Om tro og viten

( fritt etter ' Kristen med god grunn' av Stefan Gustavsson; Luther forlag )

Alt-mulig-i-troDet er en utbredt oppfatning at tro er noe religiøst. "Tro gjør man i kirken.'' Definisjon i 'Bra Bøckers lexikon' er et eksempel på det: 'Tro, et uttrykk for menneskets forhold til gudene.' Som om et menneske uten forhold til noen gud, ikke skulle ha noen tro! Like vanlig er oppfatningen av at tro er noe usikkert, mens viten er sikkert og entydig. Viten bygger på informasjon vi får gjennom våre sanser og bearbeides med fornuften, som har med denne verden å gjøre. Tro handler om 'antagelser og følelser som hører med en religiøs virkelighet, og ingenting med viten eller verden å gjøre'. Men dette er i grunnen et falskt bilde av forholdet mellom tro og viten. Tro og viten er ikke atskilt ved at den ene part er religiøs, hinsidig og tilforlatelig. Deres forhold til hverandre er helt annerledes! Vi skal se nærmere på det, under fire påstander:

i) All viten bygger på tro

Hvis vi undersøker vår viten gjør vi en viktig oppdagelse. Viten står ikke på egne ben, men bygger på en eller annen form for tro. Vi har antagelig en skjerm foran oss når vi leser dette. Og vi vet at den er virkelig. Hvordan kan vi vite det? Ellers hadde vi ikke hatt noe å lese på, vurderer kanskje noen. Men hvordan kan vi vite at det er akkurat en skjerm? For å godta det, må jeg først gå ut fra at det finnes en verden utenom meg ikke-sanse-brukselv, som det er mulig å få kunnskap om. Dessuten må jeg gå ut fra (tro) at mine sanser er i samklang med denne ytre virkeligheten, og gir meg rett informasjon om den. Og jeg må akseptere (tro på) forstanden som en gyldig måte å bearbeide informasjon fra sansene. Intet av dette lar seg bevise på en endelig måte!

For å undersøke mine sanser gyldighet, må jeg bruke mine eller andres sanser. Da forutsetter vi gyldigheten av det vi skulle vise, og det blir et sirkelargument. Likedan blir det med fornuften. For å bevise fornuftens gyldighet, må jeg benytte forstanden. Igjen går vi i sirkel. Ukjent for mange, er det på samme måte med matematikk. Den bygger også på aksiomer som ikke lar seg bevise, bare begrunnes logisk. Men hvordan vite at vår logikk stemmer med virkeligheten? Det finnes ingen ren viten blant menneskene. Vi er utlevert til å tro. Vi kan aldri på noe område komme fram til absolutt kunnskapsvisshet. Og grunnen er at vi er begrensede mennesker. Det umuliggjør absolutt visshet. Ettersom vi er begrenset, kjenner vi ikke alle fakta -og vil aldri komme til å gjøre det. Dermed vil det alltid finnes fakta som ligger utenom det vi vet. Men er det slik, vil det alltid finnes et element av usikkerhet i all vår kunnskap: Blant det vi ikke kjenner til, kan det jo finnes noe som velter over ende alt det vi tror vi vet! Vi kan trekke to viktige slutninger så langt: a) Tro er ikke religiøst, men allmenngyldig. b) Tro er ikke det motsatte av viten, men dens forutsetning.

ii) Alle er troende

Disse to konklusjonene fører til at alle mennesker er troende! Alle er ikke kristne, men alle tror. Det finnes ca. 7 milliarder troende mennesker på denne planeten, som tilsvarer samtlige mennesker. 'Troende' er derfor neppe den beste måten å bli karakterisert på for kristne, selv om NT bruker den. Det skyldes at koblingen til Kristus der var tydelig gitt, mens den ikke er det I´m a believergenerelt. Om en bruker begrepet 'troende', settes selve troshandlingen i sentrum i stedet for troens objekt. Derfor er det viktig å klargjøre i hvilken betydning vi er troende, og hvem hva vi troreller hva vi tror på. På en måte er alle mennesker troende. Det er jo ikke slik at en ateist vet at Gud ikke finnes, mens en kristen tror han finnes. Det er heller ikke slik at en agnostiker vet at en ikke kan vite noe om Gud, mens en kristen tror en kan det. Nei, en ateist tror at Gud ikke finnes, og en agnostiker tror at en ikke kan vite noe om Gud, mens en kristen tror både at Gud finnes og har gitt oss kunnskap om hvem han er. Forskjellen er ikke om man tror, men hva man tror på. En kristen bør kalle seg nettopp kristen, ettersom det sier noe om innholdet i troen. Vi tror på den Gud som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus.

iii) All nøytralitet er en myte

Hvis man er kristen blir man relativt ofte stilt mot veggen og må gjøre rede for alle mulige spørsmål: 'Hvordan passer det onde sammen med at Gud er god?' Hvordan passer skapelsesberetningen sammen med vitenskapen? Hvordan passer Jesu under sammen med naturlovene? Andre blir derimot ikke ansett for å være troende, selv om de kan være troende til litt av hvert.. De slipper dermed å gjøre rede for hvordan ting henger sammen. Men sannheten er at alle tror. I sirkel-trekant-firkantden vinklingen kan interessante meningsutvekslinger oppstå: Om du forteller hvordan det onde virker i verden, kan jeg gjøre det samme.. Vi står alle på samme plan: svarer vår virkelighetsoppfatning til verden omkring oss?

iv) All tro er ikke likeverdig

Innebærer det ovenfor at vår viten er uten grunn? Er alt bare spørsmål om tilfeldig tro? En del filosofer som har fulgt dette spor, har endt i nesten total skeptisisme. Ettersom vi ikke kan vite noe med fullstendig sikkerhet, kan vi overhodet vite noe? Men det er en problematisk innstilling. Selv om vi ikke kan vite noe med absolutt sikkerhet, kan vi vite det med tilstrekkelig sikkerhet. Vi vet at vi vet. Det viser også skeptikerne i sine egne liv. Filosofer som Hume og Nietsche levde ikke i tråd med sine filosofiske syn, og innrømte det delvis.

At det er en tro med i all vår viten, innebærer ikke at alt er like godt. Selv om det går an å tro hva som helst, er ikke oppfatninger bygget på den type tro likeverdige. Det går an å tro at månen er en rund ost, men det er en dårlig underbygd tro. Så langt kan vi konkludere: Det er tro med i all viten, men det innebærer ikke at vi skal tro på hva som helst. Vi skal søke det som stemmer best med den tro som stemmer best med det vi med god grunn kan vite. Eller kortere (på spissen): Vi skal søke den oppfatningen som krever minst tro, ikke mest.

HVORDAN AVGJØRE OM EN TRO ER SANN?

Det faktum at tro er med i all menneskelig kunnskap, gjør ikke sannheten utilgjengelig. På mange områder kan vi med tilstrekkelig visshet avgjøre hva som er sant og hva som er falskt. Hvis vi vil systematisere spørsmålet hvordan vi kan bedømme ulike sannhetskrav, kan det hjelpe se på kriterier for sannhet: De er verktøy, eller målestokker, med hvis hjelp vi kan prøve sannhetsgehalten i ulike påstander. Innenfor filosofien anvendes flere slike grunnleggende kriterier.

Er det sannsynlig?

Det første kriteriet kalles koherenskriteriet, som innebærer at en påstand må være logisk sammenhengende. Vi kan stille spørsmålet: Er det tenkelig? Det betyr at vi må foreta en rasjonell prøve. Om noen påstår å ha sett en firkantet sirkel, kan vi gå ut fra det er feil. Det er ikke en logisk sammenhengende påstand, ettersom begrepene firkantet og sirkel utelukker hverandre.

 

sirkel-firkantI livsanskuelsenes verden finnes det nok av firkantede sirkler. Når relativismen fornekter at det finnes absolutte sannheter, og hevder alt er relativt, så får man en 'firkantet sirkel'. Setningen 'alt er relativt' opphever all absolutt sannhet ved å innføre en ny absolutt sannhet! Når agnostisismen hevder at man ikke kan vite, innebærer det en påstand om kunnskap. Man vet at man ikke kan vite, hvordan vet man det. Som Ludwig Wittgenstein har formulert det: ' ..for å trekke en grense for fornuften, må vi kunne tenke på begge sider av en slik grense(vi må kunne tenke det som ikke kan tenkes..') Konsekvent agnostisisme har altså en firkantet sirkel i sitt system. Den er ikke logisk sammenhengende, og dermed heller ikke sann.

Et annet system som får logiske problemer knyttet til seg, er den profane humanismen. Som sin først trossetning hevder den at det ikke finnes noen Gud eller overnaturlig virkelighet. Det eneste som eksisterer er dette univers av energi og materie. Den andre artikkelen hevder at mennesket har en egenverdi. Henger det logisk sammen? Hvordan kan en snakke om verdi i et slikt univers? Innenfor systemet finnes det ingenting som kan begrunne universet eller noen verdier overhodet. Humanismen har også firkantede sirkler, og er dermed selvmotsigende og ikke sann. I Sverige har humanistene formulert flg. to påstander: 'Troen på mennesket og troen på en etikk'. Hvem tror, og hva er nøytralt?

Er det troverdig?

Selvsagt trengs det mer til enn at et system er sammenhengende, for at det skal være akseptabelt. Om et abstrakt skrivebords-system er så logisk som bare det, men ikke stemmer med virkeligheten, er det uten interesse. Dermed ???er vi inne på det andre kriteriet, som kalles korrespondens-kriteriet. Det innebærer at en teori må stemme med, korrespondere med virkeligheten, for å regnes som sann. Vi kan stille spørsmålet: Er det troverdig? Det handler om empirisk prøvning. For å vite om det er en hjort i hagen, er det sikrest å sjekke..

Et eksempel på en livsanskuelse som får problemer i forhold til dette kriteriet, er den konsekvente naturalismen. Den sier at alt som eksisterer er naturen (energi og materie i en eller annen form), og fornekter Guds eksistens. Men til forskjell fra humanismen trekker en de logiske konsekvensene (oppfyller koherens kriteriet). Men på spørsmålet om hvordan det stemmer med virkeligheten: Er ikke erfaringen av at det finnes verdier, at det det eksisterer godt og ondt, noen av de sikreste erfaringer vi gjør som mennesker? Det finnes ingen menneskelig sammenheng som levd gjennom historien, uten å hevde moralske oppfatninger. Godt og ondt er en del av virkeligheten, og en livsanskuelse som ikke kan yte dette faktum rettferdighet, tilsvarer neppe virkeligheten.

giftig soppEr det anvendelig?

Det tredje kriteriet er en utvidelse av det andre. En teori skal ikke bare stemme overens med virkeligheten i sin alminnelighet, men også fungere i den sammenhengen vi er. Vi stiller spørsmålet: 'Er det anvendelig?' Skal jeg tro det er sant, må det gå an å leve med 24 timer i døgnet. Det må tåle konfrontasjon med alle sider av livet, og inkorporere alle nye erfaringer og kunnskaper jeg får. F.eks. er det noen som hevder at alt i universet er tilfeldig. Det finnes komponister og malere som arbeider etter slike prinsipper. En slik komponist kom til et annet virkelighetssyn, da han begynte med soppsamling. Hvis han spiste sopp på samme grunnlag, kom han snart til å dø.. Disse kriteriene pleier en å framholde som de grunnleggende for å avgjøre hva som er sant. Det er også kriterier vi skal bruke for å prøve sannheten i det kristen tro påstår.

rettvinklet-trekantHVOR SIKRE KAN VI VÆRE PÅ DET VI VET?

Det er bare et lite fåtall påstander vi kan helt sikkert vite er sanne. Det gjelder teser innfor matematikk (2+2=4), geometrien (vinkelsum i en trekant er alltid 180 grader etc), men da forutsetter en også at aksiomene er gyldige.. Men de fleste påstander som handler om den faktiske virkeligheten, og som vi holder for å være sanne, har en lavere grad av visshet. Likevel er vår visshet fullt tilstrekkelig. Vi kan med tilstrekkelig visshet si at det eksisterer en ytre verden utenfor oss, eller at tyngdeloven gjelder hele tiden. Selv om vi ikke kan føre noe induksjonsbevis for at den gjelder om to minutter..

erfarings-bevisDet merkelige er at det vi aksepterer innenfor alle andre områder, ofte framstilles som problem når vi nærmer oss Gud. 'Så lenge det ikke kan bevises, kan jeg ikke tro.' 'En kan ikke vite helt garantert etc.' Det finnes ingen faktiske påstander om virkeligheten, som kan bevises på en absolutt måte (uten konstruerte aksiomer etc.) Men det betyr ikke at det er problematisk å tro på dem. Den kristne troen handler også om virkeligheten. Den handler om denne verden og vår historie, og det er nettopp derfor den angår oss. Den tilbyr visshet, i form av erfaring og sannhetsgehalten kan bekreftes, med tilstrekkelig grad av visshet. La oss ta en liten historisk gjennomgang av tro i forhold til viten.

 

Fordypning: Tro og Viten

fornufts-basertOpplysningstenkningens store gjennomslag i Vesten har opphøyd det ateistiske perspektiv til et nøytralt og selvfølgelig utgangspunkt. Det er Guds eksistens som skal bevises, ikke hans ikke-eksistens. Men hvorfor det? Her finnes et bakenforliggende feilaktig perspektiv, vi må være klar over. Vi trenger som sagt en grunn å gå ut fra. Dette bakenforliggende perspektiv er: vi må gå ut fra at fornuft og sanser er gyldige. Skal Gud aksepteres, må han først vises ut fra fornuften og sansene. Troen på Gud er da gjort avhengig av andre og mer grunnleggende sannheter.

Hva er problemet med et slikt perspektiv? Jo, utgangspunktet er for smalt definert. Vi tror på og går ut fra mange 'sannheter', som ikke kan slås fast ved hjelp av sansene eller forstanden. Vi tror at verden finnes kors basisutenom oss selv, også før vi ble født. Vi tror på vår hukommelse, selv om grunnen synes skrøpelig.. Vårt grunnlag innbefatter mer enn fornuften og sansene. Hvis de alene skal utgjøre grunnen, faller det meste av våre liv sammen. Dermed blir definisjonen utilstrekkelig.

På 1920-tallet og framover fikk dette synet en logisk utforming i den logiske positivismen. Den hevder at det kun finnes to meningsfulle påstander: Analytiske setninger-der sannheten allerede finnes i ordenes definisjoner. Samt empirisk verifiserbare setninger, som: 'Det regner i Bergen i dag.' Problemet er bare at deres egen teori, ikke tilhører noen av gruppene. Den er verken analytisk eller empirisk, og derfor meningsløs! Et for smalt utgangspunkt eller grunnlag, er til stede her. Grunnlaget for kunnskap må gjøres bredere. I praksis har alle inkludert en rekke overbevisninger ved siden av fornuften og sansene.

Hvorfor skulle det å ha Gud med i virkelighetsoppfatningen være mer feilaktig enn det motsatte. Det er en feiltakelse å rygge inn i det hjørnet ateistene vil presse den kristne. Om metafysisk nøytrale kriterier anvendes, kan en ikke være låst fast i et for smalt utgangspunkt. Da har en forutsatt det en ville påvise, og som kjent er det en sirkelslutning.

 

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund