Søndag før pinse: Disipler under press

Forord: Nå har det skjedd et tidsskille i kirkeåret. Påskens begivenheter har ført til at Jesus igjen inntok sin rettmessige plass ved Guds høyre side. Før han forlot dem, lovet han å sende sannhetens ånd som skulle lære dem alt. Denne søndagen er det Show-It gudstjeneste, med TRO som tema. Det er Åndens verk, men vi skal få være med å vitne.

Til dagen og teksten: Tidligere ble søndagen kalt 6.søndag etter Påske. Men etter Kristi himmelfartsdag ble det litt bakvendt å begynne se bakover mot det som skjedde i påsken igjen. På en måte avsluttes den med at Jesus drar tilbake dit han kom fra, før hans legemliggjørelse den første julen. Dermed fikk også søndagen navnet 'Søndag før Pinse'. Ånden hadde allerede tidliger virket gjennom spesielle vitner: profeter -som Haggai, og konger. Nå var også Jesu brødre blitt vunnet (lesetekst i Ap.gj), som ett verk av Guds Ånd, etter oppstandelsen. I brevteksten (1.Pet. brev) dreier det seg om Åndens menighetsbyggende virke. Nå skal Guds Ånd og Jesu troende disipler, vitne sammen -inntil enden kommer. Prekenteksten var mer omfattende tidligere, der en tok med Jesu alvorstunge ord om forfølgelse og lidelse for hans skyld. Men nå har en mer rendyrket motivet 'Åndens komme' i Pinsen.
Lesetekster: Hag. 2v3-9: Det er eneste gang vi har tekst fra profeten Haggai. Han virket i Israel etter hjemkomsten fra Babel, ved oppbygningen av tempelet. Tekstutsnittet vårt omhandler spennvidden mellom det som er nå, og det som skal komme. Selv om det som var før var mye herligere enn det som nå fantes, så skal det nye ved Herrens hjelp og virke bli enda herligere enn det første. Folkets leder var Serubabel, og øverstepresten het Josva. Både disse og hele folket får en oppfordring om å være sterke og gå i gang med arbeidet! Begrunnelsen er at Herren er med dem, ellers hadde det knapt vært noen vits. Folket blir minnet om Guds storverk ved utgangen av Egypt. Ennå en gang skal Gud gjøre et storverk, så Guds hus blir rikholdig. For hele jorden, med alle sine rikdommer, hører Herren til. Gud som er Herre over folkenes hærskarer, vil gi fred på dette stedet!

eller Ap.gj.1v12-14: Disiplene har nettopp vært tilstede på Oljeberget, da Jesu synlige nærvær tok slutt. De har hørt Jesu siste vilje, og hatt englebesøk med beskjed at Jesus skulle komme igjen på samme måte som han forlot dem. Man skulle ikke reise/gå så langt på sabbaten at det kunne bli slitsomt. Lengden på en slik reise ble definert som en sabbatsreise(2750 m). Lenger enn en sabbatsreise skulle man ikke forflytte seg, for hvilens skyld. Den salen hvor de pleide holde til, var sannsynligvis der de feiret nattverd Skjærtorsdag. I følge tradisjonen ble den eid av disippelen Johannes Markus, den angivelige forfatter av Markus evangeliet. Disippelflokken var mye større enn de tolv nærmeste, som ble apostler. Vi minner om at disse besto av alt fra tidligere tollere til tidligere seloter. En gang sendte Jesus ut 70 disipler og en annen gang var de 120. Jesus viste seg for mer enn 500 brødre på én gang. Blant disse var muligens Jesu brødre. Eller så var det Maria, Jesu mor, som hadde fått brødrene med etter å ha vitnet om oppstandelsen. Tidligere motstandere var nå blitt følgesvenner (disipler). Tidligere er nevnt kvinner som tjente Jesus og disiplene med det de eide, formodentlig velstående enker. Guds rike var avhengig av pengestøtte den gang som nå.

1.Pet.4v7-11: Peter døde som martyr under keiser Nero (ca år 64 e.Kr). For ham var det rett at slutten var nær når han skrev sitt brev, litt før eller etter år 60. Det er mulig den eldre Peter har lært av sin ungdoms feiltrinn, ved å gå på impulshandlinger som like gjerne førte galt av sted som riktig. I alle fall anbefaler han leserne, jøder som er spredt omkring, om å være sindige og edru så de kan be. Den innbyrdes kjærligheten framheves som det viktigste, fordi den skjuler 'en mengde synder'. Da er det ikke snakk om å feie synder under teppet, ved å late som det ikke har skjedd. Det er snakk om å tilgi andre, så en selv kan bli tilgitt i Kristus. Gjestfrihet er en av dydene som oftes nevnes i NT. Menighetene samlet seg i hjemmene, i mangel av kirkebygg. Og skulle fellesskapet fungere, måtte gjestfriheten være til stede. Hver enkelt av dem hadde en nådegave, og den skulle de benytte til å tjene fellesskapet. De ble ansett som forvaltere av Guds mangfoldige nåde. De skulle holde seg etter Ordet og ha sin styrke i Gud. Hensikten var at Gud, ikke de selv, skulle få ære. For det er Ham makten og herligheten tilhører i all evighet.
Prekentekst: Joh.15v26-27: Vårt tekstutsnitt står i en sammenheng der Jesus taler om verdens hat mot Ham og sine etterfølgere. Dette hatet vil føre til forfølgelse og at troende vil miste livet. Midt i denne stemning av hatefull forfølgelse, skal Jesus sende sannhetens Ånd fra sin Far. Ånden skal vitne, men også disiplene skal vitne -for de er førstehånds øyevitner.

Ordet som brukes om Ånden her: 'Talsmannen' har sin rot i ord fra rettsspråket. Overordnet sett, dreier det seg om at saken om Jesus ikke er avsluttet. Trass i at han er drept, oppstått og kommet hjem til sin Far, så pågår fortsatt saken om Jesu troverdighet her på jorden. Den som tror på Ham, er av Gud, men for dem som ikke tror vil ordet være en dommer, som skal vende seg mot den som hører.
Åndens oppgave er å være et aktivt vitne om Jesus gjennom disiplenes liv, ord og virke. Ordet for vitne kan ha litt ulike nyanser: avlegge vitneutsagn, bevitne, gå god for, bekrefte, tale vel om .. kan ligge i betydningen. Tidligere har Jesus lovt at Ånden som skal komme, vil gi et nytt og fruktbart liv. At han kalles sannhetens Ånd, henger sammen med Jesus som er sannheten (14v6). Når han nå sier at Ånden går ut fra sin Far, hvordan forholder det seg til at han i kap. foran sa at Ånden skal sendes i sitt navn. Det er samme sak, for Han og Far er ett. Denne dype enheten er et sentralt poeng i Joh-evangeliet.
Disiplene trengte ikke Talsmannen først og fremst for egen del, selv om han sikkert vitnet også i deres rettssaker. Men det var primært for at mennesker skulle la seg overbevise av sannhetens ånd, og slik komme til tro på Kristus. Ånden kommer ikke for å sette fokus på seg selv, men på Kristus. Dens funksjon er mer i form av en lyskaster som skal forherlige Sønnen, enn et neonlys som bader i egen forherligelse. Ånden skulle hjelpe og avsløre usannhet og løgn, og vitne gjennom det disiplene sa og gjorde. Den pågående saken om Jesus vil vare til hans gjenkomst. Det enkelte menneske er som et jury-medlem, som stilles på valg i det eksistensielle sannhetsspørsmålet: 'Er han Guds sønn, eller ikke?'

I mesteparten av frelseshistorien hittil har Gud handlet hovedsakelig alene: Ved skapelsen fantes intet menneske der, før de ble skapt -i Guds bilde. Skapt til livssamfunn med Ham, som de fort falt bort fra. Gjennom GT er også Guds støttespillere relativt få, i form av noen utvalgte profeter, dommere og konger. Ved forsoningen, når skaperverket igjen skulle forlikes med Gud, var Gud helt alene. Intet menneske, annet enn hans Sønn Jesus Kristus, kunne gjøre noe som helst i så måte. Men etter påskeuken, kommer Pinsens tid. Det er samtidig kirkens tid. Den vil vare helt til Jesus kommer igjen. Det er faktisk ett samarbeidsprosjekt, der Gud ved sin Ånd virker gjennom sine troende. Den virker til å undervise disiplene. Men disiplene må også være villige til å bli brukt. De tolv, som hadde vært med ham fra starten av hans virke, var førstehånds øyenvitner. Øyenvitner har førsteprioritet i rettssaker.

Også for de som kaller seg Jesu etterfølgere, eller disipler, i dag forventes det at de vitner. Slik har det vært fra starten av. Om vi ikke har en evangelists nådegave, forventes det at vi vitner: Jesus sier at det finnes ingen mellomposisjon. Enten er vi for eller mot ham. Enten er vi en del av problemet, eller løsningen.
Det å vitne krever ikke så stor kreativitet eller talegaver. Et vitne skal formidle hva vedkommende har opplevd. Til gjengjeld krever det hukommelse, ærlighet, mot og utholdenhet. Ånden har det vi måtte mangle i så måte. Der vi glemmer, husker han fordi han er ett med Far og Sønnen. Der vi kan tenkes å tøye sannheten, gjør ikke han det, for han kan ikke fornekte sitt eget vesen. Der vi fort går trett, og mangler mot/utholdenhet, holder Ånden ut -fordi løftet om hans nærvær gjelder alle dager, inntil verdens ende. Verken de troende disiplene, eller Ånden skal vitne om seg selv. Det er Guds Sønn, frelseren og forsoneren, som menneskene trenger å se. Vi kan kanskje plante og vanne, men det er Gud som gir vekst. Dette er det bare Ånden som kan gjøre.

Ut i livet: Tiltalen i dag går på om vi vil stille oss på Jesu side: vil vi være hans vitner i den saken som fortsatt pågår i verden: 'Er Jesus Kristus å stole på, eller ikke?' Troen får høre at i tillegg til oss og våre tros-erfaringer, vil Guds Ånd være medvitne og gjøre vårt vitnemål troverdig. Takken kommer fordi Jesus sendte Ånden, som lærer oss og utruster oss.

Bønn til dagens tema: Hellige Ånd, la oss preges av deg. Gjør din gjerning i våre liv og skap frukt som varer.

Velsignelsen: Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.