Å spise seg selv


(fritt etter: 'Trenger troen forsvares', kap.5; av Stefan Gustavsson; Luther forlag)


Kirkens respons på liberalteologiens angrep kan noe forenklet beskrives ved ordene tilpasning og ignorering. I stedet for å utfordre naturalistisk filosofi, skar man gjerne bort deler av den klassiske kristne troens innhold. Hensikten var at den bedre skulle la seg forene med nytt kristendomkritisk og 'vitenskapelig' (les scientisme-) perspektiv. En begynte å stille spørsmål ved Bibelens troverdighet som historisk kilde. Liberal teologi i land der den har kommet 'lengst', har bort i mot gravet sin egen grav. I land som f.eks. Sverige, finnes nesten ingenting igjen av den kristne troen. F.eks. vil den svenske erkebiskop (Karl G. Hammar) ikke svare på hvorvidt Jesus gir et sannere bilde av Gud, enn Muhammed gjør. I Norge vet vi at fortapelsens mulighet nylig har vært under tung debatt, på bakgrunn av at biskop em. Jørgensen, har avlyst Helvete, lenke. Et annet pågående stridsemne i Norge er hvorvidt samkjønnet ekteskap, se her -bør skje i kirkelig regi, her.


Gjennom sitt sterke feste på universiteter og høyskoler, der prester og pastorer utdannes for kommende lederskap i kirken, har liberalteologien veldig stort gjennomslag. Så stort, at vi har vent oss til at det er innenfra den kristne troen kritiseres. Hvem trenger Jens Brun Pedersen i HEF, når vi har Tor B. Jørgensen? Den velkjente W. Pannenberg, som for øvrig har et tynt skriftsyn, skriver: Sekularismens største framgang består fortsatt i en utbredt demoralisering blant prester og teologer som er satt til å forkynne evangeliets sannhet, men luller seg selv inn i forestillingen at de oppnår dette gjennom å tilpasse den kristne troen og kristenlivet til sekularismens krav og forventninger, f.eks. vitenskaps-konsensus og forventninger om at fornuft løser det meste. Jo lenger sekularismen flyttes fram, desto viktigere er det å se at kristen tro og liv står i kontrast til den sekulariserte kulturen.


Tilpasning i kristne sammenhenger skjer av og til i form av en overdreven søking etter relevans. Med det menes at en sikter på at våre omgivelser skal si ja til oss, risikerer vi å miste et livsviktig poeng: I det lange løp, er ingenting mer relevant enn sannhet. Ytterst sett må alle mennesker forholde seg til hvordan virkeligheten er. I blant er sannheten vanskelig å svelge, men den er alltid bedre enn løgnen. Fristelsen ved å prioritere relevans øverst, er å strømlinjeforme budskapet ved å legge flere og flere områder i skyggen, og aldri ta opp spørsmål som skaper friksjon i møte med kulturen. Til slutt kan en sitte igjen med en kristen peptalk for økt selvfølelse. Som eks. står begrep som synd, omvendelse, frelse, dom og rettferdighet lavt på relevansskalaen i vår kultur, men er avgjørende for kristen tro. Det er en fare for at kristne som i utgangspunktet står langt fra et liberalteologisk perspektiv, i det lange løp beveger seg i samme retning som liberalteologien.


Nevnes må også vekkelseskristnes ignorering av den nye kristendomskritiske filosofien. Blant mange bibeltro og karismatiske kristne, har en valgt ikke å engasjere seg i den intellektuelle diskusjonen. Motivene kan virke fromme, at vårt kall er å forkynne ordet, at vårt oppdrag er menneskers frelse, at vår fremgang er avhengig av den Hellige Ånd, har man engasjert seg i andre spørsmål. Det fungerte delvis for 100-150 år siden, da var utdanningseksplosjonen ennå ikke i gang, og samfunnet var fortsatt preget av ulike autoritetsstrukturer. Det presten og Bibelen sto for, ble i stor grad akseptert. Men i dag er situasjonen en annen i så måte. Det er umulig å ignorere intellektuelle utfordringer eller bare å henvise til Bibelen.

Innen den kristne kulturen, er det ved siden av utvikling av liberalteologi, to større strømninger som har forekommet. Men felles for dem, til tross for at de er velsignet av Gud, er at de ikke ser ut til å kjempe der slaget står. Nå skal det tas forbehold her, da mennesker er ulike, og har ulike nådegaver og evner. Men om en ser på mystikken og karismatikken, som kanskje er de to strømningene som mest har preget kirken, utenom liberal teologi, så åpner de nok nye frontlinjer, men lar samtidig store angrepspunkter stå ubevoktet. Nå kan dette misforstås, enhver kristen må åpne seg mot det kristne mysteriet, og for Guds Ånd og hans gaver. Fellesskap i og med Ånden, er av frelsens fantastiske gaver, som også er med å utruste kristne i åndskampen.


Spørsmålet er hvorvidt vi som ser at liberalteologien ikke har svaret, har rett vektlegging for å vinne vårt land tilbake for Kristus? Hvordan skal vi nå dem som er i ferd med å forlate den kristne kirke, eller dem som allerede står langt utenfor den? For å være litt kritisk: På hvilken måte er asketiske mystikere, som ofte er kultur -og fornufts-kritiske, svaret på dagens urbane virkelighet? Etter ulike karismatiske bølger som har skylt over kristenheten, siden 1980-årene. Tulsa, Toronto, Penascola, Lakeland, Bethel: Hva taler for at neste bølge vil løse vår avgjørende problem?


Hovedspørsmålet er: Hvor godt har vi møtt utfordringen fra opplysningshumanismen? Hvilken respons har vi gitt til folk som biskopene (em) Jørgensen, og Åpen Kirkegruppe? Hvordan kan vi elske Herren med hele vårt hjerte, og hele vår sjel? Forfatteren (Gustavsson) mener at det som trengs, er en trend med evangeliet i sentrum og med Bibelen som grunnlag, en trend som med vidåpne øyne går inn i den intellektuelle og kulturelle utfordring vi står ovenfor, og som kjemper der slaget står. Derfor har han skrevet en Programerklæring for apologetikk- Trenger troen forsvares? bestilling.


Mens kristentroen i andre deler av verden har fremgang, har den vært preget av tilbakegang i Vesten. Skyldes det at kristentroen er tilbakevist? Det handler nok dessverre om at kristne ikke har vært rustet for kampen. I urkirken sto trosforsvaret høyt i kurs, og bidro til den kristne bevegelsens fremgang. Men etter hvert som kristentroen ble selvfølgelig i kulturen, trengte den ikke på samme måte å forsvares. . Behovet for å formulere argumenter for troens sannhet, i forhold til andre religioner og livssyn, eller å besvare kritikk mot dens innhold, var ikke like akutt viktig som før. Da opplysningshumanismens angrep mot kristendommen kom, kapitulerte mange, mens andre flyktet fra slagmarken. I dag er vi tilbake i urkirkens situasjon: Vi klarer oss ikke uten forsvar av troen.
Kristen tro bygger på å holde for sant og på tillit. Tro i kristen forstand er alltid mer enn å holde for sant: Den skal lede til tillit. Men den kan heller ikke være mindre enn å holde for sant. Det går ikke an å ha tillit til noe, uten å holde det for sant. En enkel definisjon av tro er dermed å ta det som er sant i seg selv, og la det bli sant for meg.

 

 

 

 

Utvalgt og tilpasset norske forhold ved Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr)