6. søndag i treenighetstid (Aposteldagen): Ut på dypet
FORORD: Kall er et relativt gammelmodig uttrykk, som ikke brukes ofte lenger. Betydningen av ordet er sterkere enn 'oppfordring'. Kallet kommer fra én som har rett til å befale, men som heller vil appellere til mennesket om å utføre sin vilje. Uten at mennesker var blitt kalt, hadde det ikke vært noe jødefolk eller noen kristen kirke, som utgikk fra det folket. Tekstene i dag handler om dette.
TIL DAGEN OG TEKSTENE: Aposteldagen har vært markert 29. juni, siden 300-tallet. Tematikken har vært den samme som nå, bortsett da fra at Paulus har fått sin egen 'Pålsdag', 25.januar. GT-teksten handler om Abram som mottok Guds kall om å dra ut fra sin ætt og sitt land, til 'landet Gud viste ham'. NT-teksten handler om Paulus sin selvpresentasjon og kall, til menigheten i Roma. Evangelieteksten handler om Jesu kall av Simon til å redde mennesker.
LESETEKSTER: 1.Mos.12v1-4:
Kallelser starter ofte med at den som kalles må bryte båndene til familie og det kjente. Guds løfte om velsignelse av alle slekter oppfylles i Kristus, som kom av Abrams ætt. Abram var lydig mot Gud, og heldig for ham slapp han dra helt alene. Teksten viser at Gud kan bruke mennesker om de ikke er unge og så spreke som tidligere lenger.
GUD DANNER ET NYTT FOLK; De første versene i denne teksten har flere viktige funksjoner:
i) De betegner overgangen mellom Urhistorie og Israels fedre-historie. Urhistorien slutter med Tarahs barn, deriblant Abram. Patriarkfortellingene starter med Abram og Sarai.
ii) Versene framhever Guds inngripen i folkets historie. Liksom Urhistorien startet med at Gud talte og verdens skapelse skjedde, så taler Gud til Abram som handler på Guds Ord.
iii) Guds kall og Israel-folkets tilblivelse knyttes sammen. De er et folk Gud har kalt og gitt et oppdrag.
iv) Versene er en fortelling om hvor folket kom fra og hvorfor de kom til Kanaan. At alle slekter på jorden skulle velsignes gjennom Abram, er grunnlaget for evangeliet.
Rom.1v1-7: KRISTUS VOLDER FORFØLGELSE: Paulus skriver antakelig dette brevet til menigheten i Roma under et opphold i Korint, vinteren 55/56. Da hadde det allerede vært minst én kristen menighet der i flere år, men Paulus hadde ikke besøkt den. I følge den romerske historieskriveren Svetonius, utviste keiser Claudius jødene fra Roma år 49, p.g.a. en viss 'Chrestus'. Bildet stemmer med det bildet Apostelgjerningene gir, om at forkynnelsen av Jesus skapte uro i synagogene i diasporaen (atspredelsen). Jødene vendte tilbake til Roma etter Claudius sin død (54).
BREV MED EN HENSIKT:
Siden adressatene er ukjente, trenger Paulus presentere seg bedre i dette brevet enn der han kjenner dem personlig. Han vektlegger Jesu fødsel og oppstandelse (v3-4). Ut fra dette skjedde hans kall til hedningenes apostel. Paulus har vært ivrig opptatt med å forkynne evangeliet på nye områder, og etter å ha ønsket i årevis å besøke dem, er det igjen mulig for jøder å komme dit. Paulus skriver brevet for å forberede dem på et besøk fra seg, og videre for å forberede en misjonsreise til Spania, utkanten av den da kjente verden.
EVANGELIETEKST: Luk.5v1-11 -KIRKE UT FRA FISKERE: Den bevegelsen vi i dag kaller kirke, startet her i fjæresteinene ved Galileasjøen. Sjøen der dette skjer, går under ulike navn i NT. På hebraisk heter den 'Kinneret' (harpe). I NT kalles den Tiberiassjøen, Galileasjøen og Genesaretsjøen. Det siste er gresk-preget gjengivelse av det hebraiske Kinneret.
IKKE HELT UKJENT: Jesus hadde allerede gjort folk oppmerksom på seg. Han hadde helbredet i synagogen i Kapernaum, og helbredet Simons svigermor (Luk 4,38-39). Starten på kirken tok utgangspunkt i noen få fiskere, hvorav Simon står i sentrum. Det er her Jesus begynner å kalle disipler, i Lukasevangeliet. Hva er det som får voksne, yrkesaktive menn til å gå ut i ulønnet læretid på ubestemt tid? Vi vet også at det ikke var uvanlig med jødiske rabbier, som kalte disipler, men hvorfor akkurat ham? Det kan ha vært Mesterens utstråling og underfulle evner og krefter: hans øyne, kraft, kjærlighet og alvor; eller var det Ånden som virket sammen med (de få) ordene hans: "Følg meg", slik at 'riktigheten' ble bekreftet i hjertet til tilhørerne? Denne mannen setter i hvert fall et skille gjennom historien. Han ber også i dag om et svar, fra mennesker som har hørt om ham.
BEHOV FOR Å SE SAMMENHENG: Om en sammenligner Lukas sin beretning med tilsvarende i Matt4v18ff; Mark1v16ff, 2v13, 3v7ff og Joh1v35-43, så kan det gi problemer med å se sammenhengen. Evangeliene er selvstendige vitnesbyrd, hvor en ikke har lagt vinn på å strømlinjeforme med tidligere utgaver. Det gir dem form av både mer selvstendige, men også mer troverdige vitnesbyrd. Om poenget hadde vært å skrive av forgjengeren, ville det ikke vært noe selvstendig vitnemål. Men hvordan er det mulig å få sammenheng i ulike vinklinger og utdrag?
Én svært kortfattet måte å gjøre det på, er at Joh1v35-43 skildrer det første møtet mellom Jesus og Peter, der Peter ikke spesifikt kalles til disippel. Vår tekst beretter så om neste avgjørende møte mellom dem. Beretningene i Matt4v18ff og Mark1v16ff kan sees som kortversjoner av vår tekst. De to resterende Markus-stedene 2v13 og 3v7ff, gir oss andre eks. på at Jesus har benyttet en båt som talerstol, noe som kan gi en fabelaktig amfi-effekt (kjent fra sommerens amfi-teater forestillinger). I Joh21v1-14 gjenskaper Jesus hele fiskefangst-underet som bevisst "déjá-vu" opplevelse.
OMSVERMET RABBI: Jesus var på vandring mellom byene i Judea. Folk hadde forsøkt fysisk å holde på ham, av egeninteresse. Men Jesus visste hva han var utsendt for. Selv om det var utenom urbane strøk, der ved innsjøen i Galilea, hadde mye folk oppsøkt ham. De trengte inn på ham, for å høre Guds ord. I trengselen var det et virvar av folk som presset på bakfra, for å komme så nær ham som mulig. Laglig nok lå to fiskebåter ved stranda av sjøen. De lå der etter en mislykket natts fiske. Jesus kjente til en av båteierne, Simon og bad han legge litt ut fra land. Over det blanke vannspeilet bar stemmen hans godt, og ingen trengte dytte for å høre ham. Vi får ikke høre noe fra denne talen, det er noe annet som er i Lukas sinne med denne fortellingen. Det hadde med båteieren Simon å gjøre. Først måtte han se sitt virke i perspektiv.
OGSÅ SLEKTSKAP: Jakob og Johannes var brødre -og Jesu søskenbarn (Moren Salome var søster til Jesu mor -Mark 15,40 vs. Joh 19,25, samt Andreas og Peter. De to yngste var dessuten døper-disipler (Joh 1,40). Miljøet er et ungt galileisk fiskermiljø, der de to yngste brødrene var positive til døperens forkynnelse om en Messias som skulle komme. Peter var kanskje den mest negative, men teksten vår viser hvordan Jesus møtte den skepsisen. Først velger Jesus Peter sin båt, mens Peter kanskje må sitte og ro for å holde båten fra å drive for langt fra land. Dernest, gis Peter en anledning til å teste Jesus på sitt eget fagfelt, da Jesus ber ham legge ut på dypet og kaste ut garnene til fangst. 'På ditt ord' kan bety at Peter ville teste om det ble fangst, selv om erfaringen tydet på at det var fånyttes.
ET VEISKILLE I SIMONS LIV: Etter å ha gitt åndelig mat til folket, var Jesus opptatt av fysisk mat for fiskerne. Snekkeren Jesus tar kommandoen i fiskeren Simons domene. Hva visste en snekker om forskjell på natt- og dags-garn? Men Simon kjente litt til det Jesus kunne gjøre fra før. Ut fra Jesu særpreg og det han kjente til ham, ga Peter avkall på yrkesstoltheten og samtykket. Beretningen om Simons fiskefangst handler ikke så mye om fisk, som den handler om en milepel i Simons liv. Etter med nød og neppe ha berget fangsten ved hjelp fra et annet båtlag, kaster Simon seg for Jesu føtter og ber ham gå fra ham. Men Jesus vet at det er av frykt, at Simon sier dette. Han sier noe englene før har sagt i Lukas-evangeliet: 'Vær ikke redd'.
SAMLE/REDDE mer enn FANGE? Ordet for å fange innebærer å samle sammen noe levende. Ordet kan også bli brukt for å redde noen fra en ulykke, båtforlis etc. Peter skal på en måte fortsette med noe han er vant til. Men nå er det ikke lenger fisk, som er bestemt til å gå til grunne, som skal samles, men levende mennesker -som skal leve evig. Jesus hadde vist han var Herre over helse, natur og yrkesliv. Selv om de endelig hadde lyktes i yrket, førte det til at de forlot det. De gikk inn i tjeneste for én som var større enn dem. Det er i tråd med menneskets livskall å benytte sitt liv til beste for noe større enn dem selv. Disiplene fulgte Ham som er større enn oss alle.
REAKSJONER PÅ KALLET: Da han kalte på mennesker, var det kun én som var bundet av rikdom, som vi kjenner til at han ikke fulgte Mesteren. Det innebar å bryte opp fra alt sitt, og gi seg ut i det ukjente -slik Abram før hadde gjort. Slike kallelser førte ofte til en reaksjon hos den som ble kalt. Det var noe som var for stort og mektig til at de kunne la være. Jesaja måtte bøye seg og innrømme sin skyld, det samme gjorde Simon. For Paulus var det et syn på sin vei som forfølger, til Damaskus. For den samaritanske kvinnen ved brønnen, var det Jesu vennlighet, selv om han visste alt om henne. For Hans Nielsen Hauge var det en overveldende følelse av lys og godhet, som gjorde at han fulgte oppfordringen. De følte alle på sin uverdighet i forhold til ham som kalte dem. Men Mesteren svarer med tilgivelse og imøtekommenhet overfor dem som slik innrømmer sin uverdighet. Han er avhengig av menneskelige redskaper og vet hvordan de er. Det som det kommer an på, er om de lar Ham få slippe til og bruke seg.
UNDER SOM TEGN: Underet har likesom alle Jesu undere til hensikt å vise hvem Jesus er, og hva slags krefter det er i ordene hans. Skaperens egne krefter viste seg å bo i Jesu ord. I tekstens avslutning ser vi hvordan underet fører til Peters omvendelse. Peters tvil og motstand mot Jesus (Joh1v41-43), måtte kapitulere. Men den som slik kapitulerer overfor Jesus, får syndenes nådige tilgivelse (1Joh1v9). Beretningen ender med at Jesus gjør Peter til menneskefisker (v8-10). Den store fiskefangsten er et bilde på fremtidig misjons-resultater. Teksten blir dermed en omvendelses -og misjonstekst.
VINDU MOT NÅTIDEN: Jesus har også møtt og kalt oss. Det gjorde han i dåpen, og han møter oss i Ordet i dag. Vi er alle kalt til å være vitner om Ham som var villige til å dø i vårt sted. Han ønsker at kirker skal bli fulle også i våre dager. Mennesker og Guds Ord er det eneste som har evig verdi. Noe annet kan vi ikke ta med oss dit vi går. Da må vi legge ut på dypet og nå fram dit folk er. Vi er også kalt til å vitne og redde mennesker i vår omgangskrets på vei mot fortapelsen. Det kan vi gjøre ved å la Jesu hjertelag og kjærlighet, få virke gjennom oss. Det tiltrekker fortsatt folk, slik Mesteren tiltrakk mennesker da han gikk omkring og gjorde godt. Om vi føler at vi kjører 'i stumper og stykker', kan vi få vende tilbake til Ham som innstiftet dåp og misjon. Det gjorde også Peter etter å ha sviktet sin Herre og Mester. Han vendte tilbake til den samme stranda der han ble kalt til menneskefisker. Der fikk han igjen møte den Oppstandne.
UT I LIVET: Tiltalen til oss i dag blir om vi er med å legge ut på dypet, i lag med Mesteren. Troen får næring av det som skjer med Peters fiskefangst, og forholdene omkring den. Takken kommer fordi Jesus er interessert i og kan bruke mennesker, for å få dem til å vende tilbake til seg.
BØNN: Kjære Gud, takk for at du bruker vanlige mennesker i din tjeneste. Gi oss mot til å vitne om deg der vi bor og arbeider.
VELSIGNELSEN: Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.
Utvalgt og tilpasset .htm-format ved Asbjørn E. Lund