Vitenskap og fornuft –del II

(Resumé fra John Lennox sin bok om 'Hawking and God')

Engangsbegivenheter

Det vakte en del oppstyr da fysikeren Stephen Hawking i sin bok ‘The grand Design’ ikke lenger ‘fant plass til’ Gud. Hawkings slutning var at en nå kan forklare verdens tilblivelse uten medvirkning fra noen guddom. Allerede i sin bestselger ‘A brief History of Time’ klarte han å nå ut til et bredere publikum. I slutten av bestselgerboka, kom han med et mye gjengitt sitat at hvis fysikken skulle finne en «Theory of Everything» (TOE), som forente de fire fundamentale kreftene i naturen (sterk og svak kjernekraft, elektromagnetisme og tyngdekraft), -så ville vi «kjenne Guds sinn». Nå er det også laget en film med denne tittelen.
Men i The grand Design ser han ut til å ha kommet på andre tanker. Hawkings konklusjon der er at: «spontan tilblivelse» er grunnen til at noe finnes, i motsetning til at det ikke gjør det. Mye av bakgrunnen for Hawkings argument ligger i forestillingen om at det er en dyptgående konflikt mellom religion og vitenskap. Men slik er det kun noen som ser det, hovedsakelig ateister. Derimot kan det bli en konflikt mellom filosofisk naturalisme og religion. For en religiøs vil det ofte være slik at jo mer vi forstår av verden omkring oss, desto sterkere blir bildet av en intelligent, guddommelig skaper. At vitenskap i all hovedsak er en rasjonell aktivitet, hjelper oss faktisk til å identifisere en svakhet til i Hawkings tenkning.


Hawkings naturalistiske forestilling om at vi ikke er annet enn en tilfeldig ansamling av molekyler, har den utilsiktede bivirkning at den underminerer grunnlaget for at våre sanser og kognitive krefter kan gi oss en korrekt kunnskap om verden. Dermed ser en at naturalismen faktisk svekker vitenskapens stilling, noe som er det motsatte av hva den ønsker. Fysiske lover blir ofte oppdaget ved en induktiv prosess, ved gjentatte observasjoner, slutninger og kontroller/korrigeringer. Slik ble Keplers lover om planetenes bevegelser til. Når det gjelder kosmologien, omhandler den om selve opprinnelsen og starten, noe som ikke kan gjentas. Men her kan en benytte en historisk metode, ofte kalt abduktiv metode (eller slutning til den beste forklaringen). Slutning fra et fenomen, eller en hendelse, til dens årsak, er altså en gjetning på en årsaksforklaring på noe.
Slike metoder kjenner vi fra f.eks. kriminalserien om Poirot: Der kan A være myrdet, og B finnes å ha et motiv. Men det kan også være flere muligheter: C finnes å ha hatt en voldelig krangel med A drapskvelden. Så kanskje -, men stadig flere muligheter dukker opp. Hercule Poirot får oss til å undres, inntil den siste avklaringen finner sted.


Bilde 1 'Hercule Poirot'


La oss kalle omstendighetene der det er flere mulige hypoteser, overensstemmende med et observert resultat for «Poirot prinsippet». En kan ikke kjøre tiden tilbake og repetere den opprinnelige hendelsen. Akkurat det samme inntreffer i kosmologien. Vi setter opp en hypotese: ‘Anta at det var et Big-Bang’, og la oss kalle hypotesen A. Vi antar så A, og sier: om A skjedde – hva ville vi da vente å finne i våre dager? Noen sier at vi da skulle forvente å finne B. Så vitenskapsmenn sjekker og finner B. Hva viser det? B er konsistent med A, men det beviser ikke at A skjedde. Det kan være en annen hendelse A1, meget ulik A, men likevel konsistent med B. I prinsippet kan det være mange andre ulike hypoteser, samsvarende med B. La oss kalle dette for «Poirot prinsippet» i kosmologi. I utgangspunktet leder da ikke abduktive slutninger til den beste forklaring, på like direkte måter som induktive slutninger gjør. En må gjøre ytterligere vurderinger om forklaringskraft, forklaringsevne, anledning, vurdere om andre forklaringer må ekskluderes etc.


