Upersonlig eller personlig opprinnelse?
( Fra boka: 'Våg å tenke, våg å tro', Øyvind Gaarder Andersen; Global Misjon)


Francis Schaeffer var en av de store trosforsvarere i det 20. århundre. Da han ble stilt spørsmålet hvor Gud kom fra, svarte han: "Noe må alltid ha vært. Spørsmålet er om det som alltid har vært, er uperonlig -materie, energi eller noe annet. Eller om det som alltid har vært, er personlig -nærmere bestemt en personlig Gud.
Schaeffer hevdet med stor frimodighet at om en tester de ulike livssyn på virkeligheten, så er det bare Bibelens forklaring som stemmer. La oss ta en test på dette: I følge Schaeffer er det bare to muligheter: Enten er vår opprinnelse upersonlig, eller den er personlig.

I. Upersonlig opprinnelse
Her finnes to, tilsynelatende meget ulike syn: materialisme og panteisme.
A. Materialisme
Med dette menes den oppfatning at det i tilværelsen bare eksisterer naturlige faktorer eller årsaker, i et lukket system, uten noen form for overnaturlige inngrep. En kjent representant for et slikt syn, var J. Monod. Han hevdet alt var resultat av materie, energi og tilfeldighet. Verken materie, energi eller tilfeldighet utgjør noe personlig. Selv benyttet Schaeffer begrepene: masse+tid+tilfeldighet. Men hvordan kan man forklare at vi, som personer, er blitt til av disse tre helt upersonlige faktorene?

Om dette sier Schaeffer:
"Hvis du begynner med noe upersonlig, kan du ikke ha en eller annen teleologisk oppfatning -om en eller annen hensikt. Ingen har noensinne demonstrert hvordan tid og tilfeldighet kan produsere noe personlig ut fra masse, når opprinnelsen er upersonlig. Dermed forblir vår personlighet, kjærlighet, fellesskap, selvoppofrelse etc. bare redusert til biokjemi og gener. Vi blir en slags biologisk maskin. Hva meningen og målet med livet er, henger på det nærmeste sammen med hvem vi er som mennesker. Schaeffer sier at ethvert menneske er i en tilstand av frustrasjon, inntil det finner et tilfredsstillende svar på hvem det egentlig er.
Er vi en selvstendig personlighet, som kan bestemme over oss selv, som har en vilje og kan velge? Eller er vi 'noe' som er styrt av biokjemi, gener og andre faktorer, med en illusjon av å være en personlighet? Er mennesket opprinnelig bare noe som er kastet inn i virkeligheten for så å flyte av sted i noen år?


Det kristne svaret er annerledes: Vi er personer som har en vilje og kan velge. Kjærlighet er noe reelt, ikke bare biokjemi. Det skyldes at vi er skapt som personlige individer i Guds bilde. Personlighet hører til vår opprinnelige konstitusjon. Den naturlige følge av motsatt syn, er at vi bare er en slags kompleks biologisk maskin. Men da kommer man i konflikt med virkeligheten, for vi opplever oss som noe annet, som noe mer. Vår opplevelse av kjærlighet, fellesskap og kommunikasjon, samt vår lengsel etter mål og mening, etter å bety noe -roper om at vi er mer enn summen av våre gener. Vår opplevelse av oss selv, gjør at vi ikke kan flykte fra det faktum at vi er personer med vilje intellekt og følelser. Om noen starter med en upersonlig begynnelse, og ender opp med personer, så er det som vedkommende har trukket en kanin ut fra hatten.
Jo mer vi reflekterer over mennesket som et personlig vesen, jo mer ser vi hvor fantastisk det er. Tenk på det vidunderlige i menneskelig fellesskap, menneskers kunstneriske evner eller på dets intellektuelle kapasitet, eller evne til å reflektere over seg selv eller søke etter mening i tilværelsen. Materiell energi kan ikke være kilde til alt dette. Vi må bestå av noe mer enn materiell energi, slynget ut ved Big Bang, som ble til galakser, planeter og stjernestøv. Det må være noe mer som ligger bak, noe høyere. Vi må komme fra noe annet enn materien. Slik føler mange mennesker det i våre dager, og søker etter åndelige svar. Men åndelige svar kan bli like dårlige alternativ som materie, dersom de når alt kommer til alt, taler om en upersonlig begynnelse. Åndelige svar i våre dager, er ofte panteistiske.

2. Panteisme
Panteistisk tenkning er mystisk, der Gud forstås som en åndelig kraft -som gjennomstrømmer og bærer hele tilværelsen. Den er urkraften bak den alt, den guddommelige energi i det som er. Men denne panteistiske kraften er upersonlig, selv om den er åndelig. Og da blir det i prinsippet samme problemstilling som i forhold til materialismen: Hvis vår opprinnelse er upersonlig, da kan ikke vi mennesker være annet enn upersonlige heller.
Elektrisitet er eksempel på energi, som gir oss lys og varme. Men en kan ikke ha noen personlig relasjon til den, kommunisere med den. Like upersonlig er kraft, panteistisk forstått, selv om den framstilles som åndelig. En panteistisk tro, burde egentlig blitt kalt 'allting-isme', siden pan (gresk) betyr 'alt', siden 'teisme' leder tankene mot Gud som person. Mennesker klarer ikke konsekvent å forholde seg til virkelighetens dypeste grunn som upersonlig. Derfor personliggjør man det upersonlige, eller veksler fram og tilbake mellom dem. Når panteisten starter å tale om Naturen, eller moder jord, kan det være behovet for en personlig Gud som gjør seg gjeldende.


Historisk sett stammer panteismen fra hinduismen i India, men den finnes også i Taoismen (yin/yang). Her i vesten møter vi den gjerne i form av Transcendental meditasjon, som dannet bakgrunn for en new-age bølge. Men den er i det hele preget av panteisme, bak all tale om det åndelige og åndelige vesener. En hører også tradisjonelle nordmenn si at de 'tror det må være noe' som står bak alt som finnes. Dette mystiske noe, universets energi, får man fort et religiøst forhold til, enten i form av skjebnetro eller lign. og da er en på vei over i panteisme. Flere nordmenn, som kanskje tror de er ateister, er muligens panteister i stedet.

II. Personlig opprinnelse
I den kristne religion er Gud personlig. Han vil være vår Far! Vi er skapt i hans bilde, som personer til kjærlighet og fellesskap (1Mos1v26-27). Dette er utførlig omhandlet f.eks. her. Derfor har vårt liv mål og mening, en evig plan og hensikt. Gud har tanker og plan for hver enkelt av våre liv. Vi er ikke her bare tilfeldig, på måfå. Vi er skapt til å leve i kjærlighet og kreativitet (Jer29v11; Ef.2v10)
Titttelen på Schaeffers 3.bok var 'He is there, and he is not Silent'. Her peker han på tre avgjørende behov som må møtes: Det metafysiske, det moralske og det kunnskapsmessige.
A. Metafysikk -dreier seg om de siste eller dypeste spørsmål. Det er spørsmål som når dypere enn fysikken, som går til tilværelsens grunnleggende beskaffenhet eller struktur. De siste og dypeste spørsmål. Noe må alltid ha vært, i følge Schaeffer: Ingenting kan bli til av ingenting, eller skape seg selv. Bibelen hevder at alt har et personlig opphav, den evige, personlige og treenige Gud.


B. Moralsk nødvendighet
Uten Gud ville det ikke finnes moralske absolutter, eller noe grunnlag for moral overhodet. Dypest sett er da universet taust, enten det sees som materialistisk eller panteistisk. Det er ingen absolutter å appellere til, og moral blir redusert til metafysikk. I panteismen kommer dette veldig klart fram. Forskjellen mellom det onde og gode, oppheves i guddommen. I Vesten vil man prøve å unngå denne konklusjonen, at det ikke er noen forskjell mellom ondt og godt, men om man starter med upersonlig materialisme, starter man å skli utforbakke: Det blir ingen absolutter, man får bare det som er relativ, det sosiologiske, statistiske, situasjonsbestemt deskriptiv etikk. Gjennomsnittets standard, men grunnlaget for moral forsvinner. (1) Noen alternative etikk-former er flertalls-populistiske holdninger, elitestyre eller anarki.


I følge Bibelen står det onde i motstrid med Guds vilje, og var ikke der opprinnelig. Heller ikke har det sitt opphav i Gud. Absolutte verdier og normer finnes, fordi Gud finnes. Guds vesen , som danner normen i universet, preges av kjærlighet, godhet og rettferdighet. Det gir også håp i forbindelse med ondskapens problem. Det onde er ikke en del av verdens grunnstruktur, en dag vil Gud fjerne det onde. Da vil verden bli nyskapt.


C. Kunnskapsmessig nødvendighet
Hvordan får man kunnskap, og hvordan vet man at man vet. Schaeffer hevdet at om opprinnelsen er upersonlig, forsvinner også grunnlaget for å tale om sikker kunnskap. Svirrende og kolliderende atomer, er dårlig grunnlag for sikker kunnskap. Men siden Gud finnes, og ikke er taus, så har vi kunnskap. Gud har talt til oss i Bibelen om hvor vi kommer fra, og hvem som står bak oss, samt vår bruk av viljen til å sette oss i mot Gud. Bibelen gir svar både på det metafysiske problem og det moralske problem, samt gir oss en basis for kunnskap og erkjennelse om vår personlige identitet.


Den upersonlige begynnelse, i materialismen og panteismen, utvisker også forskjellen mellom mennesket og dyr, og reduserer dermed menneskeverdet. Gud er upersonlig og uendelig (evig, allmektig, allvitende etc). Vi er skapt i Guds bilde, som personer, men er like fullt endelige (begrensede). Om vi ikke erkjenner vårt personlige, guddommelige opphav, vil vi uvegerlig oppleve en spenning i forhold til hvordan vi opplever virkeligheten. Et sunt trosforsvar vil prøve å se det enkelte menneskes spenningspunkt, og forholde seg til det. Det kan da bli snakk om å fjerne taket enkeltmennesket har bygd over sitt 'spenningspunkt', og om meningsløsheten uten Gud melder seg, skal vi gå fram i kjærlighet og med omtanke, og ikke lede lenger enn nødvendig i retning av logiske konsekvenser av dette synet.

Når folk er rede for evangeliet, er det hva de skal få høre: Grunnen til at mennesker opplever det slik, skyldes at det lever i strid med sin bestemmelse (synd), og ikke på egen hånd kan løse dette grunnproblemet i tilværelsen for seg selv(Ef2v8-9). Til det sendte Gud sin egen Sønn (Joh3v16), for at vi skulle oppleve det felleskapet de har seg i mellom (Joh17v26). Men til det trengs Åndens åpenbarelse, som den enkelte kan åpne seg for og be om. Det går også an å be om 'erfaringsbevis' (Joh7v17), bare vær rede til å ta konsekvensene. (Joh1v12).

 

Referanser:

1. Triology, 294

Oppsummert og tilføyd bilder av Asbjørn E. Lund