Duell eller duett

(fritt etter Ta imot 11.-12.nov; G.H.Johannesen)

Matt 19,5 og sa: `Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.`

Duell

For en del år tilbake brukte jeg en svensk kortfilm i noen konfirmanttimer. Jeg husker ikke alle detaljene, men jeg husker en sekvens med et ungt par på en vippehuske.

Først var det han, som med et nokså skadefro smil klarte å holde henne vippet opp. Men hun visste råd. Hun klatret ned og kom tilbake med noe tungtveiende som hun hadde kjøpt. Det slengte hun over vippehusken på sin side og klatret opp: Dermed veide hun tyngst, og han var den som steg til værs. Men han gav seg ikke. Ned med ham, og tilbake med noen tunge verktøy han hadde kjøpt, og dermed var han tyngst igjen. Slik fortsatte duellen - helt til vippehusken knakk på midten.

Duell eller duett. Det har noen rett og slett satt som overskrift på ekteskapet. Gud skapte duetten: de to skal være ett, sa han.

Men alt i verden omkring prøver å friste ektefolk inn i duellen. Dine egne behov er det viktigste i verden, roper tv-reklamen. Det er ikke riktig at du skal forsake noe, sier filmene. Det du har lyst på skal du ha, roper avisannonsene. Og hvis ektefolk lar seg lure til å kjøpe et slikt virkelighetsbilde, da er snart enheten forvandlet til kald krig. Det blir det duell mellom to konkurrerende sett med lyster, på materialismens vippehuske.

eller duett

Meningen fra Guds side var derimot, at hver av ektefellene skulle synge den andres pris. Vi skulle lete etter alt pent vi kunne si til den andre, all glede vi kunne gjøre den andre, alt godt vi kunne gi til den andre. Derfor skal vi be om at alle par må forlate vippehusken og duellen. I stedet må de prøve finne gudsordets noter for å synge samlivets duett. Da må vi begynne med vårt eget samliv.

Om en har lært seg dette, da vil en automatisk gi avkall på egen trygghet og velvære om det skulle være nødvendig. Et forbilledlig eksempel sto i Agderposten for mange år tilbake. Det var et eldre ektepar som gikk spasertur langs bryggekanten ved Pollen. Plutselig snublet kona og falt uti sjøen. Og hun kunne ikke svømme.

Det kunne ikke mannen hennes heller. Like fullt hadde han fluksens hoppet uti for å redde henne. Heldigvis var det folk i nærheten, så de ble hurtig halt på land, begge to. Avisen ble tipset, og etterpå spurte journalisten den gamle herren: "De kunne jo ikke svømme. Hvorfor hoppet De uti?"

Da kom svaret som gjorde at den vesle reportasjen brente seg fast i minnet: "Nei," svarte han, "men - jeg kunne jo ikke bare la henne dø alene!"

Det eneste han hadde sett, det var hennes problemer. Sine egne begrensninger tenkte han ikke på. Alt han visste var at han ikke orket se henne dø alene der i vannmassene. Så fikk det stå til.

Sånn kjærlighet er i slekt med den som lyser mot oss fra et kors. Det korset ble en gang malt rødt av blod, fordi han som hang der ikke kunne klare slutte være glad i oss. Det var en indre drivkraft i ham. Han måtte gjøre alt for å frelse oss. Han ville heller dø enn se at vi gikk fortapt. Og det utgjorde all verdens forskjell.

Og hvis nå to ektefeller - begge to vel å merke, tar mål av seg til å likne Ham overfor hverandre, så er de jo bare nødt til å få det godt. Da er de nødt til å bli overøst av godhet fra hverandre. Da vil de komme til å oppleve at det kjærlighetens høysang sier om den ekte kjærligheten, den som kommer fra Guds himmel, stemmer.

1. Joh. 3v16: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken.

Ført i tastene av : Asbjørn Lund