liv i mennesker lenger enn før, må vi også fokusere på innholdet i begrepet "verdig død". Retten til en verdig død når livsløpet er fullendt og når man er "mett av dager", er også en menneskerett. En god avslutning på livet, kan gi unike verdier som f.eks. mulighet til en god oppsummering. Her i blant kan nødvendig oppgjør og kjærlig avskjed med de nærmeste befinne seg. Her bør helsepersonell og ikke minst ansatte fra våre sykehjem bringe tanker og erfaringer inn i den offentlige debatt. De kan også bidra til en verdig siste del av livet gjennom samtaler både med pasienter og deres pårørende.

Livsforlengende behandling kan bli en ekstra byrde for pasient og pårørende. Derfor er det viktig at vi ikke gir slipp på det viktig etiske utspillet fra helsedirektøren om hvorvidt det er etisk forsvarlig å bruke nærmere 50% av de samlede kostnader for en persons helse i vedkommendes siste leveår. Larsen sier: "vi må se på døden som mer som en naturlig avslutning av livet, enn noe vi higer etter å utsette ennå litt til. I livets aller siste fase bør behandlingen være rettet inn mot å unngå unødig lidelse og å bevare pasientens verdighet. Det skjer ikke nødvendigvis med høyteknologisk medisin for å vinne litt ekstra levetid."Når millioner av kroner i dag brukes på å forlenge livet med noen måneder for pasienter som allerede har fått dødsdommen, bør vi spørre oss om det ikke heller er riktigere å bruke ressurser på hjelp til å innse at døden kommer, både for pasienter og for pårørende. Jakten på litt mer tid, kan være en flukt fra virkeligheten. Det kan også virke forstyrrende på det å forsone seg med at døden kommer. Mange reiser verden rundt på jakt etter en mirakelkur, i stedet for å la den siste tiden være fredfull og verdig. Framfor å flykte fra virkeligheten, bør vi godta at døden hører livet til. Selv om det ikke er enkelt å forsone seg med livets ubehageligheter. Det er viktig å akseptere både livet og døden. Da handler om den verdifulle erfaringen å være tilstede, også i den siste fasen av livet. Det kan gi mulighet for å skape fred, verdighet og forsoning.

Vi må ikke være opptatt av av Norge skal være et av verdens beste land å bo i. Det må også bli det beste landet å dø i. Da handler det om åpenhet om døden, om retten til en verdig død når livet er fullendt og om respekt for døden og den døende.

Hebr. 9,27-28: "Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham. "

Omgjort til .htm-format ved Asbjørn E. Lund