Å være god er ikke tilstrekkelig for frelse.
Oversatt herfra.

Poenget med kristen apologetikk er å 'forsvare' troen, og poenget med troen er å forkynne det gode budskap om frelse til verden. Frelse betyr naturlig nok å 'redde', og en person trenger bare frelse når han er i en eller annen fare. Men spør mange mennesker i dag hvilken fare de er i: de kan fortelle deg at de er bekymret for tilstanden til økonomien eller inflasjonen, eller for de økende kriminalitetstallene over hele landet, eller for vanskeligheter de kan ha hjemme. Det er tvilsomt om de vil legge inn at de også er bekymret for sjelens endelige skjebne, eller at de skulle ønske de kunne være sikre på at de vil tilbringe evigheten i Guds nærhet, i selskap med dem de har elsket her.


Hvorfor det? Hvorfor er så mange mennesker i dag så sikre på at sjelen deres ikke trenger frelse? Selv om det er et økende antall ateister, erkjenner de fleste fortsatt at det er en Gud som skapte dem og alt som er rundt oss. Ikke desto mindre, selv om de er falt bort fra troen de en gang kjente, virker de ikke bekymret for hvordan Gud en dag vil dømme dem. Oftest, hvis den blir presset, vil den moderne sekularisten gi en variant av: «Se, jeg er tross alt en god person, og Gud vil dømme meg deretter. Det er ingenting for meg å bekymre meg for."


Det er dusinvis av definisjoner av 'god', men for våre formål, la oss anta at de fleste mener 'god' som noe i retning av "moralsk utmerket, dydig eller rettferdig." Gud vil antagelig telle opp alle de moralsk utmerkede, dydige eller rettferdige gjerningene de har gjort i livet, og dette vil tippe 'rettferdighetens vekt' til fordel for innreise til himmelen.
Men denne analogien gir, ved ettertanke, faktisk liten trygghet. Tross alt brukes en skålvekt kun hvis det er noe som skal plasseres på den andre siden, noe som den ene siden veies eller måles mot. Hvis en 'god' gjerning tipper balansen i én retning, vil det å unnlate å utføre en slik gjerning, eller enda verre, opptre på måter som definitivt ikke er gode, flytte viseren i den andre retningen. De fleste vil være enige om at det å opptre på en "egoistisk" måte, det vil si å ta avgjørelser som bare gagner en selv og ikke de andre i ens liv, ikke er en 'god' måte å handle på.

Men egoisme er en del av den menneskelige tilstanden. Foreldre ser det på sine små barn, og de fleste foreldre prøver å bevege barna bort fra egoisme til mer altruistiske typer atferd. Legg til det de gangene vi ikke bare unnlater å gjøre godt, men med vilje gjør galt, uten å bry oss om skaden våre handlinger kan påføre andre. Sett fra dette perspektivet har vi et reelt problem, for Gud er altseende og allvitende. Han lever evig og ser alt vi noen gang har tenkt eller gjort; de tingene vi kan se på som i vår fjerne fortid, forblir i hans evige nåtid. For alle som engasjerer seg i en klarøyet og rasjonell vurdering av situasjonen, er det virkelig grunn til å være bekymret for at skalaen vi blir målt på raskt vil tippe mot oss.


La oss nærme oss dette med et moderne eksempel. Gjentatte studier forteller oss at en økende prosentandel av den amerikanske befolkningen er overvektig eller overvektig. Helseeksperter advarer konsekvent om de mange negative konsekvensene som kan knyttes til overvekt, alt fra større risiko for alvorlige helsekonsekvenser fra Covid til ulike typer sykdommer og kreftformer. Mens noen ufrivillige faktorer kan bidra til fedme, innebærer denne usunne livsstilen fortsatt det gjentatte valget om å spise for mye. Jeg mistenker at ingen starter i livet med å ønske å vippe vekten mot seg selv ved å velge fråtsing som livsstil. Mer sannsynlig er sluttresultatet et produkt av mange små avgjørelser, utspilt gjentatte ganger over tid. Det er faktisk vanskelig å bekjempe den menneskelige evnen til selvbedrag. Vi ignorerer bevisene for øynene våre og skalaen, mens vi fortsetter å føle oss 'ganske bra' med oss selv og valgene vi tar. Vi applauderer oss selv for å hoppe over dessert eller starte en diett, mens vi ignorerer den svulmende beltelinjen som viser retningen som viseren vipper mot.


SkålvektSlik også, ser det ut til, med evige ting. Vi applauderer oss selv for å donere til veldedige formål, eller frivillig arbeid på suppekjøkkenet. Vi gir oss selv et klapp på skuldra for hver gang vi holder temperamentet i sjakk. Vi roser oss selv for vår følelse av toleranse og opplyst tenkning og omgir oss med mennesker som føler og tenker det samme. Når vi gjør det, fokuserer vi bare på den ene siden av skalaen, og unnlater å huske de mange gangene vi kom til kort... eller enda verre, engasjerte oss i forsettlig dårlig oppførsel.

Å stole på vår evne til å holde viseren vippe i vår favør - på 'godt'-siden, oppveier dårlig - unnlater ganske enkelt å vurdere hvordan en perfekt Gud ser på vår oppførsel. I likhet med å kjempe mot fedme gjennom kosthold og trening, er kampen inkrementell. Vi kan faktisk gjøre mye som er bra og verdt å rose. Men som tiltalte i en jordisk domstol, ignoreres ikke ugjerningen som har brakt en til retten når tiltalte prøver å imponere dommeren med de mange gode gjerningene, som han har utført i livet. Poenget med straffutmålingen, ved konstatering av skyld, er å knytte passende konsekvens til den aktuelle ukorrekte oppførselen. Å stå foran en fullkommen Gud og be ham glemme våre ugjerninger fordi vi også tilfeldigvis har gjort noe godt i livene våre, vil være like lite nyttig. Hvordan går man frem for å imponere en dommer som både har satt standarden for perfeksjon og selv er perfekt på alle tenkelige måter?


Den gode nyheten er selvfølgelig at Han som har laget målestokken, og som skal bedømme, har gitt oss midler til å sette vekten tilbake i balanse. Dette krever først at vi ser oss selv klart nok til å akseptere at vi ikke kan møte Guds standard for perfeksjon på egen hånd. Da Jesus tok våre synder på seg på det korset for to tusen år siden, ga han midler for oss til å bli forsonet med Gud, for å bli 'fullkommen' slik at vi kan være klare og verdige til å stå i nærvær av et perfekt vesen. Det er Jesus som gjør frelsesverket, ikke vi og vår magre innsats for å være 'gode'.


Å prøve å gjøre godt er et prisverdig mål. Dessverre er det for ofte i dag mangelvare. Men å gjøre 'godt' kommer ikke til å være nok, den dagen hver og en av oss skal møte vår Skaper (Hebr 9,27-28) -Godt nok er bare det Jesus har gjort for vår frelse (Rom 3,24-25).

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund