Svar på leserbrev: 'Ingen er fri før alle er fri', av leder av Lillesand AP.

Påstanden i overskriften om at 'ingen er fri', ville isolert sett blitt sett som manipulasjon av sannheten. Hvem er det du påstår ikke er fri: Ingen? Hva er de da bundet av? Er det andres oppfatninger som binder, evt. egne feil?

Hvorfor skal et menneske, som ikke lever i et meningstyranni la andres oppfatninger binde seg? Omvendt, om alle føler seg fri, skal så alle bli frie da, ikke før? Om sannhet oppfattes som binær (enten/eller), i stedet for noe relativt, der følelser har forrang fremfor fakta -er en slik dikotomi feilaktig.
Det går an å bli villedet av andre, stortingsrepresentanter som burde ha greie på det de holder på med. Men når disse også bare følger etter andre, lik sauer bak en bjellesau, er det desto viktigere at folk tenker over HVA de følger etter. At stortingsrepresentanter er godt politisk skolert, torde være selvsagt. Men at de dermed er så godt bevandret i ideologier, at de kan avsløre deres feil, er en annen sak.

Det går an å bry seg om noen, selv om en er uenig med dem. Når stadig flere angrer på den 'kjønns-bekreftende' behandling de utsettes for, blir det å holde stilt, det motsatte av å 'bry seg om noen'. Jeg har flg. kommentarer til leserbrevet, det meste knyttet til sannhetspremissene for det.

1. Det er ikke stortingsvalg nå til høsten. I stedet for drahjelp fra sentralt hold, er det motbakke ut fra meningsmålinger. De fleste ville håpe på en motreaksjon lokalt, men du satser populistisk på noe som knytter partier sammen sentralt. Hva er det å vinne i lokalpolitikken på det? Vi har dessverre et flertall av folkevalgte som i denne sammenheng tror det er lurt å styre et land baser på følelser, og ikke fakta. Spørsmål som f.eks. hvor mange kjønn det er, må dessverre overlates til politikere som ikke lar seg stoppe av biologisk faglige hensyn, men lar seg overstyre av at en liten minoritet har tatt flertallet til fange. Politikere på Stortinget har latt seg bondefange av at religion fremføres som politikk:

2. Forestillingen om kjønnsidentitet er blitt en form for statsreligion, som forutsetter en kjønnet sjel forut for kropp, siden det skal gå an å være født i feil kropp -ut fra kjønn. Hvorfra har både materialister og presumptivt kristne, slike underlige forestillinger? Hvorfor griper politikere inn i den religiøse sfære, i strid med tidligere prinsipp om ikke å blande politikk og religion? Er det bare religion som oppfattes politisk korrekt, som godtas? For ikke å bli tatt til inntekt for det, går jeg imot sabotasje, trusler og vold mot skeive, som i det senere er trukket fram.

3. Toleranse er aktuelt i tilfelle man er uenig om noe. Det er ingen grunn til toleranse bare overfor dem man er enig med. I innlegget skal man bekjempe dem man er uenige med. Det er på ingen måte slik at alle skal inkluderes, i så fall er det via indoktrinering og tvang. Opposisjon blir gjerne fremstilt som hatefult.

4. Hva er ditt svar til professor ved Rikshospitalet, Kim Alexander Tønseth, som i forbindelse med saken om kjønnsdysfori og underlivskirurgi, uttalte flg: - det er et stort problem i Norge at ulike aktører igangsetter behandling av personer som opplever kjønnsinkongruens og som ønsker medisinsk eller kirurgisk behandling av kroppen med minimal eller ingen utredning i forkant. Mens andre land, f. eks. England, Sverige har trukket lærdom av dette, henger man i Norge igjen i dårlig begrunnet praksis.

5. Hvordan forholder du deg til denne problematikken: Over 98 prosent av alle skeive i Norge, er ikke medlem av foreningen Fri. Når kjønn løsrives fra biologien og gjøres til et sosialt konstruert fenomen, blir en homofil og lesbisk legning et utdatert fenomen. Mange feminister, og især lesbiske og kvinner, vil derfor ikke anse Pridebevegelsen som en "alliert". Tvert imot vil de kunne se på den som en stor trussel mot likestillings- rettighetene de har kjempet fram gjennom mange år. Hva er en mann/kvinne?
At mer Pride også åpner de skeive for mer motstand, ville vært et problem, hvis motivasjonen virkelig var bedre liv for de som er annerledes. Men fredelig sameksistens er ikke målet for ideologene, som er avhengige av å skape strid og fiendebilder. Disse har dessverre fått majoriteten av stortingsrepresentantene på sin side, under dekke av å være en bevegelse for medlidenhet og empati.

6. Hvordan kan det ha seg at motstand mot Pride-undervisning i skolene sidestilles med ulike former for ekstremisme, som må nedkjempes. Verdensbildet blir svart-hvitt i ironisk og Orwelliansk motsetning til regnbuen, de har tatt til symbol. Hvorfor blir nøytralitet behandlet som ekstremt? Eks. da Thon hotel fikk gjennomgå, da de "ønsket å være nøytrale, og at inkludering og mangfold skal favne alle." Det virker som, at i motsetning til deres forståelse av kjønn, er standpunkt til Pride en strengt binær kategori. Er man ikke enig, stemples man som mangfoldets fiende. Er man ikke med, er man mot.

7. Pride er blitt mainstream, og ikke lenger bare en seksuell minoritets kamp for aksept og rettigheter, men etablissementets kamp for å fremme et gitt sett med ideer og verdier. Men hva disse ideene og verdiene egentlig er, blir stadig vanskeligere å få tak på. At det er tydelig for andre at 'alle' ikke lenger betyr 'alle', virker forvirrende. Hvem er det man skal bekjempe, som ikke skal regnes med til 'alle'?

8. Hvorfor anses Pride som verken politisk eller ideologisk, med en klar manko på meningsmangfold? Er det bedre med "intoleranse mot intolerante", enn intoleranse i seg selv? Ikke at det er noe mål, men er man enig i noe, er det ulogisk å være uenig i motsatsen. Tidligere gikk det an å få forståelse for det. Når skeivhet omfatter alt fra å forelske seg i folk av samme kjønn, føle seg som et annet kjønn, til å forelske seg i flere samtidig, til å føle seg som flere kjønn samtidig, eller etter tur.. Pride er en gigantisk holdningskampanje, som tar sikte på å endre holdningene til alle som ikke er åpne for alternative seksualiteter og identiteter.

9. Barna skal involveres i Pride-sammenheng, og får servert ikke-faglige dokumenterte 'fakta' på skolen, i strid med krav i den nye opplæringslovens krav om vitenskapelig dokumenterte påstander, og at evne til egen tenkning skal oppøves. Dette er tegn på konfrontasjonstaktikk, der Pride-flagg symboliserer alt fra surrogati, til polyamori og sadomasochisme, til kjønn som en sjelstilstand. Når så mye pakkes inn i et symbol, er du garantert opposisjon. Her er utdrag fra en lærebok for 3.-4.klasse Naturfag (Aschehoug):
"I dette kapitlet skal du lære hvordan det er å føle seg som gutt eller jente, eller ingen av delene, eller begge deler." "At foreldre og lærere reagerer på innholdet i opplæringen, er ikke et uttrykk for hat, men ansvarlighet overfor egme barm pg eøever." sier lærer Miriam H. Jørgensen. Barna er foreldrenes, ikke statens, barn. Jeg vil henvise tvilende foreldre til Foreldre-nettverket.

10. Kan du i denne sammenheng svare på spørsmål fra biologiprofessor Kristian Gundersen (UiO): Er det bra at alle skal føle at de må "velge kjønn"? Han underviser i kjønnsutvikling og hevder at biologiske regulerings-mekanismer har som funksjon å utvikle oss til enten kvinner eller menn.

Siden Lillesand AP ved sin leder forsøker å overføre den sentrale holdningen fra Stortinget hit, og slik forsøke unngå at nasjonal politisk misére får lokale følger, mener jeg det er nettopp hva de bør få. Husk så til slutt på, at motsigelse og krenkelse ikke er det samme.

Asbjørn E. Lund.

Publisert i LilleSandsPosten 18.juli, bak betalingsmur.