I The grand Design fremmer Hawkings en del påstander som indirekte forklarer hvorfor han ble fysiker, og ikke f.eks. filosof. Han hevder bl.a. at «universet skaper seg selv, av intet,» og hevder at «filosofien er død». Akkurat det siste gjelder nok mest for ham: ‘noe kan ikke skape seg selv’. Det å danne seg selv, før en er kommet i eksistens er umulig. Det anerkjente kosmologiske (Kalam) prinsipp sier at ‘alt som begynner å eksistere, må ha sitt opphav utenfor seg selv.’ Hawkins fremmer også sin multivers-teori i boka, dvs. at det finnes et utall uavhengige universer. Hawkings multivers-teori er spekulativ; Keplers lover er ikke det. Like fullt spiller abduktive slutning om den ‘beste forklaring’ en stor rolle i ikke-repeterbare begivenheter, slik som opphavet av universet og livet. Det er dermed passende å vende seg til historiefaget, for å spørre om det gir oss indikasjoner på at det eksisterer en skaper. Om det finnes en Gud, som i siste instans var ansvarlig for universet og menneskelig liv, så ville det ikke være overraskende om han valgte å åpenbare seg via sine handlinger i historien. Vi skal derfor se litt nærmere på om undre/mirakler er mulige, ut fra vitenskapens og historiens øyne.


Er undre mulig?


Det var Opplysningstiden, og særlig den engelske filosofen David Hume, som etter manges mening bidro til å parkere design-tankegangen i vitenskapen. David Hume(1711-1776) var filosof og skrev bl.a. det velkjente essayet: An Enquiry Concerning Human Understanding. Han uttrykte her bl.a.: «Et under er et brudd på naturlovene, og ettersom en fast og ufravikelig erfaring har slått fast disse lovene, er beviset mot underet (..) så fullstendig som et hvilket som helst erfaringsargument».
Ettersom man har kommet til en mer og mer komplette beskrivelse av verdens forløp, ut fra vitenskapelige lover, har det blitt fristende å benekte alt som motsier disse lovers urokkelighet. Undere, slik de forekommer i f.eks. Det nye testamente, ble dermed hevdet å ha oppstått i en primitiv, pre-vitenskapelig kultur som har vært uvitende om naturlovene. Men den antikke verden visste f.eks. godt at døde ikke står opp av gravene, at blindfødte ikke plutselig ble seende eller lamme kunne gå.. Kristendommen vant i virkeligheten framgang ved det vitnesbyrd som forelå fra mange mennesker, om at ett menneske faktisk var oppstått fra de døde.


Bilde 2 Vitenskapens ‘forførende’ evne


Å argumentere for at naturlovene gjør det umulig å tro på Guds eksistens, er en alvorlig feilslutning. Det kan sammenlignes med at 'fordi vi kjenner lovene for forbrenningsmotoren, er det umulig for designeren å gripe inn og fjerne toppstykket'. Det er selvsagt fullt mulig, og et slikt inngrep endrer ikke lovene om den. De samme lover som forklarer hvorfor motoren virker, forklarer hvorfor den ikke virker om toppstykket fjernes. C.S. Lewis skriver: «Hvis Gud tilintetgjør, skaper eller avbøyer en del av materien, har han i det øyeblikk skapt en ny situasjon. I samme øyeblikk vil naturen gjøre det til en del av sitt eget, og tilpasse det til virkeligheten. Newtons lover sier at et eple som mistes, vil falle mot jordas sentrum. Men det forhindrer oss ikke å gripe fatt i eplet og stanse fallet. Lovene forutsier hva som normalt skjer.» Om et under inntreffer, er det vår viten om naturlovene som gjør at vi kan registrere at det skjer et under. Naturlovene er beskrivelse av lovmessigheter og årsak-virknings sammenhenger, som er lagt inn i universet av dets skaper. De bekrefter regelen, spørsmålet er hvorvidt det er noen unntak fra regelen.
Det er én ting å si at begivenheter har fulgt sitt vanlige forløp. Noe helt annet er å si at det vil alltid skje, fordi det ikke kan forekomme unntak. At Hume mener dette, er et meget vidtrekkende synspunkt: Hvordan kan han vite det? Det forutsetter at han har hatt ubegrenset adgang til enhver begivenhet som har funnet sted i hele universet. Mennesker har bare observert en ørliten brøkdel av det som har skjedd, for ikke å snakke om hva som er skrevet ned av dette igjen. Hume antar ganske enkelt det han ønsker å vise: at vi har fullstendig enslydende erfaringer med naturen. Det blir altså en sirkelslutning fra Humes side, men ny-ateister følger ham blindt.


Det er et historisk, og ikke et filosofisk spørsmål, hvorvidt undre har funnet sted. Det avhenger av vitnesbyrd og empiri. Men i Hawkings bok er det lite som tyder på at han er villig til å vurdere dette. Kanskje historien, i likhet med filosofien, er død for ham? Naturligvis er det lite sannsynlig at en får oppleve et mirakel. Men en kan lure på om de er like usannsynlige som at universet plutselig begynner å eksistere, fra ingenting? Det er forresten litt pussig at Hawking tror på multivers og fornekter mirakler. Er ikke poenget med multivers å ha nok universer omkring, til at hva som helst kan inntreffe? Kanskje ‘t.o.m.’ en designet verden?


Paul Davies forklarer: «Betrakt de mest generelle multivers-teoriene .. hvor endog lover er forlatt og hva som helst kan skje. I det minste noen av disse universene vil fremvise mirakuløse begivenheter, som at f.eks. vann blir til vin etc. De vil også kunne inneholde grundige overbevisende religiøse erfaringer, slik som en direkte åpenbaring av en utenom-verdslig Gud. M.a.o. at et generelt multivers må inneholde en delmengde, ett univers, som passer med en tradisjonell religiøs forestilling om Gud og design». I følge filosofen Alvin Plantinga, så vil et slikt univers finnes, når det er logisk mulig. Siden Gud er allmektig og allestedsnærværende, må han eksistere i alle universer. Dermed blir alle univers, Guds universer. Kanskje heller ikke multivers er store nok til å stikke seg unna Gud?
En åpen vitenskapelig holdning, vil anspore oss til å spørre om «nissen har fulgt med lasset,» til det filosofiske ‘loftet’. Problemet er kanskje at mange mennesker er mer redd for å finne spor av Gud, enn av nissen. Selv om Hume uttalte seg negativt om mirakler, så skrev han også: "Hele naturens byggverk indikerer en intelligent opphavsmann. Og ingen rasjonell undersøkelse kan etter seriøs refleksjon.. fornekte sin tro med hensyn til det primære prinsippet med uforfalsket Teisme og religion."


Ironisk nok er det slik at ateister sparker vekk grunnlaget for induksjonsprinsippet. C.S.Lewis skrev: " Om alt som eksisterer er den store sjelløse, mekaniske Naturen, så vil selv våre dypeste overbevisninger bare være biprodukter av en irrasjonell prosess». Da er det ingen grunn til å tro at vår tillit til uniformitet forteller noe om virkeligheten utenom oss selv. Våre overbevisninger blir bare fakta om oss selv, liksom hårfarge og skostørrelse. Uniformitet kan bare stoles på, om den dypeste virkeligheten er noe i likhet med oss selv, en rasjonell Ånd, som vi henter vår rasjonalitet og åndelighet fra.

Bide 3. Ateist som endret mening


Om en utelukker muligheten for mirakler, og i vitenskapens navn gjør naturen og dens prosesser absolutte og uniforme, så ender vi opp uten grunn til å stole på rasjonaliteten ved vitenskapen. Da har vi heller ingen grunn til å stole på uniformitet, at alt til enhver tid styres etter naturlover. Om en på den annen side betrakter naturen som del av en større virkelighet, som inkluderer naturens intelligente skaper, har man en rasjonell begrunnelse for å tro på naturens orden. Det ligger dog som en mulighet at denne Skaperen, for korte øyeblikk, kan gå utover og sette til side naturlovene han selv innsatte. Åpenhet for at undere har funnet sted er derfor det eneste reelle alternativ.

 

 

Oversatt og omsatt til .htm-format av Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr)