25. Søndag i Treenighetstiden: Tro til rettferdighet -og helbredelse som tegn
Forord: Vi møter Gud som den akrive Gud denne søndagen. Jesus erklærer mennesker rettferdige, tilgir og gjør dem hele, uten at de presterer annet enn vise ham tillit.
Til dagen og tekstene: Alle tekstene viser oss at Guds nåde kommer til oss, uten at vi rekker eller klarer gjøre oss fortjent til den. I GT-lesningen leser vi om Guds pakt med Abram. Det var en nådepakt, der Gud regner Abram som rettferdig, fordi han trodde. Denne pakten anvendes og utdypes opp mot troen på Jesus. Endelig hører vi om en lam mann som fikk syndene tilgitt og ble helbredet, før han verken hadde bekjent eller gjort noe aktivt selv.
Lesetekster: 1.Mos.15v1-6: Abram har nettopp slått -og tatt tilbake plyndregodset, fra noen røvererkonger. Han dro etter dem og vant, med litt hjelp (14,24), tilbake godset, samt sin slektning Lot som var krigsfange. Da kom Melkisedek, som er et prestelig forbilde på Kristus (Hebr7,17), ut og velsignet ham (14,18-20). Kongen i Sodoma sa han kunne ta av godset. Men Abram vitnet for kongen, ved den Gud som hadde bragt fram himmel og jord, og lot seg ikke friste av deres gods og gull. Det står ikke noe om at Abram var redd, men Guds ord kom til ham i et syn. Ordet sa han skulle få stor lønn. Abram benyttet anledningen til å legge fram for Gud sitt livs problem: han manglet en arving av eget kjøtt og blod etter seg. Gud utfordrer ham til å telle stjernene. Stjernenes myriader er uoverkommelig å telle for ett enkelt menneske. Så tallrik skulle hans ætt bli. Den aldrende Abram sluttet å tvile, og trodde Gud. Det ble regnet ham til rettferdighet!
Rom.4v1-8: Dette ordet om jødenes stamfar, tar Paulus opp og legger ut som en tale over hvem Gud regner for rettferdig. Abram hadde fått navnet Abraham (far til mange) og Sarai navnet Sara (mor til konger). På teologiske institusjoner i dag, lærer man at det er høyst usikkert hvorvidt f.eks. Abraham har levd, fordi det er lite begrunnet i ikke-bibelske kilder -her . Men kan man forvente å finne andre kilder som beskriver en enkelt nomade, som for 4 tusen år siden drev sin buskap rundt omkring i ørkenen. Altrene han bygde er nok for lengst forvitret, men gravplassen er kjent og akseptert, både av jøder, kristne og muslimer.Gjennom årtusener har det vært kjent hvor patriarkene er begravet -her.
Noen er ut fra tidens 'frie' forhold til normer, gått lei prat om synd og skyld (skam). De hevder at Gud godtar mennesker slik de er. Men de får da et forklaringsproblem i hvorfor Jesus måtte komme for å sone og tilgi andre menneskers synd. Jesus taler ikke slik i prekenteksten -under. Men troen er mer enn å holde for sant ord fra Bibelen: Tro er å ha tillit til at Gud erklærer rettferdig dem som søker tilflukt hos ham (v5), slik Abrams tro ble regnet ham til rettferdighet! Det er hvordan Gud ser på mennesket som er avgjørende (v6); ikke på hvor pliktoppfyllende eller dyktig mennesket selv er, slik vi ofte vektlegger. Kjernen i kristentroen ligger i å få sine misgjerninger og synder tilgitt, ja skjult. Det mennesket som Gud ikke tilregner synd, priser Paulus salig (v7-8). Vi er fullt avhengig av ham, ikke bare for tilgivelse av det onde vi gjør, men også for tilgivelse av gode ting vi unnlater å gjøre (Jak 4,17).
Evangelietekst: Mark.2v1-12: I denne beretningen er Jesus i sin egen landsby, Kapernaum. Situasjonen var allerede blitt slik at Jesus ikke åpent kunne gå inn i noen by, fordi ryktet var gått foran og folk kom stormende hvor han enn kom. Dette er den eneste positive beretningen vi har om Jesus i hjembyen. I en annen beretning hører vi om hvordan han ble foraktet, eller at folk ville drepe ham der. Etter tradisjonen hørte huset til Peter og hans kone. Fortellingen består av en innledning, selve hendelsen, ordene om syndsforlatelse med en konfrontasjon, helbredelsen og folkets reaksjon på den.
Hvem som eide huset, stagget uansett ikke de besøkende som kom for å høre Mesteren forkynne om Guds Rike. Køen rakk langt utenfor døra. Folkemengden fungerte i denne fortellingen både som tegn på at Jesus var populær, og som et fysisk hinder for den som virkelig trengte å komme i kontakt med ham. Det var typisk hos Markus at folkemengder kom og gikk, i forhold til å støtte Jesu 
virksomhet (Mark 5,21; Mark 15,11). Husene hadde vanligvis flate tak, og en trapp som ledet dit opp. Det var ikke uvanlig at folk lå der og sov, når været var laglig. Dit tok bårelaget veien og begynte å bryte opp taket, som gjerne besto av kvister som var tettet med leire, lagt oppå noen takbjelker!
De er ett eksempel i teksten, de som hadde slik tro til Jesus, at de bar sin syke kamerat til ham. Guds rike kunne spre seg raskere, om flere tok ansvar for dem som ikke selv kunne komme til ham. Da Jesus 'så deres tro', står det. Her spekuleres hvorvidt den syke selv hadde tro, eller ikke. Det ville kanskje være rart om vennene hadde gjort dette, mot hans vilje? Men den 'synlige troen' viste seg i den aktive holdningen, at de kom til Jesus, med det som var problemet: Vennens lammelse (paralytikos). Tro er ikke en intellektuell kraftanstrengelse. Men mannens venner viste stedfortrende tro, og Jesus svarte med noe som bare tilkom Gud i GT.
Hvorfor startet Jesus med å si: 'syndene dine er tilgitt'? Her er flere muligheter: Jødene hadde som kjent en forestilling om sammenheng mellom skyld og sykdom. En slik binding kunne være like svær å løse som selve sykdommen. Det kunne være at mannen selv, eller miljøet, hadde oppfatning om en spesiell sammenheng i forhold til denne sykdommen. Mannen ble nok oppfattet som sterkt invalidisert. I vår ordbruk benytter vi paralysert oftest om en person nærmest i sjokk, som ikke kan bevege seg av den grunn. Det virker nok merkeligere i dag enn den gang, da mange har marginalisert 'de greiene med synd'. Men Jesus vet at mennesket etter syndefallet har en grunnskade, og viktigere enn å være friske, er det å være fri fra syndens makt over seg. Jesus ble, som Guds Sønn, sendt for stedfortredende å sone menneskets skyld, og derfor kunne han i Guds sted tilgi den lamme mannen.
Men hos noen ringte alarmklokkene heftig! Hvem var denne mannen? Han går inn på Guds enemerker. De skriftlærde kjente Skriftene, og visste at bare Gud tilga synd. Og det regnet de skriftlærde med skjedde i himmelen. Nå beveget Jesus seg langt inn i Guds domene, da han tilga synd på jorda. Slik de så det, var det blasfemi han uttrykte. En svak sammenligning er om en person i våre dager, på eget initiativ, gir seg til å dele ut egenproduserte pass, eller oppholdstillatelser.
Det var tydelig at for en retttroende jøde, kunne det bare være Gud som tilga synd, og gudsbespottelse var en dødssynd (3Mos24,16a). Selve muligheten for at Jesus var Gud virket fjern hos fariseerne, selv om profetier indikerte det om Messias (Jes9,6). Jesus skulle senere betale med dødsstraff for blasfemi (Mark 14,62-64), selv om det slett ikke var det. Det var en stedfortredende lidelse, der Jesus betalte kostnaden for vår rettferdiggjørelse av tro (Rom3,24). Det var således ikke noe lettvint utsagn Jesus kom med overfor den lamme. Men Jesus ser at hans identitet ikke lå i å være lam, men som en fortapt synder, som trengte Guds tilgivelse (Rom6,23).
Med ordene i v5 viste Jesus, ikke bare hvem han er, men han ga også de skriftlærde anklagen de kom til å dømme ham for (Matt26,64-65). Jesus satte seg i Guds sted, ved å tilgi synd. At han selv var sonofferet som behaget Gud (Åpbar5,5-6), var ukjent for de skriftlærde -jamvel om de selv bidro til å iverksette det (Joh 11,50-53). I våre dager går man i en annen tankefelle: En nører oppunder menneskers selvtillit i den grad, at de tror det som sies til dem 'at de er gode nok,' også i forhold til Gud (Rom3,23). Men Jesus visste bedre (Joh 2,24-25): Om det var slik, hadde ikke han behøvd å komme, som et endegyldig, stedfortredende offer (Hebr10,14).
Hvorfor står spørsmålet: 'Hva er lettest?' der. For en uforstående tilskuer kunne det synes lettest bare å lire av seg noen ord om at vedkommende var tilgitt. Det å be vedkommende reise seg, synes derimot vanskelig å oppfylle i sammenhengen. Om en går litt dypere i problemstillingen, vet vi hva det kostet for Jesus å tilgi synd. Han måtte selv betale, for det som andre ble fritatt for. Derfor er det et betimelig spørsmål Jesus stiller. Men underne gjøres både for at folk skulle se Jesu makt, og undre seg over hvem han var. Så når han bare ved et ord, løste bindinger som kanskje hadde vart i årevis, var det heller ikke rart om folk undret seg. Kanskje kunne det også få noen skriftlærde (Apgj6,7) til å tenke over Jesu autoritet?
Da Jesus ble beskyldt for å opptre i Guds sted, måtte han møte fiendenes anklagende tanker. Det gjorde han for det første ved å røpe hva de tenkte på. Det er Guds sak å dømme menneskene står det i 1Kor4,3-5. Dessuten ga han en overbevisende demonstrasjon av sin myndighet som tegn på hvem han er: Han ba mannen reise seg, ta båren og gå hjem. Et fullstendig møte med Jesus, kan gi helhet. En blir satt inn i et forhold, en var ment å være i fra starten av (1Mos1,31). Dette skjedde 'straks', og alle måtte bare ære Gud for det som var skjedd. Beretningen startet med en lam mann, som får sine synder tilgitt-og ender med lamslåtte (paralyserte) tilskuere. Det ble heller ikke så lett for de skriftlærde å diskutere Jesu makt til å tilgi synder, når folk omkring dem lovpriste Gud!
Fortellingen illustrerer godt at tro ikke bare er følelser, eller en intellektuell viten. Den frelsende troen er aktivt handlende (Joh15,5), virket av Gud (Fil 2,13), der handlingen vitner om en grunnleggende tillit til Jesus (Hebr11,1). Frelsende tro blir dermed å sette all sin lit til Jesus i liv og død (Joh3,16). Den syke hadde vært mer eller mindre passiv tilskuer til beretningen, inntil han tok båren og gikk. Kristenlivet handler også om å bli holdt/båret i tro. Om grunnlaget for troen svikter, kan troen fort svikte. Vi minnes ordene fra Ronald Fangen, da han ble spurt, etter oppholdet på Grini, om troen hadde holdt. 'Nei,' sa han. Men Jesus, han holdt!
De fleste av oss er blitt båret til dåp, og vi har ufortjent tatt i mot nåde og tilgivelse for syndene. Så må også vi være villige til å bære andre til ham (Matt 10,8b). I første omgang fikk den syke beskjed om å bære båren, senere ble det nok mere han måtte bære. Også vi skal en gang bære, og/eller bli båret, fram til menneskets siste hvilested. Vil det være som tilgitte syndere (1Joh1,9) at det vil skje (Åpbar21,27)? Siste mulighet til det er i dette 
livet (Hebr9,27).
Ut i livet: Tiltalen i dag spør om vi er villig til å frakte andre til Jesu helbredende hender. Det kan være de ikke kan, tør eller kjenner ham tilstrekkelig til selv å ville begi seg i retning av ham. Troen i dag får høre at Jesus vil helhet, og har omsorg for både sjel og legeme. Takken går på at Jesus lar seg forstyrre av oss, og bøyer seg ned til oss og reiser oss opp.
Bønn: Barmhjertige Jesus, takk at du tar imot hvert eneste menneske -og særlig den som er syk, fattig, alene og sårbar. Vi ber deg fortsette å reise opp mennesker som av en eller annen grunn er nedkrøkt. Lær oss å arbeide med deg for mennesker som trenger det. Vi ber for alle diakonale virksomheter og institusjoner, la de som gjør det -få fortsette å virke for deg.
Velsignelsen: Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn Lund.