Bots- og bønnedag: Kjennes Gud ved oss -eller lurer vi oss selv?
Forord: Bots og bønnedag har lange historiske aner. Siden lenge før reformasjonen sto en kamp om boten, og hva den innebar. Den 1. tesen omhandlet den, og det var ikke minst ut fra spørsmålet om en rett bot, at reformasjonen oppsto -lenke.
Til dagen og tekstene: Bots og bønnedagen har hatt en fast plassering som siste søndag i oktober, ca. de siste 50 årene. Tekstene denne gangen bærer preg av at Gud har makt til både og omforme og kreve et rett liv fra sine tilhengere. Frelsen gis ikke ut fra sosial tilhørighet eller mektige gjerninger. Vi skal ha vårt fokus på selv å bli frelst, framfor å vurdere hvem eller hvor mange andre som når fram.
Lesetekster: Jer.18v1-10: Vi mennesker har en Gud som behersker alle språk, og kan henvende seg til mennesker av alle folkeslag. I denne teksten kom et budskap fra avsenderen Gud til mottaker, Jeremia, som virket som Guds talerør blant jødene. Guds budskap til profetene var tilpasset den situasjon folket var i og deres forhold til Gud. Budskapet brukte ofte syner eller bilder fra hverdagen som folk godt kjente til. Pottemakeryrket var et slikt vanlig yrke. Pottemakeren var et bilde på Gud, og om han ikke lyktes med et emne var det gjerne fordi materialet var dårlig. Guds håndtering av folk var avhengig av deres respons til Ham. Om folk vendte seg bort fra ondskap, når Guds budskap lød gjennom domsprofetier, så kan Gud også endre forsett (Jona 3,10). Omvendt, om folk gjør ondt, selv om Guds forsett var godt, så kan han også da endre reaksjon og ikke gjøre det som var tiltenkt folket (O13,21).
Rom.2v1-11: Det virker som en almen-menneskelig egenskap å dømme andre, det varierer bare hvem det går ut over. Det er ikke å vurdere hva som er rett og galt, det dreier seg om her, men om andre er gode eller onde. Da må vi huske at alle mennesker er syndere (Rom 3,10), og ironisk nok ofte gjør samme feil selv (v1). Det virker som det er en blind flekk i menneskers øyne overfor egne feiltrinn, ev. at toleransen er så mye større overfor seg selv. Men en slik holdning er å sette Gud på prøve, og det som prøves er Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet. Et hardt hjerte oppnår ikke å vri seg unna ansvar, bare å samle opp skyld og få det over seg når det er for sent å rette opp igjen det som var feil. Det er fortsatt tilfelle at en skal høste som en sår (Gal 6,8). Å redusere Bibelen til kun å inneholde evangeliet, og så bestemme evangeliet som budskapet om at Gud er kjærlighet(Gospel-reductionism* -også kjent som 'hyper-grace'/nåde, eller anti-nomisme), har ikke rot i Bibelen selv. Da leser en Bibelen gjennom et filter hvor en utelukker det som, etter vår forståelse, ikke stemmer med evangeliet og Guds kjærlighet. En glemmer at mennesket er skyld i det moralsk onde, og at Gud må forholde seg til denne ondskapen. Om Gud så gjennom fingrene med alt ondt, ville snart himmelen bli et like ille sted som jorda er nå (1Kor5,6b-8). Det er ikke nok å kjenne til en nådig Gud, om vi fortsetter å synde, som om ingen Gud fantes (Rom 6,1-3). Det ville ikke være en rettferdig Gud som så gjennom fingrene med slikt (3.Mos 11,45). Lov og evangelium er fortsatt en Bibelsk tolkningsnøkkel.
Evangelietekst: Luk.13v22-30: Teoretisk spørsmål med praktiske implikasjoner
Et spørsmål som slår meg når jeg hører teksten, er: Er ikke frelsen en gratis gave (Ef 2,8-9)? Hvordan kan det da ha seg, at mange skal forsøke å bli frelst, men ikke klare det (v24)? Forsøker de på feil vis? Satser de på egne krefter, eller er det som teksten (v27) sier, at de gjør det som er urett? I så fall, gjør ikke alle mennesker gale ting (Rom 3,23), og hva særpreger i så fall det urette som disse gjør? Det dreier seg, så langt jeg skjønner, om en forskjell i posisjon og vandring: Det er en forskjell på å leve i synd, og falle i synd. Det første er mer eller mindre et bevisst valg, -at man ikke ønsker tro på Jesus og rette seg etter hans ord (Joh 16,9). Mens det siste er noe vi gjør av vanvare. Om jeg faller ved uforsiktighet, selv om hovmod kan være involvert, så er det ikke nødvendigvis et bevisst fall (O.16,18). Men om vi velger å bli liggende, uten å reise oss, så blir den bevisst viljeshandling (2Pet 2,22).
Bot innebærer omvendelse fra slike bevisst onde valg. Omvendelse og bot innebærer to ting: anger og tro. Anger over syndene våre og tro på Jesu syndsforlatende nåde. Teksten er hentet fra et kap. der det tales både om omvendelse (13v1-9) og om Guds rikes vekst (v18-21). Den trange port i teksten omtaler Jesus også i Bergprekenen (Matt7v13-14): Bare (relativt) få går inn gjennom den trange porten og vandrer på den smale veien. Den trange port kan bare entres av én og gangen, og det er det individuelle og eksistensielle (sml. Joh 17,3) som er i sentrum denne dagen. Ordet som Jesus benytter for å komme inn i himmelen er streve/stride (begge betydninger mulige).
Jesus er på vei til Jerusalem, selv om han vet han kommer til å miste livet der. For Ham var livet en kamp, og han forventer at sine følger ham (Luk 9,23) og ikke forventer å slippe unna prøvelser (Joh 15,20). Jesus tok seg tid til å dra innom alle landsbyene for å undervise om Guds Rike. En mann kom med et ikke uvanlig spørsmål i samtiden: "Herre, er det få som blir frelst?" Jesus tok utgangspunkt i dette teoretisk pregede spørsmålet, og gjorde det til et eksistensielt spørsmål, for å motivere ham til å nå fram til frelsens inngangsdør. Denne døren har trang åpning i forhold til de mange som prøver å komme inn der. Det vil også være et 'for sent' i den sammenheng. Når husherren som symboliserer Gud, har lukket døren, vil den ikke åpnes igjen (v25).
Vi har erfaring for at store menneskemengder foran trange dører kan volde problemer. Det synes være en innebygd redsel i mennesker for å bli stengt ute fra noe de ønsker å komme inn til. Menneskelige råd går da på å ta det rolig, og vente på tur. Jesu råd, i overført betydning, går på å kjempe for å komme inn. Det skjer i virkeligheten før en kommer så langt som foran den 'gylne porten', det skjer i levende live her på jorda. Nå synes det som en litt fremmed tanke å måtte kjempe for å komme inn i himmelen i Norge anno 2023. Det var vel helst i forbindelse med store vekkelsesbølger i mellomkrigstiden at det var noe rush i så måte. Dagens køer synes mer være til kjøpesentre eller sykehus, fremfor til kirker. Det ville ikke skade med en mer helhjertet innstilling i kristen sammenheng heller! Men hva er egentlig Jesu hensikt med oppfordringen?
Spørsmålet er om det ikke er en advarsel mot åndelig sløvhet og selvsikkerhet. Jødene så seg selv som Guds eiendomsfolk. Når det i GT står om folk som strømmer til fra syd, nord, øst og vest er det jøder i utlendighet som kommer til Jerusalem. Jesu utsagn om andre folkeslag som strømmet til fra øst og vest og fra nord og sør, måtte virke provoserende på jødene, som mente å ha forrang framfor andre. Men det er ikke religiøs arv eller tilhørighet som avgjør. Testen på om vi tror, er hvordan livet med dets gjerninger vitner. Det er ikke nok bare å vite om frelseren og ha hatt sosial omgang med hans følgesvenner. Det er ikke slik at Gud deler folks holdning av at 'de er bra nok' i seg selv (Joh 2,24-25). I så fall ville ikke Jesus ha behøvd å komme (Rom 5,8).
På linje med jødene er det fullt mulig for nordmenn å bli så 'husvarme' i Guds hus, at en tar det for selvsagt at en hører til der og blir frelst. Jesus nevner et par forhold som kan motsi dette: For det første avhenger det av om vi er kjent av Gud. Det er fint at vi kjenner (til) Ham, men det avgjørende er faktisk om Han kjennes ved oss. Det innebærer at vi annerkjennes som rette borgere av Guds rike. Argumenter som fremføres i teksten er både av det sosiale slaget: 'vi spiste og drakk for øynene dine' (på Bedehuset?). I parallelleteksten (Matt7v22) møter vi argumenter av det mer karismatiske slaget. Men også de avvises av Jesus: Det avgjørende adgangsvilkåret er sann omvendelse som viser seg i et rett liv (v27). Dom etter gjerninger er ikke avlyst (Åpbar20v12). En sann tro viser seg et i endret liv! Vi gjør ikke gode gjerninger for å bli frelst, men fordi vi er det (Tit2v14). Uttrykket 'gråte og skjære tenner' advarer mot evig fortapelse og evig pine. Jesus advarer oss her på forhånd, for at vi ikke skal havne der. Det er ennå mulighet til frelse: Jesus kom for å frelse syndere (Luk 5,31-32). Han er selv porten, og ham kalles vi til å følge (Luk9v23). Det er den som 'har Sønnen' (1Joh 5,11-12) som har løfte (1Joh 5,13) om at de er Guds barn (Joh 1,12).
Jesu undervisning slutter med et ordspråk-aktig uttrykk, om noen av de siste skal bli de første og omvendt. Det er ikke gitt at store navn her på jorden blir det i himmelen. Mens noen som ble sett ned på her, skal regnes blant de første. Dette utsagnet gjelder generelt, jøder eller ikke. Det samme gjør et annet Jesus-utsagn som snakker om tilgang til Guds Rike. Dermed er det også gyldig for oss i dag, ikke bare blant jøder på Jesu tid. Også hos oss kan det være fare for åndelig sløvsinn og selvsikkerhet. Fortsatt gjelder Luthers utsagn at: "Når Jesus sa: gjør bot, så skal hele livet være en bot". Det hjelper ikke å kompensere for manglende holdning og innstilling, verken ved pengegaver eller kirkelig fromhet på søndag, dersom vi ellers i uka gjør urett.
Kristenlivet leves i spenningen mellom å hvile i Guds nåde og å kjempe for å bevare troen. Frelsen er ikke til salgs (avlat), den er gratis, men gitt ved at Kristus ga sitt liv, og da finnes det ingen 'billig nåde' som vi kan sovne inn i. I stedet for å bli sløve, trenger vi å la oss rense. I omgang med vår Herre Jesus Kristus i bønn, kan den troende gjennomgå en lutring som skiller ut det vi trenger legge bort og fremheve det vi trenger mer av: Det nye livet i Kristus (2Kor 5,17). Spenningen mellom disse forsvinner ikke så lenge vi lever i verden (Gal 5,16-18). Meningen med å ha en dag for bot og bønn, er at vi skal hente kraft til å bli stående i denne spenningen**.
Som svar på spørsmålet i innledningen av teksten, gis det ikke noe tall eller anslag. Det synes som mange flere kunne blitt frelst, men ikke når fram, fordi de mener å ha sitt på det tørre. Jesu oppfordring om å kjempe for å komme inn, gjelder også for oss i dag. Det hjelper ikke å vise til arvelige eller sosiale fortrinn, ei heller til spesielle erfaringer eller kraftgjerninger. Det personlige fellesskapet med Jesus Kristus må føre til endrede liv. Ingen har krav på VIP-plass i himmelen (Matt 20,20-23).
Ut i livet: Tiltalen for dagen blir om vårt liv viser at vi hører Jesus til. Troen hører at Jesus maner til en innstilling av bot og ydmykhet. Takken går på at Herren Jesus vil advare oss og andre som tar Himmelen som selvsagt, og regner seg som VIPer i så måte (O.16,18)..
Bønn: Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! (Sal 139v23)
Velsignelsen: Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.
* fra seminar om Bibelsyn ved Tove Rustan Skaar, Veritas Bibelskolen i Grimstad, okt. 2014.
** hentet fra Leif M. Stray i LillesandsPosten, 23.okt. 2020
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn Lund.