Den største og den minste

(fritt etter: Ingen Betingelser (IB), 12.august)

Matt 18,1-5 Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: "Hvem er den største i himmelriket?" Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: "Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.

Hvem er den størst spurte de. De tenkte sikkert at det var en av dem. Men når de spør, trekker Jesus fram et lite barn og sier: "Dere vil vite hvem som er størst i mitt Rike. Vær så god, her er et lite barn. Det er det største! Ja, hvis dere ikke blir som dette barnet, har dere slett ikke del i mitt Rike."

Et lite barn - hva er så spesielt med det? Det kan jo ingenting. Det er helt avhengig av at noen tar seg av det. Det lever på foreldrene og fortsetter gjerne med det til det er oppi voksenlivet. Nei, et lite barn kan ingenting. Det er akkurat det som er poenget. Den største i Guds Rike er ikke den som kan mest, utretter mest, gjør mest utav seg.

Hele kristendommen står og faller med Jesus Kristus. I Ham har vi alt, er vi alt. Selv er vi ikke noe. Det betyr ikke at vi er både pene, kloke og innimellom ganske søte og sympatiske. Men i forhold til Gud er vi støv, og vi kan ikke gjøre noe for å gjenopprette det forholdet Gud opprinnelig hadde skapt menneskene til. De første menneskene falt i synd og siden har mennesker iherdig prøvd å utvide det til nye høyder av ulydighet, ugudelighet, vold, egoisme og begjær.

Når du sier at nok er nok, nå vil du ikke lenger være ulydig mot Gud, så er selvfølgelig det en god og from beslutning. Dessverre er det ikke tilstrekkelig, fordi synden bor dypt i deg. Du vil derfor aldri kunne leve så bra som du har ambisjoner om. Da er det faktisk bedre om du gremmes over din egen ondskap og ber Gud rekke deg sin evige frelse ved Jesus Kristus.

For mange voksne gir det mening å tro at de nesten kan klare Guds bud og at det bare er det aller siste Jesus trenger hjelpe med. En slags halv frelse så og si. Men det går dessverre ikke! For hvis et menneske tror de har noe godt i livet sitt som de vil vise Gud, så mener de indirekte at de ikke har bruk for Jesus. Dermed får de heller ikke del i den frelsen som Jesus på korset kalte fullbragt! Det har aldri gått godt for mennesker som ville vise overfor Gud og andre mennesker hvor gode de var. Fariseeren i tempelet er et eksempel på det.

Du skal ikke gjøre noe som helst for å få del i frelsen, bare ta i mot! Det sårer stoltheten å være så hjeleløs, og vi synes det kan være vansekelig å helt forstå det. Men barn forstår den slags: De er vant til å ta i mot, vant til å være hjelpeløse og har ingen problemer med å være det! Om du er barn som leser dette: prøv å bli selvstendig i forhold til andre mennesker, men husk at i forholdet til Gud er du avhengig av fortsatt å ta i mot tilgivelse og frelse ufortjent.