Allehelgens dag: Den hellige og de som følger ham
Forord: Hvorfor har lutherske kirker beholdt Allehelgensdag, når man ikke har helgener? Det kunne vel gi mening om personen fremhevet Kristus på en særskilt måte. Slik har det nok sjelden vært praktisert, men faktisk kalles alle kristne for hellige i Bibelen. Det har klart sammenheng med at Gud ser oss gjennom det verk hans Sønn har utført, -vedkommende har sin posisjon i Kristus.
Til dagen og tekstene: To sterke tradisjoner møtes på Allehelgensdag: Etter store kristendomsforfølgelser i 3.og 4. århundre, begynte en å feire 'Alle martyrers dag'. På 800-tallet gikk denne feiringen under navnet 'Alle helgeners dag'. I katolsk sammenheng var det en feiring av alle helgener, som ikke hadde fått tilkjent en egen dag. Den andre tradisjonen kan spores til 1000-tallet, hvor Allehelgensdag ble etterfulgt av en 'alle sjelers dag'. Tekstene peker på dem som har gått foran og gitt sine vitnesbyrd om Kristus, og vårt kall til å være lys og salt i verden (Matt 5,13-14). Det er en tilkjent, - tilregnet, rettferdighet som tilsies disiplene. Det er ikke noe som skyldes dem selv, men en kraft og tilstedeværelse av samme Ånd som Herren Jesus selv (Matt 10,19-20).
Lesetekster: Jes 49v8-10: Håpstekstene i Bibelen er ikke de rikes eller mektiges framtidsdrømmer: De kjennetegnes av at Gud vil reise opp alle som er undertrykte og fattige. Teksten er preget av å være skrevet i en periode hvor Israels land ligger erobret og øde. Folket hadde ikke hørt på domsprofetenes budskap, og landet var erobret. Etter et halvt århundre i fangenskap svarer Gud på folkets bønn, og en annen generasjon enn den som ble ført bort får komme ut av fangenskapet og vende tilbake til hjemlandet. Israel som Guds saueflokk, med Ham som hyrde, er et mye brukt bilde i GT. Gud presenteres som 'Han som er barmhjertig'. Han som har skapt cellemembranenes fantastiske kanaler, så vann kommer inn i kroppens celler, vet også hvor vann er å finne, og vil lede sitt folk dit.
Åp 7v9-17: Johannes Åpenbaring inneholder åpenbaringer som disippelen Johannes fikk i fangenskap på øya Patmos. Synene starter med et bilde av et såret lam, innfor Guds trone (5v11-13) 
Det er et bilde på den korsfestede Kristus, Guds offerlam, som har nøkkelen til å åpne seglene som stenger for innsyn til framtiden. Etter et syn av at Israelfolket kommer med i fullt mål, åpnes horisonten for en folkeskare fra alle nasjoner og folkeslag. Selv om de som kommer inn i Guds Rike er fåtallige i forhold til dem som ikke gjør det, vil likevel en skare så stor at ingen kan telle dem havne innenfor. Det er rom for alle som vil, og setter sin lit til Gud og 'lammet'. De som omtales er sanne helter i Jesu navn, de har holdt ut i trengsler og forfølgelser.
Legg merke til at en av de innvidde eldste, henvender seg til Johannes, for ham en 'outsider', for å vite hvem martyrene er. Men Johannes relasjon til Jesus består i evigheten, og han henvender seg til ham som kan gi svar! Bildet om Lammets blod som renser bort all synd og urett, brukes for å vise at de som har latt det skje, er rettferdige for Gud. Deres reaksjon er å stå for Guds trone og tjene ham i hans tempel. I evigheten, der tiden som dimensjon ikke eksisterer, vil det oppleves som ett evig nu! Nå er det Lammet som skal være gjeter, det overtar Guds rolle i fra Jesaja-profetien forut, og leder dem til kilder med livets vann (Joh 4,10). Om noen synes fargen på kappene virker rar, kan en analogi fra naturen benyttes -v14.
Evangelietekst: Matt 5v1-12 Salige er de som sørger, for de skal trøstes (v4).
Rabbien Jesus har nylig stått fram. Han har, i tråd med praksis for rabbier i samtiden, kalt disipler. Han har begynt å undervise om Guds rike og helbrede. Store folkemasser følger ham, men rabbien vet at de er ustadig støtte. Han trengte å undervise de nærmeste om hvem han er og hva han brakte. De trengte oppmuntring og motivasjon til å følge ham. Selv om det brede lag av folket støttet ham, var motstanden i gryende oppvåkning. Jesu tale hørtes nok også av de ivrigste, de som trengte seg nærmest innpå ham og disiplene. Jesus lærte med myndighet, og selv om teknisk support manglet, bærer en kraftig stemme godt i kupert landskap. Det var en begivenhet Matteus ikke hadde glemt da han skrev det ned, drøyt 30 år senere.
Først noen ord om hvordan en slik tale bør forståes, og hvilke reaksjoner den kan vekke hos oss i en annen kultur, nesten 2000 år senere. Hvor er evangeliet i Bergprekenen? Er det noen som oppfyller kriterier om 'fattige i ånden, sørgende eller ydmyke' fullt ut? Hos oss, i vår kultur, der alt liksom skal gå på skinner, vekker dette fort uro: 'Hva med oss som liker å se oss som intellektuelle, og flommes over av underholdning. Kanskje lukker vi bevisst eller ubevisst øynene for verdens nød, det blir bare for mye for oss, særlig i 'disse tider'. Men mange av oss vekker kanskje heller strid enn fred og vår renhet og fromhet er ikke akkurat spesielt 
framtredende. Er det noe håp for oss? Det finnes ett halmstrå å klamre seg til: Ingen når fram gjennom personlige kvaliteter, men ingen er heller diskvalifisert på grunnlag av eget livs mangler. Det er i erfaring av personlig fattigdom, sorg og nederlag at himmelriket kan tas i mot. For dem som innser at de ikke selv har det som skal til! Nettopp i det ligger håpet, at vi kan bytte klesdrakt med ham som sier disse ordene, og av nåde få tilsagt saligheten.
Det å se en folkemengde som strever åndelig og fysisk, gjør inntrykk på mange. Jesus svarte med å utfordre sine nærmeste til etterfølgelse av ham, og poengtere hva som virkelig betyr noe i livet. Selv han hadde nok erfart at det er begrenset hva én person kan gjøre (Mark 1,45), men om det blir mangfoldiggjort til mange hundre osv., kan effekten multipliseres med millioner. Det var derfor Jesus hadde disipler og underviste sine disipler ved denne anledning (Mark 3,14). Kanskje hadde stemmen hans nådd ut til flere ved å stå, men det var vanlig at rabbier satt og underviste disiplene (v1). Så var det i ettertid disiplenes jobb å bringe læren videre. Å være salig betyr å ha fått del i himlenes rike; det er i sannhet en misunnelsesverdig posisjon. Ordet 'fattige i ånden' sto i forrige oversettelse som 'fattige i seg selv'. Det er ikke så stor nyanse. Fattig er en helhetsbeskrivelse av en som i alt vet seg avhengig av Gud. En fattig trenger ikke være eiendomsløs, poenget er å være hjelpetrengende overfor Gud. Lukas benytter uttrykket 'dere fattige', om de stort sett fattige disiplene.
Jesus sier i 2 avdelinger fram 4 saligprisninger, hvorav den siste utvides -slik at det i alt blir 9. Det å være salig, innebærer et rikt spekter av velsignelser. De første 4 saligprisningene tilsier saligheten ut fra noe tilhørerne mangler -i seg selv. De 4 siste er spesifikt rettet mot disiplene og det som Guds nåde har fått virke i dem. Den siste -utvidede, gjelder spesifikt dem som det spottes og lyves om, for Jesu skyld. De kan vente stor lønn i himmelen. Den første (v3), og siste v10, saligprisningen gjelder i nåtid (himlenes rike er deres), ellers står de i fremtidig passiv form (skal trøstes/mettes etc).
Om vi ser på den første, der saligheten loves i nåtid, gjelder det 'de fattige i ånden' (v3). Jeg husker det ble raljert med på gymnaset, for over 50 år siden. Men jeg tviler på om de visste hva som lå i uttrykket 'fattig i ånden'. Det betyr f.eks. ikke 'åndssvak' eller 'intellektuelt svak'. Jesus synes å snakke om mennesker som i seg selv ikke kan varte opp med frelseskvaliteter, hvilket dreier seg om samtlige mennesker, bare at ikke alle ser dette (Matt 9,12). Blant disse har selvsagt åndssvake plass, til sammen med alle som ikke 'vil klare seg selv' i forhold til Gud (Joh 6,37). En forstår uttrykket bedre ved å trekke inn Den Hellige Ånds rike frelsesgaver (Joh 14,26).
Den sorgen det gjelder i neste saligprisning (v4), er trolig noe annet enn f.eks. sorg over en nær avdød (Luk 9,60). Trolig sikter Jesus til troende disiplers sorg over manglende evne til å oppfylle Guds vilje. Trøstes-løftet som følger, handler derfor om frelsens trøst på gjenkomstens dag, sml. Sal126v5. I 3. saligprisning (v5), ble tidligere ordet 'saktmodige' benyttet, mens en nå oversetter det 'ydmyke'. Tankebildet er nok at troende disipler blir nedbøyd under gudfiendtlig-hetens trykk. Nedbøydhet er det motsatte av selvopphøyd ego-digging. Kristendommen bragte et nytt syn på ydmykhet. Fra å bli knyttet til slavemoral, ble det ut fra Kristi korsfestet sett som tilbakeholdt styrke (Fil 4,13). Når det står at de skal arve landet, var det et løfte jødene godt kjente til. Og å 'arve jorden' er ikke annet enn en utvidende globalisering, av Israels landløfte. Israel skal som kjent utløse velsignelse også til hele resten av verden (1Mos12v3c).
Fjerde saligprisning (v6), handler også om disipler som mangler noe, nemlig rettferdighet. Jødene kjente rettferdsbegrepet fra GT, eks. Neh9v33, men Matteus lar oss også møte det i døperen Johannes møte med Jesus (Matt.3v15). Om Jesu disipler hungrer og tørster etter en rettferdighet de selv ikke kan oppfylle, uttaler her oppfylleren av Guds rettferdighet at de skal mettes, og få drikke om de tørster (Joh 4,10). Gud er den som dømmer rettferdig. Om verdens største skurker skulle slippe like billig unna som andre, ville det være blodig urettferdig. Ut fra bibelsk skapelsesteologi, er vi skapt like -i Guds bilde (1Mos 1,27), og å behandle folk ulikt er dypest sett å håne deres Skaper. De som prises salige her, lengter etter at Gud oppretter en ny tilstand av rettferdighet. Mettelsesløftet fra Jesaja (55v1) gjelder for dem. Det er i en spenning mellom nåtid og framtid, at saligprisningene gjelder: Allerede kalles vi salige, men det er først i framtiden at denne saligheten fullt og helt skal framtre i våre liv.
Fra v7 får vi en ny rekke saligprisninger som er mer etisk farget. De er bygd opp i et 4+4 mønster. De som allerede er barmhjertige, skal senere få oppleve Guds barmhjertighet. Å være blant de rene av hjertet (v8), innebærer ikke først og fremst å være from eller moralsk perfekt, men å ha et personsentrum (hjertet!) som er innrettet på, og har fått nåde av, Gud. Selv om det bare er som i et speil, vi kan se Guds herlighet, så vil det til sist omforme oss fullstendig. Når det står 'skaper fred' (v9), er det noe mer enn passiv fredsommelighet. Fredsskaperen går i samme spor som han som er vår fred, og som forsonte oss med Gud. Guds barn er for øvrig en tittel som består, når alle andre titler forgår.
V10-12 er grunnen til at vår tekst benyttes om kirkens martyrer. I v10 er det formodentlig samme type rettferdighet vi har nevnt tidligere, den disiplene som lot seg døpe med Johannesdåpen, mottar fra Ham, for å oppfylle all rettferdighet -se kommentar til v6. Det er tankevekkende at samme løfte som i 1. saligprisning gjentas her i den siste: løfte om himlenes rike. Løfte om trøst til alle forfulgte disipler er, som vi ser v12, overveldende stort. Forfølgelse av Guds folk har fulgt det hele dets historie, det gjaldt profetene som Jesaja var én av. Det fortsatte med Jesus og disiplene, og i vår tid opplever vi verdens største kristenforfølgelse. Det er ikke om en forfølges 
for egen skyld, men for rettferdighets skyld, at himmelriket tilsies dem. Dette er noe Guds barn til en viss, kulturbetinget grad, må være forberedt på. Gjennom alt stråler håpet, at Gud har forberedt en nådelønn for dem som holder ut. Den vil langt overstige anstrengelsene og prøvelsene.
Saligprisningene (de 4 første) hos Matteus er delvis betinget av folks situasjon, og delvis av deres holdninger og handlinger (4 siste). For den som er fattig og sørgende, kan det være lett å gli inn i en passiv offerrolle (de 4 første). Men Jesus sier, i de 4 siste, at det handler mer om hva vi gjør ut av livet, enn av hvem vi er eller vår sosiale posisjon (Matt 3,7-9). I Jesu forkynnelse er ikke himmelen et drømmeslott, som gjør jordlivet trivielt og uviktig. Himmelen skal motivere til handling i dette livet. Det er likevel slik at vi skal tjene fordi vi er frelst, enn at vi er "frelst for å tjene" -for ikke å snakke om å tjene for å bli frelst (Rom1v16-17). Saligprisningene tegner et bilde av fremtiden for Guds folk, som skaper håp og mening for nåtiden. De løfter mennesker opp.
Ut i livet: Tiltalen i dag går på om vi kjenner oss igjen i (noen av) de beskrivelser Jesus gir av dem som tilsies saligheten. Troen får høre at Gud kan og vil vende alt til det beste for dem som elsker Ham. Takken kommer fordi Gud ikke vil forlate sine, men stå med dem helt gjennom.
Bønn: Kjære Gud, takk for alle gode forbilder. La oss finne inspirasjon i deres eksempel, så vi ikke mister motet. Lær oss selv å være forbilder for medkristne. Vi ber deg for foreldre, lærere og åndelige ledere.
Velsignelsen: Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund.