13. søndag i treenighetstid:
Om dristig forvaltning: troskap, klokskap og regnskap
FORORD: Vi er alle forvaltere, og dagens tekster er opptatt av at vi best mulig kan forvalte det vi er blitt tiltrodd.
Til dagen og teksten: Den kristne er en forvalter, ikke en egenrådig eier. Tekstene handler om Guds omsorg for sin menighet, og vårt tilsvar til Ham som vår herre og mester.
LESETEKST: Sal.92v2-6;13-16: RETT Å FOKUSERE PÅ GUD: Denne salmen er den eneste med overskriften: 'En salme, en sang til sabbatsdagen'. Det kan være fordi den omhandler ettertanke over Guds egenskaper og verk. Guds trofasthet og miskunn er vel verd å meditere over og takke for. Salmisten har erfaring for at Guds trofasthet ikke slipper ham om natten, og en ny morgen kommer med Guds miskunn. Hvor store Guds gjerninger er, finner vitenskapen stadig mer ut av, uten å ville erkjenne det. Det overgår fullstendig hva fantasien kan avstedkomme, og ateismen har vanskeligheter med å bortforklare det -eks.
EN HENSIKT MED AT VI LEVER: Det gjelder å ha sine røtter ved kilden, så en får rett næring, og kan vokse og bære frukt. De rettferdige er ikke 'ferdige', om de grå hår kommer. Det skyldes heller at en er rotfestet på klippegrunn, og næringen som mottas er fra Gud, ikke fra en selv. Det er likevel en hensikt med at de er frodige og friske'. Det er for å kunngjøre at Herren er rettvis, og at flest mulig får høre de gode nyhetene.
1.Kor.12v4-11: ULIKE NÅDEGAVER -SAMME GUD: Paulus levde ca. 1 og et halvt år i Korint, og ble godt kjent med menigheten. Det var en menighet med sterke og svake sider. En svak side var at det fantes partier i menigheten. Det var noen som syntes de holdt mål (i egne øyne), mens de andre ble holdt for å være åndelig mindre verdifulle. Forut for vår tekst minner Paulus om at ingen kan si og holde Jesus for Herre, uten i den Hellige Ånd. Gjennomgangstemaet i avsnittet er at om nådegavene er ulike, så er den treenige Gud, som gir gavene, den samme. De må ikke bli mer opptatt av gavene enn av giveren. Åndens gaver kalles nådegaver for å minne om at de ikke gis av fortjeneste, men gratis, ufortjent -av nåde. De gis for at det skal tjene til det gode, for den enkelte og for menigheten. Kristi kropp er en organisme, som består av de hellige på dette legemet.
PREKENTEKST: Matt.25v14-30: BRA, DU GODE OG TRO TJENER!
Jesus anvendte ofte kjent stoff fra tilhørernes hverdag, for å få fram poeng i forhold til Guds Rike. Da fortalte han det gjerne i form av lignelser. Lignelsene hadde ofte et hovedpoeng, som var det sentrale ved dem. I noen perioder i kirkehistorien prøvde en å tolke analogier inn i det meste som lignelsene inneholdt, men det kunne virke ganske 'far fetched' eller 'på siden'. I lignelsen om de betrodde tjenerne, er bakgrunnen Jesu tale om de siste tider. Dersom disiplene lar seg prege av urettferdigheten omkring seg, og ikke lenger bryr seg om andre mennesker (Matt 24,12), vil de måtte dele skjebne med omgivelsene (v30). Det er de som holder ut til enden, og som ikke farer 
vill, som blir frelst. Lignelsen knytter nært an til forrige lignelse, om å være åndelig våkne -og holde perspektivet, til Herrens gjenkomst.
FAKTA FRA SAMTIDEN OG LIGNELSEN: Vår tekst handler om en rik mann og tjenerne hans. Han skulle forlate dem for en periode, og overlot dem alt som av verdier, å forvalte. Det fulgte ingen strenge restriksjoner eller budsjettbegrensninger med. Tjenerne kjente sin Herre, og de skulle forvalte hans rikdommer ut fra evner og hans kjennskap til dem. Det var snakk om store verdier. En talent var den mest verdifulle romerske mynten. Den tilsvarte verdien til 6000 drakmer (eller hebraiske denarer). En denar var den vanlige daglønnen til en arbeider på den tiden. Dermed tilsvarte en talent 6000 daglønner, eller om en regnet 300 arbeidsdager pr. år -ca. 20 årslønner. Herren kjente tjenerne sine, og gav dem etter som de hadde prestert så langt. Det var underforstått sin Herres eiendeler de skulle forvalte. Det var ikke snakk om noen overdragelse av eiendomsretten. Det innebar om mulig å øke verdien av dem. Det var underforstått i teksten at Herren skulle komme igjen, og at tjenerne sto ansvarlige overfor Ham, for hvordan de forvaltet det de var betrodd.
FINANS OG FORVALTNING: Dette var før et fungerende banksystem var trådt i kraft. Men som teksten indikerer fantes det et yrke som drev med pengeutlån mot rente. Det virker som husbonden i lignelsen, og Jesus, ikke er motstander av det, mens en i GT kunne finne forbud mot å ta betalt for lånevirksomhet, til landsmenn. Hvilket rykte slike utlånere hadde, og hvilken risiko investorene løp, kjenner vi lite til. En må påregne at det, liksom i våre dager, fantes risiko for at pengene kunne gå tapt. Like inntil forrige generasjon i Norge, var det noen som fryktet konkurs hos bankene og heller foretrakk å gjemme verdier hjemme ('i madrassen'). Den siste tjeneren kan synes som denne fryktsomme typen. Han var engstelig for den store verdien han fikk til disposisjon og at tyver skulle stikke av med det. Det var for ham bedre med en fugl i hånda, enn to på taket. Likevel kjente han til sin Herres holdning generelt; Bare at når Herren likevel var bortreist så var det fristende 'ikke gjøre for mye ut av det'. Ellers måtte han stadig ha fulgt opp, for at ikke pengene skulle gå tapt. Om det var for egen vinning, er det en holdning Jesus advarte mot (å tjene Mammon), men her var det forvaltning for å utbre sin Herres rike det er snakk om. Dessuten sikter bildebruken videre til at det er forvaltning av evner og anlegg generelt som det gjelder, også naturgaver.
GUDS RIKES VEKST: Det som er hovedpoenget i denne helgens tekst er å være forvaltere for vår Herre. Da er det ikke bare snakk om materielle verdier, selv om de ikke skal unntas (Skjevesland). Guds Rike vokser ved at verdier deles, settes i omløp, og at de i fellesskap får synergi-virkninger. Det er ikke til gagn for Guds Rike at den enkelte proprietært bestemmer hva som tjener ham selv til gavn. Vi er ikke eiere, verken av materielle eller åndelige gaver, alt kommer fra Gud og hører dypest sett Ham til. Som forvaltere skal vi en dag stilles til regnskap for hvordan vi har forvaltet livene våre, og det finnes to mulige utganger på det, slik tre liknelser på rad vitner om her i kap 25.
HVA GUD HAR RETT TIL Å KREVE: Teksten handler om troskap hos Guds tjenere i forhold til forvalteroppdraget som vi alle er satt til. Det er ikke først og fremst resultatet vi måles på, men at vi benytter våre evner og ressurser i forhold til Guds Rike, i stedet for å la det hele ligge brakk. Vi vet at Gud har rett til å forlange noe av oss, som hans skapninger og forløste eiendom. Han har gitt oss både det fysiske og det åndelige livet, så han har rett til å kreve noe tilbake av oss. Gud er trofast mot sitt ord og sine løfter, om vi er troløse (2Tim2,13). Det kommer ikke så mye an på hvilket gudsbilde vi foretrekker, men om Gud i siste instans foretrekker oss (Matt7,23). Lever vi så det er sannsynlig at vi får høre: 'Vel gjort, du gode og tro tjener?'
EVNER ULIKE TALENTER HER: Mannen som skulle dra utenlands, og kalte til seg tjenerne sine, tilsvarer Jesus som snart skulle tas opp til himmelen -og overlot til disiplene å forvalte budskapet om Guds Rike. Teksten sier at talentene de fikk å forvalte svarte til det 'som de hadde evne til'. Altså var evnene noe de hadde på forhånd (naturgaver), mens talentene tilsvarer Guds kallsutrustning og nådegaver. Evnene våre duger ikke i tjeneste for Herren, om vi ikke får dette i tillegg. Kristne er ulikt utrustet med nådegaver og kall (1.Kor12 og 14), men tjenesten er uansett den samme: Å tjene Herren med de gavene vi har.
FARER OG MISTOLKNINGER: Lignelsen må ikke leses slik at de to første tjenerne ble berget/frelst fordi de var så trofaste og fromme. Den kan heller leses slik at de ikke ga opp og trakk seg unna, men at de heller bekjente seg til sin herre og erkjente at de sto ansvarlige overfor ham. Mannen med den ene talenten manglet, i likhet med brudepikene, det viktigste: Olje på lampen. Han manglet troen på at hans herre er en som er verdt å tro på og tjene, og som har rett til å forvente troskap av oss. Han er et bilde på en som sløvner og faller fra. Reaksjonen fra hans herre viser at han ikke lenger kunne regnes med blant dem som 'var med'. Den alvorlige avslutningen er ment å skape en motivasjon i likhet med: "Vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt, vi er av dem som tror og berger vår sjel." (Hebr 10,39).
ALT HØRER GUD TIL: Teksten kan også sees som et kall til å benytte vårt liv til å innebære en forskjell i evigheten. Vi oppfordres som kristne til å skaffe oss venner ved den urettferdige Mammon, slik at vi kan tas imot i de evige boliger. Vi er skapt til fellesskap og ikke til å leve privat og isolert, hvor vi skiller strengt mellom hva som er Guds og vårt. Jorden og det som rommer den, hører Herren til! Den tredje tjeneren synes å ha holdningen: 'jeg lar ditt i fred, så får du la meg og mitt i fred'. I Guds Rike er det Guds Ord (Matt 24,35) og mennesker (Matt 16,26) som har evighetsbetydning. Penger og eiendom er noe midlertidig, som skal tjene livsopphold og de som har behov for hjelp. Dem er det blitt så veldig mange flere av. Hvordan vi forvalter våre ressurser i forhold til dem -står det om i resten av kapitlet.
NYTESTAMENTET ER IKKE POLITIKK: Det er ikke så lett å bygge et politisk standpunkt på NT. I perioder tidligere hvor rødfarven dominerte, hørte vi om at 'det skal være likhet'. I en 'blå-blå periode' kommer dagens tekst, og sier at det ikke nødvendigvis er noe ideal (v28-29). Noen kapitler forut igjen, neste søndags tekst, får vi høre om arbeidere som 'yter etter anledning og får etter behov'. Likevel er det mange som finner et politisk program i NT: Prinsipper om medmenneskelighet og barmhjertighet (Matt22v39), samt godt forvalterskap (v27) som kan skjelnes i politiske program -er til fordel for hele samfunnet (Fil 4,8). La oss også håpe at det er plass til forvaltning av selve livet i det programmet. Generelt oppfordres vi til å benytte vår forstand og være sindige og til å be for de styrende (1Tim2,1-2).
GJENGANGER I MATT 25: Den dobbelte utgang fra dette livet, er noe som går igjen i 3 lignelser på rad i Jesu tale om de siste tider i Matt 25. Om vi ikke kan gjøre noe for å bli frelst (Ef 2,8-9), kan det vi gjør eller ikke gjør, bidra til at vi ikke blir det (Jak 2,17 og 26). Om det at vi kjennes rettferdige i troen på Jesu Kristi verk (Rom 3,24), fører til at vi går i åndelig dvale-er det en selvtilstrekkelig holdning (Tit 3,14). NT påpeker ofte nok at det ikke er nok å vite, men at vi også må handle i tråd med det vi vet (Matt7,24-27) -slik denne lignelsen viser. Frelsen er ingen 'teoretisk for-sant-holding', eller en forsikringsordning 'for alle tilfellers skyld'. Som forvalter-tekstene handler om: Dersom forvalteren handler i strid med sin Herres ønske og vilje, får han i verste fall samme behandling som de som ikke ville ha med Gud å gjøre, -når oppgjøret kommer. Vi er frelst av nåde (Ef 2,8-9), til gode gjerninger (Ef 2,10), og Gud sier han vil holde oss ansvarlige ut fra våre gjerninger (Åp.bar 20,12-13). For jødene var det tett sammenheng mellom troen og dens virkning. Vi skal ikke gjøre gode gjerninger for å bli frelst, men fordi vi er det. Paulus sier at hedningene vendte om fra avgudene, for å tjene den levende Gud. Peter oppsummerer den kristnes holdning som ikke å bruke friheten som påskudd til å gjøre det onde, men til å tjene Gud (1Pet2v16). Apostelen Judas formaner oss til ikke å misbruke Guds nåde til et utsvevende liv (Jud 1,4). Alle tjener vi noen med måten vi lever på (Bob Dylan).
AKTUALISERING:
I våre dager, er det blitt en tendens i tiden at det er 'fornemt ikke å engasjere seg'. I likhet med de gamle stoikere, vil flere av dagens intellektuelle heller 'sitte på gjerdet,' uten å forplikte seg. Det kan lignes med et fotballpublikum der flere tusen med desperat behov for mosjon, sitter og skriker til to lag med 10 utespillere, som får et stadig mer desperat behov for hvile. Men livet på gjerdet, eller tribunen, har sin pris. Gleden over å oppleve seg som Guds redskap som betyr noe for andre, må vi se langt etter. Herren Jesus har mange tilhengere, men få etterfølgere. Å vente på Jesu gjenkomst, er å være tro i det små i den hverdag og virkelighet som er vår.Vi skal benytte livet mens vi har det, til å tjene vår Herre og dem vi vandrer sammen med. Da kan Gud skape rik frukt av livet vårt.
UT I LIVET: Tiltalen blir om vi lar oss bevege av vår Herre og Mester, eller om vi betrakter det vi har som 'egen eiendom'. Troen får høre at det vi eier lar seg sette i virksomhet og kan ha store ringvirkninger: La oss benytte det til Guds Rikes beste, og ikke pleie egen åndelig sløvhet og selvtilstrekkelighet. Takken går til Ham som har latt oss få de ressurser vi har.
BØNN: Kjære Gud, hjelp oss å forvalte de evner og ressurser du har gitt oss, etter din vilje. La oss sammen med resten av ditt legeme sørge for vekst og framgang for ditt rike.
VELSIGNELSEN: Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.
Utvalgt og skrevet av Asbjørn Lund.