Takk til kulturredaktør Blågestad

Innlegg i FV mai 2019 av:
Kåre Melhus, førstelektor emeritus, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen
Lars Dahle, førsteamanuensis, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen


Fædrelandsvennens kulturredaktør Karen Kristine Blågestad blottlegger i en kommentar lørdag 11. mai igjen sin aggressive intoleranse overfor annerledes tenkende, spesielt de med et religiøst livssyn.
Hun snakker varmt om den nøytrale og inkluderende plattformen som den offentlige skolen skal være. Samtidig synes det som om hun ikke ser at den skolen hun vil ha, hverken er nøytral eller inkluderende.
Blågestad vil at religiøs tro skal ekskluderes fra skolens fellesarena. Fakta og vitenskap skal råde grunnen, spesielt når det gjelder universets tilblivelse. Men hun har tydeligvis ikke fått med seg at spørsmålet om Guds eksistens igjen er satt på dagsorden i filosofien, og at "The God Question" er en høyst aktuell debatt også blant naturvitere.


Allan Sandage, en av grunnleggerne av moderne astronomi, kommenterer utviklingen av universet slik: "Jeg finner det helt usannsynlig at slik orden kan komme av kaos. Det må finnes et organiserende prinsipp. Gud er for meg et mysterium, men han er forklaringen på eksistensens mirakel - hvorfor det finnes noe framfor ingenting." John Lennox, professor i teoretisk matematikk ved Oxford University, siterer Sandage og nevner i sin bok God´s Undertaker en rekke ledende forskere som både er tilhengere av evolusjon og samtidig er kristne: Brian Heap, visepresident i Royal Society, Bob White, professor i geologi ved Cambridge University, Sam Berry, professor i evolusjonsbiologi ved London University, med flere. Spørsmålet er ikke om universet har vært preget av en gradvis utvikling, men om den har vært styrt av en skaper eller av ren tilfeldighet.
Det er vitenskapens vesen at den stiller seg åpen for ny kunnskap og stadig stiller nye spørsmål, både til universet og til sin egen oppfatning av det. Blågestad derimot, prediker fastlåste konklusjoner. Religion er et onde, som må bekjempes. Den som mener noe annet, er en trussel og henvises til det private rom. Hennes sekulære livssyn får dermed totalitære trekk, med krav på monopol på skolens fellesarena.


I sin bok The Global Public Square: Religious Freedom and the Making of a World Safe for Diversity omtaler den britiske sosiologen Os Guinness denne typen sekulære samfunnsideal som "the naked public square". Her er målsetningen å holde religion borte fra det offentlige rom. Dette samfunnsidealet skriver seg fra den franske revolusjonens dager, og er kjent som laicité. Samfunnets fellesarenaer skal "avkles" all religion.
Men det finnes også en religiøs versjon av denne intoleransen. Dette omtaler Guinness som "the sacred public square", et dominerende syn i middelalderen. Her hadde den kristne kirke all makt og så på alternative synspunkter og meninger som trusler, som måtte bringes til taushet. Men det var ikke slik den kristne kirke begynte, og det er heller ikke dagens situasjon. Vårt samfunnsideal er derimot det livssynsåpne samfunn.
Dette kaller Guinness for "the civic public square". Her er Blågestads - og alle andres - holdninger og meninger velkomne. Dette kan begrunnes med det kristne menneskesynet, at alle mennesker er skapt i Guds bilde og derfor har samme verdi. Alternativt vil noen begrunne dette sekulærhumanistisk, med menneskets iboende verdi. Uansett begrunnelse, betyr det at ulike livssyn brytes mot hverandre i åpenhet på samfunnéets ulike fellesarenaer.


Det Blågestad skal ha takk for, er at hun så tydelig kommuniserer sine intolerante holdninger. Den nøytrale journalisten finnes ikke. Hun og alle andre journalister influeres av sitt livssyn i utøvelsen av sitt yrke. Sånn må det være. Det ville vært problematisk om Fædrelandsvennens kulturredaktør forsøkte å fremstå som nøytral. Men det gjør hun ikke.
Derimot oser ingressen i hennes siste kommentar av forakt for den kristne kulturen i den landsdelen hun dekker: "Den som trodde at Sørlandet var i ferd med å vokse ut av det nattsvarte bibelbelte må bare erkjenne at hvis man pirker litt i overflaten-så er det fortsatt stummende mørkt i krokene." Det er helt greit at Blågestad har slike holdninger, så lenge de er offentlig kjent.


Søndag 12. mai skrev nyhetsredaktør i Aftenposten Tone Tveøy Strøm-Gundersen om utfordringen journalistikken i dag står overfor: "Journalistikken må se til høyre og venstre og være oppriktig interessert i å få frem mange perspektiver, rett og slett fordi debatten blir bedre av det." Det kan virke som om denne erkjennelsen ikke har nådd fram til Fædrelandsvennens kulturredaktør.
Overskriften på hennes kommentar er "Skolegården må ikke bli misjonsmark" Altså: det er bare de synspunkter som hun selv står for, som skal kunne formidles på skolens fellesarena. Det må være et tankekors for henne at vi her til lands praktiserer et livssynsåpent samfunn, der alle syn, også de intolerante, får komme til orde og i debatt blir avdekket for det de er. Men hvis Blågestads syn skulle bli herskende, ville intoleransens stummende mørke senke seg, ikke bare i krokene, men over alt.

 


Bilder og tilrettelegging for .htm-kode: Asbjørn E. Lund