VAR PAULUS GRUNNLEGGEREN AV KRISTENDOMMEN?
Av Brian Chilton
Oversatt herfra.


Skeptikere, som Gerd Ludemann, anklaget Paulus for å være den faktiske grunnleggeren av kristendommen. Slike ideer kommer enten fra en tro på at Jesus aldri har tatt opp vanskelige emner, eller en tro på at Paulus var for radikal i sin lære til at den skulle komme fra Jesus. Begge synene er i sin kjerne feilaktige. En nærmere undersøkelse av Det Nye Testamente avslører at Jesus og Paulus befinner seg i en nær sammenstilling i sine teologiske forankringer. Bevis tyder på at Paulus ofte sitert Jesus i sine brev. Craig Blomberg avslører i sin bok 'The Historical Reliability of the New Testament', seks områder hvor Jesus og Paulus teologi er nært tilpasset. Så var Paulus grunnleggeren av kristendommen? La oss undersøke bevisene for hvorvidt Paulus var kristenhetens grunnlegger:


Jesus og Paulus uttrykker det samme syn på rettferdiggjørelse. Guds rike er sentralt i de synoptiske evangelier og nevnes mer enn 100 ganger. [1] Til kontrast ser vi uttrykket bare bare 14 ganger i Paulus brev. Det sentrale temaet i Paulus brev er rettferdighet på grunnlag av tro. Men ved å legge merke til den misforståelsen som den gresk-romerske verden ville ha med 'Guds rike' og nære sammenstilling som Paulus rettferdiggjørelse av tro har med Jesu lære, begynner man å se en fantastisk parallell. Jesus sier fire ganger at en persons tro har frelst eller helbredet dem. For eksempel, på en middag en kveld, ble Jesus nærmet av en kvinne som salvet ham med dyr olje fra en alabastkrukke. Fariseerne var kritiske til Jesu tillatelse at denne syndige kvinnen kunne røre ved ham. Etter å ha gjort fariseerne sinte ved å fortelle kvinnen at hennes synder ble tilgitt, sa Jesus til kvinnen: "Din tro har frelst deg. Gå i fred "(Lukas 7:50). [2] Jesus-tradisjonen går forut for skriving av Paulus-brevene (1Kor15v1-11), derfor kan man postulere at Paulus lærte sin teologi om rettferdighet fra Jesus.


Jesus og Paulus uttrykker de samme syn på loven
. For full behandling om dette problemet, ville jeg henlede leseren til Blombergs arbeid. Ikke desto mindre må man være oppmerksom på at verken Jesus eller Paulus krevde lovens omstyrtelse (f.eks. Jesu beretning på fjellet i Matteus 5v17-20). Dermed foreslo ingen antinomisme. [3] Jesus bemerket at de største budene var å elske Gud med hele sitt vesen og å elske sin neste som seg selv (Matt 22v36-40). Paulus gjentok det andre i Galaterne 5v14. [4]


Jesus og Paulus uttrykker de samme syn på bekymring for hedningene. Paulus understreket kirkens tjeneste for hedningefolkene. Det var Paulus som ønsket at kirken skulle gå fra sitt krav om at hedningene utførte omskjæring. I Galaterne 1-4 anklager Paulus judaistene for ikke å fremme et sant evangelium. Mens Jesu tjeneste var i stor grad til jøder, må det huskes at hans vektlegging var på grunn av sin bosetning/mandat og ikke hans endelige fokus. I likhet med Paulus, forutsatte Jesus at hans kirke vokste utover Israel. Jesus roste den romerske høvedsmannen for hans forbløffende tro (Matt 8v10-12) og tok seg tid til å helbrede en fønikisk kvinnes datter, selv med en leksjon ved siden av. Jesu brødunder for de 4000 var blant en, stort sett, ikke-jødisk folkemengde. Også Jesu store befaling til kirken, befalte kirken å ta budskapet til alle nasjoner (Matt 28v19). Paulus oppdager således ikke et nytt konsept for at menigheten skal være pro-hedensk, men viser heller til ideen som er fremsatt av Jesus selv.


Jesus og Paulus uttrykker de samme synspunkter om kvinner. Paulus gir en ekstraordinær syn på kvinner i sitt brev til galaterne. Paulus skriver: "Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus. "(Gal 3v28). Paulus tillot også kvinner å be og profetere i offentligheten (1.Kor 11v11-12). [5] Jesus delte samme høye status for kvinner. Jesus roste Maria for å motta teologisk trening som mennene (Luk 10v38-42). Blomberg bemerker at "Jesus bekreftet kvinnen i brønnen til en slik grad at hun ble evangelist for sitt eget folk (Johannes 4v5-26)." [6] Derfor oppfant ikke Paulus en ny doktrine i sin aksept av kvinner. Han fortsatte det han hadde lært fra Jesus og den tidlige Jesus-tradisjonene.


Jesus og Paulus uttrykker samme synspunkt på Kristologi. Noen skeptikere tror at Paulus løftet Jesu status til et nytt nivå - det guddommelige nivå. For eksempel som PBSs spesielle 'From Jesus to Christ', holder på at Paulus løfter Jesus til et nytt nivå og et som Jesus selv ikke aksepterte. Er dette sant? Ikke i det hele tatt! Igjen lærte Paulus sin kristologi fra Jesus og den tidlige kirke. To av de høyeste påstandene om Jesu guddommelighet i Paulus brev finnes i Filipperne 2v6-9 og Kolosserne 1v15-20. Ytterligere undersøkelser viser imidlertid at de to avsnitt ikke er originale for Paulus. De er faktisk pre-testamentlige trosbekjennelser som mest sannsynlig går tilbake til 3-5 år etter Jesu korsfestelse og oppstandelse. Således viderebringer Paulus informasjon som er original for den tidlige kirken. Allikevel må man legge merke til eksemplene på guddommelig status som Jesus ga seg selv. De "jeg er" utsagnene i Johannes evangelium som er relatert til Guds guddommelige navn (Yahwe betyr "Jeg er den jeg er"). Jesu favoritt-tittel for seg selv er "Menneskesønnen." Menneskesønnen har en direkte sammenheng med Daniels Menneskesønn som nærmer seg den gamle av dager. Dermed knytter navnet MenneskeSønnen Jesus til det guddommelige. Paulus oppfinner ikke Jesu guddommelige natur. I stedet fortsetter han undervisningen som ble funnet i den tidligste kirken - det som ble funnet fra Jesus selv. {Se f.eks. Joh 1v1: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." Joh 10v30: "Jeg og Faderen er ett." og Joh 10v38b: "Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far." -oversetters kommentar.}


Jesus og Paulus uttrykker de samme syn på disippelskap. Jesus bemerket ofte at disippelskapet var kostbart. Jesus lærte at disippelskapet krevde at en døde for seg selv for å finne frelse i Kristus (Matt 10v39 og Luk 17v33). Jesus lærte at hvis man skulle følge ham, måtte personen ta sitt kors og følge ham (Matt 16v24). Paulus lærer på samme måte at disippelen blir døpt til Kristi død (Rom 6v3-8), at det å dele velsignelsesbegeret også var å dele Kristi blod (1 Kor 10v16-17), og at vi dør i selvet mens vi lever i Kristus (Ef. 1-2). Igjen formulerer Paulusikke en ny lære, men fremmer en som oppsto med Kristus. {Han hevdet at det samme gjaldt ham selv -Gal2v20 -oversetters tilføyelse.}


Konklusjon
Var Paulus grunnleggeren av kristendommen? I et kort svar, nei. Paulus var tungt innflytelsesrik i kirkens utvikling. Imidlertid skapte ikke Paulus en bevegelse. Paulus forandret heller ikke kirken. I stedet berodde Paulus på ideer fra Jesu, som var den sanne grunnleggeren av kristendommen. Craig Blomberg, mannen som inspirerte denne artikkelen, skrev ganske kortfattet: "Paulus kan ha vært den andre grunnleggeren av kristendommen, men bare ved å bygge videre på og underkaste seg den sanne grunnleggeren, Jesus fra Nasaret."[7] En nøyere undersøkelse av Det nye testamente avslører at Paulus sikkert bygger på Jesu ideer, men han fant ikke på dem. Paulus var en disippel av den sanne grunnleggeren av kristendommen - Jesus fra Nasaret.


Merknader
[1] Craig Blomberg, The Historical Reliability of the New Testament: Countering the Challenges to Evangelical Christian Beliefs (Nashville: B&H Academic, 2016), 440.
[2] Med mindre annet er nevnt, kommer all sitert skrift fra the Christian Standard Bible (Nashville: Holman, 2017).
[3] Det vil si avskaffelsen av loven og moralske prinsipper.
[4] Gal 5v14: "For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv."
[5] Problemet med hodeplagg var trolig kulturelt. Dermed har vi ikke plass til å dekke emnet her.
[6] Blomberg, 449.
[7] Blomberg, 460.
Opprinnelig Blog Kilde -her.


Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund