Budskapet fra 1.Mos.1 -om Skaperen

( Fra: John C. Lennox: '7 days that Divide the World', kap.5)

1.Mos.1 er grunnleggende for resten av Bibelen. Åpningskapitlet gjør noe av uberegnelig viktighet: det legger basis for et Bibelsk verdensbilde. Videre gir et slikt verdensbilde en forståelse av hvordan vitenskap kan være mulig. Det gir oss mennesker en metafortelling, en hovedhistorie vi kan knytte våre liv opp i mot, og som det er mulig å hente mening, hensikt og verdi fra. Dette innlegget er knyttet opp mot denne store fortellingen.

Gud eksisterer

Et av de største spørsmål vi kan stille, er hva er den ultimate realiteten? Det sentrale prinsippet i den bibelske fortellingen, er at den ultimate virkeligheten er Gud. 1.Mos. kommer her med en grunnleggende tros-påstand: at det eksisterer en Gud. Påstanden stilles først uten noe støttende bevis, som ikke skulle få oss til å tro at forfatteren ikke hadde noen støtte for sitt syn. Både 1.Mos. og resten av Bibelen vil etterpå komme med det grunnlaget. Men måten 1.Mos. 1 starter på, minner oss att ethvert verdenssyn må begynne et sted. Det bibelske verdenssynet starter med Gud, det ateistiske starter med universet.

Imidlertid forteller ikke 1.Mos.1 bare at det finnes en Gud, det sier også en god del om Ham.

Gud er den evige Skaper.

Måten 1.Mos.1 starter på: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden (1 Mos 1,1), er ikke bare en sann påstand om Gud, men er også en sann påstand om det fysiske universet. Selv om teksten ikke eksplisitt sier at universet ble skapt av intet, så er det sterke argumenter for å forstå det på denne måten, som mange lærde gjør: i) frasen 'himmelen og jorden' er mest sannsynlig en talemåte, der en totalitet blir uttrykkt ved å referere til dens motsetningsfylte deler. Et annet eks. er i syndefallsberetningen, der treet til 'kunnskap om godt og ondt', sannsynligvis er en talemåte for 'kunnskap om alt'. Det er sterkt støtte i NT om synet at skapelsen var av intet (Hebr 11v3: I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.) I det minste er her støtte for at universet ikke ble dannet av preeksisterende, synlig materiale.

I kanskje det klareste av alle NT-steder om dette emnet, står flg: Åp 4v11: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved din vilje ble alt til, skapt av deg. Slutningen er at universet ble til, fordi Gud på ett tidspunkt skapte det. Følgen blir at universet ble til av ingenting, fordi det ikke eksisterte noe som det kunne skapes av. Selv om dette er en vanskelig tanke for fornuften, skal vi se at det rommer et bedre grunnlag enn alternativet.

Påstanden at Gud skapte det fysiske univers, er av overmåte viktighet. Det besvarer bl.a. spørsmålet: Hvorfor finnes det noe, framfor ingenting? Det impliserer at dette universet ikke kan være sin egen forklaring. Det innebærer at universet ikke er den ultimate virkelighet. Det er Gud.

Det er viktig ikke å blande skapelsens faktum sammen med måten eller timingen det ble gjort med. Det hender at folk får slike problemer med måten og timingen av skapelsen, at folk slutter å tro at skapelsen inntrådte. En illustrasjon fra vitenskapen kan hjelpe oss å gripe poenget her. Stephen Hawking sier at rom/tid startet i en singularitet, der de fysiske lovene brøt sammen. Skapelsesøyeblikket danner dermed et umåtelig problem for fysikken. Men det hindrer ikke de fleste vitenskapsfolk å tro at det fantes en begynnelse. Det viktige for disse vitenskapsfolkene er at det finnes vitenskapelig bevis for at det var en begynnelse, selv om vitenskapen ikke fullt ut kan forstå innholdet i den begynnelsen. (Denne analogien handler om måten, ikke om timingen ved begynnelsen) Vi skulle ha denne holdningen i minne, når vi kommer til 1.Mos.1.

1.Mos.1v1 forventer en mer fullstendig åpenbaring, gitt oss av Johannes i begynnelsen av sitt evangelium: Joh 1v1-4: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys." Gud er evig og ikke-skapt, han er ikke 'blitt til', har har alltid vært der. Universet derimot er 'blitt til', en annen sterk bekreftelse på 'skapelse av intet'.

Selv om ikke 1.Mos.1 er skrevet som polemikk, er det diametralt motsatt av alle avguds-fortolkninger ang. universet, verken i antikken eller av moderne, sekulær karakter. 1.Mos.1 krasjer 'front-mot-front' med babylonsk, kananittisk og Egyptisk polyteisme, like så mye som Johannes-evangeliet motsier sine greske og romerske alternative beretninger. Spesielt beskriver hedenske religioner fra Midt-Østen hvordan 'gudene' blir dannet fra opprinnelig materie. Disse gudene er derfor rene guddommeliggjøringer av naturen og dens krefter. Det innebærer at slike antikke verdenssyn sto mye nærmere nåværende naturalistiske verdenssyn, enn det i utgangspunktet kunne virke som. Også nå er det samtidige fysikere, som argumenterer for at fininnstilling av universet indikerer at det er en stor intelligens et eller annet sted, men mener likevel at denne intelligensen har utviklet seg fra primitiv materie, og dermed er av materialistisk opphav.

Et av hovedargumentene til R. Dawkins i boka 'The God Delusion', er at om Gud skapte alt, 'hvem skapte så Gud'? Men det indikerer at Dawkins har i sinne en skapt gud, og skapte 'guder' er visselig et selvbedrag. Den Gud som åpenbarer seg i 1.Mos.1 er ikke-skapt, så spørsmålet 'hvem skapte Gud' faller til marken. {Overfor Gud, er et slikt spørsmål et 'kategori-mistak', lik det å spørre hvem 'ungkarens kone' er -oversetters kommentar.} Dawkins problem synes å være at han ikke kan tro på noe evig. Hvorfor ikke? Vitenskapen forteller oss ikke at det ikke eksisterer noe evig. Forestillingen om et evig univers dominerte vitenskapen i århundrer. Det er først det siste knappe århundret at en har ment annerledes om det, og forestillingen er ennå ikke forsvunnet fra akademiske sirkler. Videre, om Dawkins spørsmål er gyldig: så kan det snus tilbake mot ham: Han mener at universet skapte ham. Dermed er det berettiget å spørre ham: 'hvem skapte din skaper?'

Poenget her er at alle slike spørsmål må stoppe ved det som utspørreren mener å være den ultimate realitet. For ateisten, er den ultimate realitet universet, og for teisten er det Gud. 1.Mos.1 forteller oss at Gud er den primære og universet det sekundære virkning fra Gud. Det er eksakt det motsatte av antikk polyteisme og nåværende sekularisme, som begge mener materie er det primære og alt annet, inklusive bevissthet er en virkning av den.

Gud er atskilt fra skapelsen

Videre skapte Gud verden, i følge 1.Mos.1, men han er ikke identisk med den. F.eks. er sola, månen og stjernene kun beskrevet som 'lys'. Det er ingen hentydning om noen gudommelighet i dem, som i nåværende hedenske myter. Heller ikke er universet noen slags utstråling fra Gud, lik solstråler som stråler ut fra sola. Materie stammer fra noe ulikt Gud, {f.eks. energi skapt av Gud, selv om det strir mot en lukket energi-betraktning-oversetters kommentar.} 1.Mos.1 bærer ikke noe preg av panteisme. Heller ikke er Gud den fjerne, deistiske 'vitenskapens gud', som startet universet og så trakk seg tilbake fra scenen. Hovedtyngden i 1.Mos. sin beretning er knyttet til relasjonen mellom menneskelige vesener og Gud, og mellom relasjoner menneskene i mellom. Det faktum at det er mulig, har å gjøre med en annen dyptgående karakteristikk av Gud, avslørt i 1.Mos.1.

Gud er personlig

Uttrykkene: 'Gud sa', 'Gud så at det var godt', 'Gud velsignet' og endelig: 'Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.(1 Mos 1v27) er klare indikasjoner på at Gud er en person, og ikke en kraft. Det er farer ved en 'Star Wars' mentalitet, som tenker ut Gud som 'kraften'. Det skyldes at vi er personer, og dermed korrekt antar at vi er overlegne i forhold til 'krefter'. Krefter benytter vi til å høste og om vi tror Gud er en kraft, er det fort å tro at Gud er en kraft vi kan benytte, heller enn å anse Ham som vår Skaper og Herre. Gud har mandat til å benytte oss -som sine skapninger, ikke vi til å benytte Ham.

Gud er et fellesskap

1.Mos.1 taler om 'Guds ånd svevde over vannet' (1 Mos 1v2), og vi hører Gud si: "La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! (1 Mos 1v26a).." På disse stedene gis det ingen forklaring, men de forventer klart NT's lære om treenigheten, som er den måten Gud har åpenbart seg selv (The Christian Doctrine of God, Edinburgh: TT Clark, 1996) Skapelsen involverer uttrykket: 'Gud sa'. I Joh.1 begynner evangeliet slik: " I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud (Joh 1v1-2). Johannes identifiserer raskt Ordet som Jesus Kristus (Joh 1v14: Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.) Dermed åpenbares Gud til oss som en treenighet av Far, Sønn og Hellig Ånd.

Apostelen Paulus sier om Kristus: " Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. 16 For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. 17 Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen". (Kol 1v15-17) Dette er forbløffende påstander om noen, ikke minst i det 21.århundre. De impliserer klart at Kristus var med å skape tid og rom. Han bød med ufattelig energi og kraft, et materielt univers å bli til, -styrt av intrikate lover som Han var med å designe. Ingenting ved Jesus stemmer, om han ikke er presist den han påsto å være, Guds inkarnerte Ord. Vitenskapen kan ikke ekskludere Gud, Han er bragt inn i vår verden, i og med Jesus Kristus.

 

 

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund