Årsaks loven

(Bokanbefaling: Stealing from God; Frank Turek, Navpress)

Å betvile årsaks loven er å betvile bortimot alt vi vet om virkeligheten, inkludert vår evne til å resonnere og bedrive vitenskap. Alle argumenter, all tenkning, all vitenskap og alle aspekter av livet avhenger av årsaks loven
I møte med Kalam-argumentet (lenke) er det noen som hevder at vi må gi vitenskapen mer tid. Selv om vi alltid bør prøve å øke vår forståelse og ikke slå oss til ro med vitenskapelige konklusjoner, betyr ikke det at vitenskapen alltid vil finne en naturlig årsak for hver virkning. Siden naturen hadde en begynnelse, kan den ikke være sin egen årsak. Årsaken må være utenfor naturen, som er det som menes med overnaturlig. Det har ikke noe med 'gud-i-gapene' (lenke) å gjøre. I forbindelse med universet begynnelse argumenterer kristne ut fra det som er allment kjent og akseptert: Siden tid, rom og materie hadde en begynnelse, vet vi at årsaken ikke kan skyldes tid, rom og materie. Faktisk kommer konklusjonen at det finnes en årsak som er ubundet av tid, rom og materie -samt må være personlig -for å skape personlige vesener. Å ha tillit til at vitenskapen kan løse det dilemmaet, må være 'science-in-the-gaps'.

Bilde 1. Spore ut fra informasjonsrike virkninger

Bevisene i forhold til universets opprinnelse er enten:
A. Ingen skapte noe ut av ingenting, -som er ateistsynet -eller
B. Noen skapte noe ut av ingenting, som er teistisk syn.
Om ting kan poppe opp fra ingenting, uten årsak, ved universets opprinnelse -hvorfor skjer ikke det alltid/flere ganger?
Ateisten Dr. Krauss skrev en bok: 'A Universe from Nothing: Why There Is Someting Rather than Nothing." Nå viser det seg at det dr. Krauss mener med 'ingenting' ikke virkelig er ingenting, men et kvante-vakum. Et kvante-vakuum er tross alt noe: det består av felt og fluktuerende energi, som partikler synes å pope til/fra eksistens ut i fra. Det kan hende disse partiklene har sin årsak, uten at vi kjenner til den. Det er minst til ulike modeller for kvante-nivået, og vi vet ikke hvilken, om noen, som er korrekt. Enn videre, kvante-vakuumet er ikke evig, det hadde en årsak, og trenger derfor en årsak.

Bilde 2. Slutning ut fra gjerninger


Det er mer logikken enn fysikken til Dr Krauss som settes spørsmålstegn ved. Han benytter samme ord om to forskjellige ting: 'ingenting'. Dr. Albert stiller spørsmål både ved Krauss sin logikk og fysikk. Han skriver om kvante-vakuum: "Relativistiske kvante-felts-teoretiske vakuum tilstand, er .. spesielle arrangement av elementær-stoff. At elementær-partikler kan poppe inn og ut av det, er ikke mer mystisk enn at mine fingre kan re arrangerer seg til en knyttneve. Og ingen av disse kommer noe i nærheten av en skapelse av ingenting. Det blir innvendingen til dr. Krauss sin boktittel: "Hvorfor smugle inn fysikklovene via et kvante-vakuum, og så kalle det ingenting? Krauss gikk også skarpt ut mot Alberts, selv om han opprinnelig hadde satt "ingenting" i anførselstegn. Han gikk også sterkt ut mot filosofi, men endte i å benytte en enda dårligere filosofi ('I don't give a damn about what nothing means to philosophers' -som også er en filosofisk påstand.) Konklusjonen blir at i stedet for å forklare hvordan universet ble til fra ingenting, har ikke Krauss forklart noe som helst.


Det virker ikke som at ateister som Krauss eller Dawkins ser at de ikke kan drive vitenskap uten filosofisk grunnlag (aksiomer). Mens vitenskapsfolk vanligvis forsøker forstå fysiske årsak/virknings-forhold, så er vitenskapen selv bygd på metafysiske prinsipper, som ikke kan bevises vitenskapelig. De prinsippene hjelper vitenskapsfolk i å gjøre presise definisjoner og klare distinksjoner, og så fortolke alle relevante data rasjonelt. Spørsmål som: Hva innebærer 'relevant', 'rasjonelt', 'den beste fortolkning av data' samt hva 'ingenting' er, besvares alle sammen ut fra filosofi. Slik sett utføres vitenskap mer i bevisstheten enn i laboratoriet.
Gjennom hele den vitenskapelige prosedyren må vitenskapsmannen vurdere filosofisk spørsmål i forhold til hypotese, datainnsamling og fortolkning av data. Verken naturen eller vitenskap stiller hypoteser, samler inn eller tolker data. Det er det bevisstheten hos vitenskapsmannen/kvinnen som gjør. Opphavsmennene til vitenskapelige grader visste at filosofi er grunnlaget for alle slags undersøkelser, herav tittelen: PhD. Om en forlater god filosofi, så ender det i dårlig vitenskap. Og om en forlater all vitenskap, blir det en selvovervinnende posisjon, en filosofi som forakter all filosofi. Etienne Gilson sa: "Filosofi begraver alle sine begravelsesagenter." (12) En kan ikke komme unna filosofi, like lite som logikk. Det har ingen virkning å benekte den.
Som Aristoteles skrev er "ingenting er hva stener drømmer om". Med mindre noen mer kraftige agenter intervenerer, står det gamle slagordet seg: "Ut fra ingenting, kommer ingenting." Dr. Krauss har imidlertid enda et argument, der han sikter på Gud, men treffer seg selv i stedet. Det synes som dr. Krauss holder fast på årsaks/virknings-loven så lenge konklusjonene går i hans retning, men om plutselig det skulle peke i retning av teisme, så begynner Dr. Krauss å gjøre unntak: Han sier f.eks. "Alle ting som begynner, kan ha en årsak., selv om grunnen er ganske utydelig og hensiktsløs." (14)

 

Bilde 3. En umulig begivenhet


"Alle ting som begynner, ha en årsak. X kan ikke skape X. Om dr. Krauss betviler årsaksloven, betviler han selve den disiplinen han forsøker å fremme -vitenskap. Selv om definisjon og området for vitenskap ofte debatteres, så kan ikke grunnlaget for vitenskap, årsaks loven bestrides. Vitenskap er i minimumsversjon en søking etter (type av) årsaker. Vitenskapsfolk forsøker å oppdage hva som er/var årsak til en spesiell effekt/begivenhet. Hele det vitenskapelige foretagendet avhenger av årsaks/virknings-relasjonen. Om noe skulle bli virkelighet uten årsaker, hvordan kunne man da drive vitenskap.


Men dr. Krauss går videre, han sier: "Det som er viktig å legge merke til imidlertid er at hver kjent fysisk effekt, hvis årsak vi forstår, har en fysisk årsak. Det er dermed ingen grunn til å anta at det samme ikke vil være tilfelle, også for universet. Men, ikke så fort: Vi har allerede lagt merke til at tid, rom og materie hadde en begynnelse, som innebærer at grunnen ikke kan være fysisk, selv om effekten er det. Således ignorerer dr. Krauss et moteksempel, like stort som selve universet. Om man går videre i tankerekken, er det også en videre implikasjon av hans påstand, som får virkning også for ham selv -dersom hans argument, om materielle årsaker, er riktig.

Bilde 4. Filter som kan ødelegge sikten


Enhver god detektiv spør mange spørsmål, og blant spørsmålene vi trenger å stille dr. Krauss er: "Er du bare et fysisk vesen? Med andre ord: Er du ingenting annet enn en samling av molekyler, eller er det også immaterielle aspekter av dr. Krauss? Hva tror han om relasjonen mellom sin hjerne og sin bevissthet? Han skrev en bok der han fastslo at alle fysiske ting har fysiske årsaker. Men er sinnet/bevisstheten hans, som produserte innholdet i boka, bare fysisk?
Uansett hvordan dr. Krauss besvarer det spørsmålet, vil hans svar være selvovervinnende. Om han sier: "Nei, mitt sinn er ikke bare fysisk, det er også en immateriell dimensjon i det," så benekter han påstanden i boka. Om han sier: "Ja, mitt sinn er min hjerne, så min fysiske hjerne produserte denne boka," da ville vi ikke ha noen grunn til å tro noe av det boka sier er sant. Denne konklusjonen er uunngåelig, i følge materialismens natur.


Materialister som dr. Krauss har ikke noe annet valg enn å fastslå at våre tanker er fullstendig bestemt av fysiske/kjemiske reaksjoner i hjernen. Uansett om disse fysisk/kjemiske prosesser er tilfeldige og/eller lovmessige, og de mangler en underliggende autoritet som verifiserer dem, så er det ikke grunn til å feste lit til dem. Inklusive påstanden at ateismen er sann. Som maskiner av kjøtt, fullstendig styrt av naturens lover, kan vi ikke resonnere, vi kan bare reagere. Så med sin forsikring om at all lovmessighet er fysisk, ødelegger dr. Krauss sin egen vilje til å resonnere og drive vitenskap!


Det er en av mange måter ateisme motsier all fornuft. Du leser dette nå, og tenker fritt omkring hva du leser. Du er ikke bare en molekylær computer, som ikke har noen kontroll over hva du driver med, eller hva du tenker. Og om du var, ville det ikke finnes noen prinsipiell måte du kunne oppdage det på. Fordi enhver intellektuell prosess du benyttet, ville være fullstendig bestemt av fysikkens lover. For å vite at vi er mer enn en robot, så må vi være mer enn en robot.
Det sentrale problemet som ofte dukker opp med ateistiske påstander, er at de ofte unntar seg selv fra egne krav og teorier. Det vi nettopp har sett er et godt eks: OM alle er en molekylær maskin, så hvorfor handler ateister som om de fritt kan resonnere og lande på ateistiske konklusjoner? Vi skal se at dette selv-overvinnende problemet jager ateister i alle temaer. Se om du kan oppdage noe selvovervinnende i neste spørsmål:
Virker årsaks loven utenfor rom og tid?
I en nylig radiodebatt med en ateist, hevdet han at vi ikke skulle hevde at Big Bang var forårsaket. Siden det ikke var verken tid eller rom forut for skapelsen, så gjelder ikke årsaksloven. Problemstillingen blir litt annerledes enn med dr. Krauss sin innvending. for da han sier at enhver ting krever en fysisk årsak, snakker han om det Aristoteles kalte materiell årsak, hva årsaken fysisk er laget av. Men denne innvendingen omhandler det Aristoteles kalte effisiente årsaker. En effisient årsak er hva de fleste mennesker tenker på, når de tenker på en årsak. Det er den primære kilden til effekten: en forfatter som skriver en bok, en edderkopp som spinner et nett, en håndballspiller som kaster en pasning. Det er effisiente årsaker.
Ateister som kommer med denne påstanden sier at det ikke er noen effisient årsak til universet, fordi det ikke fant sted i tid og rom.

La oss se på flg. syllogisme:
I. Årsaks loven gjelder bare fysiske ting i rom og tid
II. Skapelsen fant ikke sted i rom og tid. (Det var skapelse av rom og tid).
III. Derfor angår ikke årsaks loven skapelsen av universet.

Bilde 5. Poirot ville ha avslørt denne bløffen

Merk at det ikke er noen fysisk relasjon mellom premiss 1 og 2, og konklusjonen 3 i resonnementet ovenfor (eller noe logisk resonnement). Legg også merke til at premissene ikke er objekter i rom og tid. Likevel er det en kausal relasjon mellom premissene og konklusjonen. Med andre ord, resulterer sanne premisser alltid i sanne konklusjoner. Om argumentet ovenfor var logisk tilfelle, ville ingen argumenter være tilfelle: Om årsaks loven bare angikk fysiske ting, så ville ikke noe argument virke, fordi premisser og konklusjoner ikke er fysiske ting. For at noe som helst argument, inklusive argumenter mot Gud, skal virke -må årsaks loven gjelde den immaterielle sfære, fordi premiss og konklusjoner i argumenter er immaterielle. (Noen vil kanskje tenke at de ser svarte punkter på skjermen, som er fysiske, der premiss og konklusjon står, men tenk på at det slikt argument også kan sies muntlig, f.eks. overføres via telefon, da er det ikke lett å forklare informasjon som noe fysisk.)


M.a.o. ville ikke logikk virke, om det første premisset var sant! Men siden logikk virker, fungerer årsaks loven metafysisk, ikke bare fysisk. Å benekte kausalitet utenom rom og tid, ville være å fornekte logikk, som ville være selvovervinnende og ville fornekte vår evne til å argumentere for noe. Vi kan også se hvorfor det er selv-overvinnende å benekte årsaksloven, ganske enkelt ved å spørre den som betviler den: "Hva fikk deg til å komme til den posisjonen?" Eller: "Hvilke grunner har du for din posisjon?"
Om en ateist ønsker å hevde at skapelse av rom, tid og materie ikke trengte en årsak, så er det en virkning som er et unntak fra loven om årsak/virkning. Men ethvert forsøk på å slike bevis, skaper store problemer Om personen refererer vitenskapelige eksperimenter, som grunn for sin påstand, påpek at eksperimenter og forutsetter årsaks/virkning-sammenheng. Likedan ville enhver argumentasjonsrekke han trekker fram benytte den årsaks/virkning-sammenheng som han benekter. M.a.o. er det selvovervinnende rasjonelt og vitenskapelig å konkludere at virkninger ikke har årsaker. Det skyldes at enhver benektelse av årsaks/virkning-loven benytter den samme loven. Igjen forsøker ateister å unnta seg selv fra egen teori.

Bilde 6. Ateist-logikk


Hvorfor er det lover i det hele tatt?
Har du noen gang spurt deg selv hvorfor naturens lover er så uniforme, presise og forutsigbare? Hvorfor beskriver matematikken så nøyaktig den fysiske virkeligheten? Hvorfor er universet så styrt av orden og regelmessighet? Det er spørsmål som ateister og agnostikere sjelden våger å spørre, og når de gjør det, blir de møtt med hån og forakt.
Dr. Paul Davies fikk erfare det, da han spurte det ikke tillatte spørsmålet: Hvor kommer alle lovene fra? og hvorfor har de den formen de har? Davies sier selv at eposten hans fløt over av vitriol etter dette. Hvorfor? Skal fysikere bare ta fysikkens lover for gitt, i tro? Enn videre at alle disse lovene alle uttrykkes som ryddige matematiske relasjoner. Hans ateistiske og agnostiske kolleger likte tydeligvis ikke at han sammenlignet vitenskap og religion på noe vis. Men de misforsto hva han ville fram til. Davies sa ikke at metodene i vitenskap og religion skulle være de samme. Han påpekte bare at både vitenskap og monoteisme hviler på ikke-bevisbare aksiomer, som han insisterer på må tas i tro. For monoteisme er startpunktet en uforklart Gud. For vitenskap er startpunktet uforklarte naturlover.


Som svar på spørsmålet sitt -om hvor lovene kom fra? fikk han alle slags svar tilbake, fra: 'det er ikke et vitenskapelig spørsmål' til 'ingen vet'. Favorittsvaret var: "Det er ingen grunn til at de er som de er, de bare er (slik)."
Hva med multivers-argumentet som en forklaring? Det er den populære spekulasjonen blant ateister at mange univers eksisterer, og er tilfeldigvis i det med spesifikke fysiske lover ved en tilfeldighet. Davies kjøper ikke det argumentet. Han kaller det en 'gjemmelek'. Selv om multivers eksisterer, så må det være en årsak bak alle de universene, og gi dem sine lover. Denne prosessen ville kreve sine egne lover eller meta-lover. Hvor kom de fra? Problemet er bare flyttet et nivå fra universets lover til multiversets metalover. Multiverset trenger også en årsak.
Davies mener det er 'anti-rasjonelt' og gjør en 'hån av vitenskapen' å si at dette ordnede og rasjonelle universet eksisterer som brutalt faktum "grunnløst." Han skriver: "Kan den mektige redigerer av fysisk orden som vi fornemmer i verden omkring oss, i siste omgang bli rotfestet i absurd ufornuft? I så fall er verden en ondskapsfull flink triksemaker: meningsløshet og absurditet på noe vis maskert som kyndig orden og rasjonalitet." Akkurat: Hvordan har det seg at verden som et ordnet og forståelig univers, kom fra fullstendig uorden og irrasjonalitet? Både ateister og teister må svar på det spørsmålet.


