Mitt spørsmål: Kan du kommentere en påstand i en avisartikkel nylig, omtalt i i siste nummer av magasinet "Creation" (Vol. 48, No. 4, 2026, s. 9): "Oppdagelsen av mykt vev i 'urgamle' fossiler fortsetter med å plage det evolusjonsbiologiske miljøet. Men tilstedeværelsen av originale biomolekyler gir mening, hvis disse ble bevart [i reptil-fossilet] mye senere - [det vil si:] for omkring 4500 år siden, under den verdensomspennende vannflommen [på Noahs tid]."

Bilde 1. Fra en dinosaurcelle

gemini.google.com: Påstanden du siterer berører et av de mest omdiskuterte temaene i skjæringspunktet mellom kreasjonisme ("ung-jord-kreasjonisme") og etablert evolusjonsbiologi og paleontologi.

Her er en vurdering av hvordan påstanden står seg rent vitenskapelig:

1. Oppdagelsen av mykt vev og biomolekyler er reell

Det er helt korrekt at forskere har funnet rester av opprinnelige biomolekyler (som kollagen, hemoglobinfragmenter og cellelignende strukturer) i fossiler som er titalls eller hundrevis av millioner år gamle - mest kjent gjennom paleontologen Mary Schweitzers funn i Tyrannosaurus rex-fossiler på 2000-tallet. Dette kom uventet på vitenskapen, da man tidligere trodde at alt slikt organisk materiale ble brutt ned i løpet av få tusen eller hundretusen år.

2. Hvordan vitenskapen forklarer bevaringen (Kjemiske mekanismer)

Bilde 2. Eks. på målefeil ved radiometiske metoder

At biologisk vev bevares over millioner av år er sjeldent og krever helt spesielle forhold. Det faglige miljøet forklarer dette gjennom kjemiske prosesser:

  • Jern-konservering (Tverrbinding): Schweitzers forskning viste at jern fra hemoglobinet i blodet fungerer som et effektivt konserveringsmiddel (omtrent som formaldehyd). Jernet danner kjemiske tverrforbindelser som stivner proteiner og beskytter dem mot nedbrytning og mikrober.

  • Mineralisering på nanonivå: Proteiner kan bindes sterkt til mineralflater (som apatitt i bein), noe som beskytter molekylene mot vann og enzymatisk nedbrytning.

  • Tørre, anoksiske (oksygenfrie) miljøer: Sluttresultatet er ikke frisk muskelmasse, men kjemisk endrede, utørkede proteinrester og kryssbundne polymerer.

3. Vurdering av syndflod-hypotesen (4 500 år)

Påstanden fra magasinet Creation konkluderer med at disse funnene gir best mening dersom fossilene ble lagt ned under en globale vannflom for ~4 500 år siden.

Bilde 3. Flere målefeil ved radiometriske målinger

  • Metodefeil ved tidsfastsettelse: Fossillagene der disse vevsrestene finnes, dateres uavhengig ved hjelp av radiometriske metoder (f.eks. kalium-argon- og uran-bly-datering av vulkanske askelag over og under fossilene), geologisk stratigrafi og biostratigrafi. Disse metodene peker entydig på tidsrammer på titalls til hundrevis av millioner år.

  • Selektiv tolking: å bruke tilstedeværelsen av biomolekyler til å avvise etablert geologisk tidsregning overseer de påviste kjemiske bevaringsmekanismene.

  • Mangel på forutsigbarhet: Hypotesen om en global flom forklarer ikke hvorfor fossiler sorteres så systematisk i geologiske lag over hele kloden (f.eks. hvorfor pattedyr og dinosaurer aldri finnes i de samme dype lagene), noe evolusjonsteorien og geologien gir en presis forklaring på.

Oppsummering

Det er riktig at oppdagelsen av mykt vev utfordret og utvidet vår forståelse av hvor lenge biomolekyler kan overleve under helt spesielle kjemiske omstendigheter. Det har ført til et nytt og spennende forskningsfelt (molekylær paleontologi). Det evolusjonsbiologiske og geologiske miljøet ser imidlertid ikke på dette som et tegn på at jorden er ung, ettersom uavhengige dateringsmetoder og kjemiske modeller bekrefter fossilenes høye alder.

Spørsmål og bilder ved Asbjørn E. Lund