Samme Gud i GT og NT?


Bakteppe: Hele frelses-historien er en ånds-kamp. Der Guds motstander, den onde, i lag med sin åndshær gjør sitt beste for å forhindre Guds vilje. I kamp mot en slik motstander, nytter det ikke å leke. Det onde er også infiltrert i menneskene selv, som en ondsinnet holdning og vilje mot Gud. I NT kan vi få del i Guds Rike ved å bli født på ny, ved å tro på evangeliet. I GT er Loven det virkemiddel Gud bruker for å holde det onde nede. Fortsatt benytter Gud lov og evangelium for å skape i oss en rett holdning overfor Ham.


Innledning: Når en skal trekke fram hva Bibelen sier om Gud i våre dager, møter en på diverse kulturelle filtre i det profane (uinvidd/verdslig), post-moderne og ny-religiøse Vesten. Det er et profant verdslig) samfunn, som i og for seg ikke er noe nytt. Også i GT ble fokusering på rikdom og det materielle fokusert av mange. Det hadde faktisk sine egne avguder, Baal (for kraft og fruktbarhet) og Astarte (for liv og lys). Begge disse har sine etterfølgere, som en hyppig kan dumpe borti via media.

Sammenligning: Når en skal sammenligne synet på Gud fra GT til NT, er det om å gjøre å vite hva NT sier om Gud. Sagt mer presist, hva Jesus i NT sier om Gud. Det er ikke nødvendigvis det samme som vårt tids oppfatning om hvordan Gud framstilles. Det er en tendens i tida til å lage seg et 5. evangelium. Det består kort sagt av étt gjennomgangstema: "Gud er kun kjærlighet." Det sies av noen representanter for dette synet, at de ønsker heller at barn ikke blir Gud er hellig OG kjaerligkristne, enn at de skal tro på en dømmende Gud. Men har de dette synet ut fra hva Jesus sier i følge NT? Ikke om en går ut fra disse stedene i NT! Skriftene er skrevet til rettledning for oss.


1. Gud er en hellig Gud, som ikke tålte synd -den gang og i dag

At noe er hellig innebærer at det er atskilt fra det profane. Gud er lys, og det finnes ikke mørke i Ham, sier Bibelen. Det innebærer at Gud ikke har noen del i det onde. Når Guds folk kalles til å være et hellig folk får det gjennomgripende konsekvenser. Det kan best sammenlignes med behandling av virus i våre dager. Om en skal isolere Ebola-smittede, nytter det ikke å blande likt og ulikt. En må faktisk brenne rester av smittet materiale. Om en skal beholde en øy fri fra smitte, må en sette opp en streng adgangsregulerig. Vi har noe av det i smittevernregler for dyr i våre dager..


Laminin2. Gud har skapt livet og mennesket-innblåst livet i det:-han har rettigheten på det.


Det er verken Astarte, gnostiske demiurger eller naturlover/tilfeldigheter som har skapt livet. Det er ikke dokumentert at naturlige årsaker har dannet kompleks, spesifisert informasjon som livet er bygd opp av. Det er Gud som har patent på livet, og som rår over det.


3. Israel er en del av Guds frelsesplan. Han er med dem på en spesiell måte:

Gud hadde gitt Abrahams ætt løfter om beskyttelse og land. Uten at han hadde bevart og beskyttet dette minste folket i området, så ville det for lengst gått til grunne blant sine fiender. Gud står ved sitt ord, både i GT og NT.


4. Vi vil aldri, og kan heller ikke kreve å- forstå Gud fullt ut!

Det er nærmest utrolig at vår begrensede forstand kan skjønne noe av hvordan universet fungerer, og har forløpt. Om vi derimot hevder at vår forstand kan fatte Gud, gjør vi vår forstand til Gud og Gud som et objekt å turnere tankemessig. En vits forteller om en mann som sa at en mann hevdet at 'hans forstand hindret ham i å tro'. Kona hans tok det rolig: "Det er en meget overkommelig hindring."


5. Det onde har vært til stede fra begynnelsen av:


Gud skapte mennesket med en fri vilje, selv om det ga det mulighet til å gjøre det onde. Han ønsket heller at mennesker skulle tjene Ham i frihet, enn at de bare ble roboter som ikke hadde annet valg enn å gjøre det. Selv om det kunne føre til at de valgte noe annet, syntes han åpenbart det var verdt risikoen, og hadde en plan klar fra starten (evighet) av.

 

6. Det mennesker gjør galt, kan  knapt Gud skyldes for.

Helt siden syndefallet har menneskene hatt en tendens til å skylde på hverandre, for gale ting som skjer.
På en måte kan en si at Gud preventivt beskytter sitt folk på bekostning av andre, fordi jødene er svake og har en trang sint manntil å falle fra den levende Gud, og dyrke avgudene. Dette er del av den menneskelige natur, etter syndefallet, og Gud hadde ikke andre 'verktøy' enn Loven på gjeldende tidspunkt. Når forbuden frukt var det som smakte best, til tross for alvorlige konskevenser og straff, måtte Gud hindre at Israel gikk til grunne, for at det kunne eksistere et jødefolk, som frelseren skulle komme i blant.


7. Det er andre regler/lover for krig enn i fred: I fred gjelder budet om ikke å slå i hjel


I Krig er det lov å forsvare seg, familie og landet sitt: nødverge-prinsipp; minste onde. Gud tillot også Israel å føre angrepskrig for å ta tilbake land han hadde lovet det via Abraham. Det gjorde han for gjennom Israel å kunne frelse alle folkeslag. Noe av årsaken til massakrer vi kan finne i GT har sin bakgrunn i Israels hang til å rette seg etter nabofolkenes avguder. En kan i den forstand si det var Guds fremmede vilje at folkeslag måtte dø. Hele Israels historie er en kamp delvis mot nabofolkene og delvis mot avguderiet i disse folkeslagene. Når et folk griper til sverd, skal det falle for sverd. Det feirer vi 70-års jubileum etter dette året (8.mai).


8. Gud har en plan med historien og leder den fram mot et mål.


I GT var Israel Guds plan og håp for at Messias, frelseren, kunne fødes. Gud kunne nok ha kommet inkarnert via enhver from kvinne, men det var Guds plan og vilje at det skulle være i et folk som kjente hans vilje. For å bevare og beskytte dette folket, inngår også  krig, selv om det er Guds fremmede (sekundære) vilje. Det ga Jesus en bakgrunn for å forkynne Guds vilje ut fra hva folket kjente gjennom Skriften (GT).   Guds folk måtte også lide ondt-den gang og i dag, men når de priser Ham herlig i all evighet, vil det være glemt!

Med førstnevnte åndskamp som bakteppe, er det viktig å holde perspektivet rett:


9. Det finnes noe viktigere enn helse og velferd (frelse). Det finnes noe alvorligere enn å dø (fortapelse).

 

Personlige betraktningner ved Asbjørn E. Lund