De må også svare på dette spørsmålet: Hvorfor kan vi benytte vår bevissthet til å oppdage sannhet om det materielle univers, og tilmed immateriell virkelighet som moral, logikk og matematikk? Hvorfor kan vi utøve vitenskap? Det skjer av minst to grunner:
i) Fordi universet har ordnede naturlover og opererer ut fra forutsigbar og vedvarende årsak og virkning.
ii) Fordi vi er rasjonelle agenter som fritt kan velge å bruke våre sinn til å oppdage disse årsaker og virkninger.
Men det lar spørsmålet om hvor disse ordens naturlover kommer fra i første omgang. Hvorfor endrer ikke metafysiske naturlover seg? Og hvorfor kan våre sinn forstå virkningene av dem? Kort sagt: Hva forklarer best disse ordnede univers og våre bevisste sinn? Vi har bare to valg: Enten oppsto de ved en pre-eksisterende overnaturlig intelligens eller ikke. Siden naturen hadde en begynnelse, og ikke kan forklare seg selv, virker det mye mer rimelig å anta at samme årsak som skapte universet også er kilden til dets orden og rasjonalitet. All erfaring vitner om at lover kommer fra en lovgiver. Dette bekreftes også via kosmisk fin-innstilling:

Bilde 7. Slik vi kjenne verden i dag


Gudommelig design?
De initiale betingelsene før verdens tilblivelse synes å ha vært ekstremt fininnstilte for eksistensen av universet og livet i det. Selv ateister innrømmer at universet synes fininnstilt. Stephen Hawking estimerer at dersom utvidelsesraten av verdensrommet var annerledes med én del i forhold til 100.000 millioner millioner -ett sekund etter starten, så ville universet enten ha kollapset i seg selv, eller aldri ha utviklet galakser. (19) Den initiale ekspansjonsraten ble lagt inn ved starten av universet. Ingen kosmisk evolusjonær prosess kan gjøre rede for det.


Mange andre aspekter i fysiske realiteter er også uforståelig fin-innstilt, tilpasset eksistensen av et livsbevarende univers. F.eks. dersom gravitasjonskraften var annerledes med én del i forhold til 10 opphøyd i 40, ville aldri vår sol eksistert -og heller ikke vi. Det tilsvarer 1 tommer over hele det kjente nåværende univers. (20)
Det er bare 3 muligheter for den tydelige fininnstillingen til universet: tilfeldighet, fysisk nødvendighet eller design. Forfatteren (Turek) har ikke tro nok til å si at den ekstreme fininnstillingen skjedde ved en ukjent, ikke-intelligent middel som vitenskapsfolk kaller 'tilfeldighet'. Sannsynligheten er for liten. Universet kunne hatt ulike fysiske sammensetninger, så fysisk nødvendighet er ikke aktuelt. Den mest fornuftige konklusjonen er at fininnstilling skyldes en Designer. (21)
Vi har allerede god evidens for å tro at det er en årsak utenfor tid og rom, som er personlig og kraftfull har skapt universet. Fin-innstilling viser at denne årsaken også er overmåte intelligent. Ikke bare skapte han universet, men han satte også opp akkurat de rette forholdene og lovene for vår eksistens. Og det er mer enn et dusin av disse presise verdien.
Ikke overraskende hater R. Dawkins denne konklusjonen. Da han ble spurt om årsaken til fysikk, sa han at han ikke visste, men at det å postulere en bevisst intelligens bare gjorde problemet større. Det større spørsmålet var for ham naturlig nok: 'Hvem laget Gud'?

Bilde 8. Ulike alternativer


Ikke alt i verden kan være virkninger. For at det skal skje endringer eller bevegelse i det hele, så trenger det være noe som ikke er en effekt, men en evig, ikke-forårsaket første årsak, en 'urørlig beveger'. Vi kan ikke fortsette en uendelig regress av årsaker. Når vi sporer årsakskjeden tilbake i historien, så må den slutte ved en selv-eksisterende, ikke-forårsaket første årsak.
Så når ateister spør 'hvem gjorde Gud'? misforstår de årsaks loven og Guds natur. De synes å tro at Bibelens Gud er en skapt, Zevs-lignende avgud. Men de misoppfatter det. Om Gud eksisterer, er han selv-eksisterende, en ikke-forårsaket første årsak. Siden Gud skapte tiden, er han evig. Og er han det, har han ingen begynnelse. En grunn til at Gud ikke har noen årsak, er fordi han ikke har noen begynnelse. (23) Det forholder seg ikke slik at alt som eksisterer krever en årsak, men at alt som starter å eksistere, krever en årsak utenfor seg selv.


Konklusjon: Å tvile på årsaksloven
Dette skapte og fininnstilte universet sammen med den ordnede virkelige årsaks-virkning verden, er best forklart av et intelligent vesen med egenskaper merkelig kongruente med Bibelens Gud. Om årsaks loven ikke holder, om virkninger kan oppstå uten årsaker, hvordan kan da ateister eller teister ha tillit til noen teorier om fortiden? Som vi har sett, benytter ateister årsaks loven i deres påståtte argumenter mot Gud, men angriper den i det øyeblikk et argument peker mot Gud. Begynnelsen av universet er det største eksempelet. Uheldigvis for dem så er det ikke noen grunn til å tro at universets begynnelse er noe unntak fra årsak/virknings-loven, siden all vår erfaring forteller at det som begynner å eksistere har en årsak. Selv den store skeptikeren David Hume fremholdt: "Jeg har aldri fremsatt en slik absurd påstand at noe kan oppstå uten en årsak." (26) I det minste er det mye mer fornuftig å anta at universet trenger en skaper, enn at det ikke gjør det. Faktisk innrømmer både dr. Dawkins og Krauss at det kan reises en respektabel sak for en deistisk Gud (en Gud som har skapt verden og stilte opp naturlovene, men som ikke griper inn i verden gjennom naturlover.) (27)

Bilde 9. Kristen tro bygger på evidens


Det er en stor innrømmelse. Det er et stort sprang fra ateisme til deisme, men bare et kort steg for deisme til teisme. Så hvorfor ikke følge bevisene hele veien til teisme? Vi kommer til det i avsnittet om moral. (lenke) Imens må vi fastholde at å gi avkall på loven om årsak og virkning, som er fastholdt gjennom all menneskelig erfaring, er en farlig ting å gjøre. Uten den ville vi ikke være i stand til å forstå logikk eller motta noen informasjon fra sansene våre, uten at årsak og virkning er gjeldende. Om du tror du har bevis mot loven om årsak/virkning, så ville du benytte den loven for å oppnå de bevisene. Alle argumenter, all tenkning, all vitenskap og alle aspekter ved virkeligheten avhenger av årsaksloven.
Ironisk nok, når ateister angriper loven om årsak/virkning, bekjemper de den loven som er mest sentral i suksessen til fornuft og vitenskap -de to feltene de hevder å styre. Hvorfor betrakte ateister som fornuftige' når de tilsynelatende benytter fornuft og vitenskap til å angripe det selvsamme prinsipp som gjør fornuft og vitenskap mulige. Så motsatt bildet de forsøker å plante hos publikum, synes de å være den ufornuftige part, ikke religiøse teister.

Referanser:

12. Etienne Gilson, The University of Philosophical Experience (San Fransisco: Ignatius Press, 1999), s.246

14. http://www.reasonablefaith.org/lawrence-krauss-response-and-perspective

19. For nøyere om Fininnstilling Se W.L. Craig, Reasonable Faith (Wheaton, IL: Crossway, 2008), s.157-172

20. Se Lee Strobles intervju med Robin Collins i: Lee Strobel, The Case for a Creator (Grand Rapids, MI: Zondervan, 2003), s.131-132

21. Det er ingen forklaring på hvorfor universet er fininnstilt at vi er her så vi kan observere det, slik en får inntrykk av at noen ateister forsøker å avfeie argumentet.

23. Det er ikke eneeste grunn til at Gud ikke er forårsaket at han mangler en begynnelse. Gud er uten årsak fordi det er i hans natur å eksistere med nødvendighet. Det gjelder ikke deg og meg. Vi er avhengige vesener, som er bragt til eksistens. Gud er nødvendig.

26.David Hume til John Stewart, Feb. 1754, i 'The Letters of David Hume' 2 vols., red. J.Y.T. Greig (Oxford: Clarendon Press, 1932), I: 187

27. Ca. 5 min. ut i diskusjonen med John Lennox innrømte R. Dawkins at en 'rimelig akseptabel sak' kunne reises for en deistisk Gud, selv om det ikke var en sak han personlig ville akseptere. (Video ikke funnet -opprinnelig slettet)

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund