8. søndag i Treenighetstiden: Har vi vår skatt i himmelen?
Til dagen og tekstene: Tekstene denne dagen er sterke oppfordringer til, -og veiledning for, oss, om å ha prioriteringene rett, og vite hvem vi skylder vårt liv.
Ikke noe skal komme i veien for Ham, som både har skapt og forløst oss, samt at det vi erfarer her på jorda kun er midlertidig, og ikke av varig verdi. Det er hjerteforholdet vårt Gud ønsker, og det krever innsikt og dømmekraft, samt empati med nødlidende, å ha et rett forhold til våre midler. Det er ikke nødvendigvis pengene i seg selv, men dersom vi blir mer glad i dem enn Gud, som det står om her.
Lesetekster:2.Mos.32v1-4;v30-35: Nylig er Israel sluppet unna slavekårene i Egypt, men det virker ikke å ha gått opp folket hva som er skjedd, eller hvem som sto bak Moses. Etter at han har gått opp på fjellet og drøyd lenge der, virker det som folket synes håpet er ute, og begynner å savne en 'førerskikkelse'. I sitt ærend til Aron viser de tydelig sin bakgrunn, at de er kommet fra et land med mange gudebilder, og er på vei til et land med mange gudebilder. Glemt er den nylig oppleste lovtavlen, som forbyr dem å gjøre seg avbildninger av noe og tilbe dem, samt ikke å dyrke andre guder enn Jahve (2Mos20,3-5a).
Hva som går av Aron kan man undres over: Han som skulle være prest for den høyeste Gud og var med som Herrens talerør overfor Farao. Kanskje følte han presset fra et folk som lettvint syntes å kunne kvitte seg med både Javhe og Moses, da var heller ikke han trygg.. Folket virker historieløst, og styrt av følelser når de hevder at denne gullkalven førte dem ut av Egypt. Det er dessverre ofte slik at folk ikke lærer av sin historie. Moses reagerte først med sinne (mellom tekstavsnittene), men da sinnet hans la seg forsøkte gå imellom folket og Gud. Han bekjente folkets synder for Gud, og ba om hans tilgivelse. Om ikke ba han i stedet at hans navn strykes ut av Livets bok. Men Gud holdt på at rett skulle være rett, dessuten har Moses selv 'blod på hendene' og har nok med egne synder (2 Mos2,12). Likevel vil Gud fortsette å lede folket videre, men på regnskapets dag skulle de møte egne synder. Den foreløbige regnskapsdagen for folket viste seg i at de ikke kom inn i det lovede landet, som er et bilde på Guds rike. Men en gang skal Gud sende folket en profet, slik som Moses (5Mos18v15). Han trenger ikke først å sone for egne synder, dermed kan han stedfortredende sone for folkets synder (Jes53,4-6).
1.Joh2v15-17: Uttrykket verden her står for den onde, gudfravendte verden, som står Guds rike i mot. Det er ikke denne midlertidige, forgjengelige verden som er verdt vår kjærlighet, men det evige, uforgjengelige Guds rike. Versene er ikke en invitasjon til å stenge seg ute fra verden, men å stenge ute impulser fra verden som vekker egoisme, begjær og hovmod. Begjæret i v16 beskrives på tre måter: kroppens begjær er det fysiske begjæret, øynenes begjær står for det sanselige begjæret og skryt av det en eier, for det materielle og sosiale begjæret. Årsaken til oppfordringen i vår tekst, kommer til sist: For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid. Vi er ikke bare forgjengelige skapninger, men skapt i Guds bilde, vil vi bestå til evig tid (v17). Men 'vi kan ingen ting ta med oss, dit vi går'.
Prekentekst: Matt6v19-24. Denne er hentet fra Jesu første og lengste preken -Bergprekenen. Vår tekst er hentet fra temaet om disiplenes liv i verden, og teksten kan deles i tre deler: a: Samle ikke skatter på jorden (V19-21) b) Øyet er kroppens lampe (v22-23) og c. Konklusjonen: Ingen kan tjene to herrer (v24).
Bakgrunnen for Jesu tale her, var følgende ideal, gjengitt i Matt. 5,48. Dette svarer igjen til Hellighetslovens grunnbud i 3Mos 19,2. Det er på denne bakgrunn Jesus i vår tekst taler om den gudvendte hjerteinnstillingen, hvor han advarer mot mammondyrkelsens snikende fare (v19). Mer konkret tar Jesus utgangspunkt i et majestetisk og absolutt bud: mot avgudsdyrkelse (1.bud -2.Mos20v3-4). Likevel er det et nådig og kjærlig disippelformaning Jesus utøver her i Bergprekenen. Jesus ønsker modne og tenkende disipler, som greier å holde proporsjonene i forholdet mellom absolutte bud og fromhetsidealer i hverdagsformaninger. På den ene siden trenger vi alle såpass av penger og gods at vi kan dekke nødvendige behov og utgifter. På den andre siden trenger vi advares mot fristelsen til å ville sikre oss her på jorden, ved å feste hjertets og troens grunnleggende tillit til mammon i stedet for til Gud. Sunne og sanne disipler av Jesus, skal ikke være opptatt av disse idolenes utvendige sider. Sann fromhet handler om det takknemlige hjertet, som benådede disipler vender mot Gud i himmelen, alene.
Det kan være fort gjort å ville sikre seg både i dennesidig og hinsidig liv, ved at søndagen benyttes til åndelig fellesskap, mens resten av uka benyttes til å samle skatter på jorda. Det synes å være den slags holdning Jesus går i mot i dagens tekst. Jesus vil være Herre, hver dag (2Pet 3,18). Også på Jesu tid, var det kjent at mammon kunne fungere som avgud ved å fortrenge tillitsfull og helhjertet tro på Gud. Jesu disipler skal imidlertid ikke ha en slik herre (Matt 24,42). Det ville innebære en delt holdning og hjertet -det sentrale i personligheten vil i så fall befinne seg der ens skatt befinner seg. Men Jesus kom ikke bare med negative bud, men hadde et varig og et bestandig positivt alternativ (v20). Vår skatt er i himmelen, i Guds rike, der skatten blir utlevert i det fullendte Guds rike, etter historiens slutt.
Det er et helt hjerte Jesus er opptatt av, det går ikke an å tjene to herrer like mye, den ene vil alltid ha forrang framfor den andre avslutter han med. Grunnen som anføres er igjen det forgjengelige ved jordisk rikdom, samt at kjernen i personligheten vil være mest opptatt av det vi ofrer mest oppmerksomhet: 'Det du sentrerer om, gir du kraft.' Liksom hjertet står for kjernen i personligheten, står øyet for åndelighetens senter, slik at de to får samsvarende betydning. Øynene ble sett som kroppens lampe, og en kunne se hvordan personens indre var, i forhold til uttrykket i øynene. Var en nedstemt, og hadde ondt i sinne, kunne det ytre seg ved at en så ned (1Mos4v6-7). Lampen er det som gjør det mulig å arbeide i et mørkt rom, og får 'troll til å sprekke'. Jesus omtalte seg selv som verdens lys (Joh8v12) og ordene hans som en lampe som skinner på et mørkt sted, inntil morgenstjernen går opp i deres hjerter (2Pet1v19). Om vi må gjennom en mørk, lang natt -så vil Jesus en dag stå og ta oss i mot med lys på stranden (Joh21v4).
Selv om skolemedisinen ikke går inn for iris-diagnostikk; Den er for unyansert til det, ser de likevel på pasientens blikk. Nå er det nok ikke fysisk sykdom Jesus snakker om her, slikt skyldes ikke nødvendigvis verken ens egen eller foreldres synd (Joh9v2-3). Det er en helhet eller sammenheng i et menneskes liv. Og om denne for ofte har vært opptatt av bimotiver eller å jage etter forgjengelig begjær, fysisk, sanselig eller sosialt, så setter det sitt preg på det mennesket. Et blikk som er mørkt og kaldt, kan vitne om et menneske som har mistet kontakt med følelsene i seg selv, og preges av bitterhet og isolasjon (Gal5v19-21). At så ofte synes å være et ideal i medieverdenen, virker ikke oppbyggelig. Menigheten i Laodikea fikk det råd at de kjøpte salve til å smøre på øynene sine, så de kunne se -uten at de selv erkjente behovet (Joh.Åpb3v18).
De to stedene å samle skatter, tilsvarer to herrevelder. Mennesker vil komme til å tjene en større herre, enten de innser det eller ikke. Bob Dylan sang det slik: "You've got to serve somebody -lenke. Hører vi Gud til, er det naturlig at vi er helhjertet i hans tjeneste. Har vi derimot mammon, penger og rikdom, som livsynsmessig overordnet, da er vi hans tjenere/treller. Om vi tjener den himmelske herre, vil det avspeiles både i våre øyne og i vårt hjerte, -personlighetens sentrum. Dette ber Skriften oss bevare, fremfor alt vi bevarer (O. 4,23). Om våre øyne er klare, vil det registerers av andre mennesker. Også om de er mørke og uklare. Ved å rette blikket mot Gud, og bli sett av Ham som er fra begynnelsen, kan øyet få nytt lys i seg. Det gode blikk utenfra kan fylle tomme, mørke eller bitre øyne, så de får nytt lys i seg. I begge tilfeller er de et vitnesbyrd om vårt avhengighetsforhold. Hvor vårt hjerte er, billedlig talt, viser hvilken av disse to herrene, Gud eller mammon vi tjener. Jesus avslutter med å si at vi ikke kan tjene både Gud og mammon. Dertil er motsetningforholdene for store, og valgene står i mange tilfeller i motsetning til hverandre.
v24: Ordet som brukes for å tjene (doulevein) betyr å 'være trell for', men forholdene for treller var mer ordnet og humane enn de var på 17-1800 tallet, og betydningen ligger dermed mellom slave og tjene. Bibelen benytter ordet for å illustrere menneskenes trosforhold. Ordet mammon er det hebraiske ordet for eiendom, formue og rikdom. På Jesu tid var det vanlig å bruke ordet om penger og rikdom, som fungerer som avgud, ved å fortrenge tillitsfull og helhjertet tro på Gud. Noen ganger kan det da benyttes om en slags personlig, åndelig størrelse. Bibelen er fra start til slutt opptatt av at Gud er den som skal ha æren og være den største (Åp.bar4v11). Alt som truer med å ta hans plass, fungerer som avguder og utsettes for Guds sjalusi og vrede, jfr. dagens beretning om gullkalven. Den som samler til seg selv i Mammons rike, vil bare ha mer og mer, uten at det kan hjelpe ham i lengden (Matt16v26). Da Jesus ble satt på prøve i spørsmålet om prioritering dem i mellom, svarte han at vi skulle gi hver det som tilkom dem (Matt 22,21b). I den sammenheng kan nevnes at alt vi ser omkring oss, dypest sett er Guds eiendom (Sal 24,1).
Selv om Bibelen i utgangspunktet så rikdom som del av Guds velsigenelse (O10v22), så blir egoistisk nytelse -uten omtanke for andre, negativt omtalt av Jesus (Luk16v25). Denne teksten er sammenfallende med andre steder i NT, når det gjelder synet på hensynsløs nytelse av egen rikdom: En skal benytte pengene til å vinne venner i den urettferdige mammons rike (Luk16v9) Det 'rike' som anbefales i Bibelen, er Guds rike, og det skal søkes først (Matt6v33), så skal en få det en trenger i tillegg. Verden opplever nå krig og matvarekrise, og ukritisk å akkumulere rikdom til seg selv, er både kortsynt (Luk12v20) og faller under Guds dom (Matt25v42og45), samt at det i denne teksten sees under avguds(mammon)-dyrkelse (1 Kor6v9-10).
Bønn: Herre, hjelp oss å høre hva du sier til oss, og at vi ikke samler rikdom til oss selv uten å bry oss om vår neste. Amen.
Ut i livet: Utfordringen denne gangen er å ta Jesu ord om det hele hjertet til seg, så ikke vårt sinn forblir splittet og drives hit og dit. Troen får høre at det eneste av varig verdi, som vi kan ta med oss -er skatter i himmelen. Takken går på at Jesus er overtydelig, så vi slipper lure på det han sier, og at han kan helbrede tomme og harde blikk og hjerter.
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund