Moral og ateisme

(Bokanbefaling: Stealing from God; Frank Turek, Navpress. Understreking og kursiv ved oversetter.)

Vi sier ikke at ateister er amoralske, eller at man må tro på Gud for å være en god person. Noen ateister lever mer moralske liv enn kristne. Heller ikke sier vi at ateister ikke kjenner til moral eller at man trenger Bibelen for å vite hva som er grunnleggende rett og galt. Alle kjenner grunnleggende rett og galt, enten de tror på Gud eller har lest Bibelen eller ikke. Det er faktisk hva Bibelen sier (Rom2v14-15).
Det vi sier, er at ateister ikke kan begrunne moral. De kan handle moralsk og dømme noen handlinger som umoralske. Men de kan ikke levere noen objektiv/allmengyldig basis for de vurderingene. Uansett handling har man ingen objektiv standard som man kan bedømme noen av dem etter. Et eks. på en ateist som forsøker begrunne moral, er Sam Harris som fastholder at objektiv moralitet er knyttet til "velværet hos bevisste skapninger", og at vitenskap kan hjelpe å bestemme hva som bringer 'velvære' til bevisste skapninger.

Bilde 1. Mening/rett og galt?

Hva er galt med en slik påstand? Problemet synes å være at han adresserer et feilaktig spørsmål. Spørsmålet er ikke hvilken metode vi skulle benytte for å oppdage hva som er moral, men hva som faktisk gjør noe moralsk? Hvorfor eksisterer en morallov i det hele, og hvorfor har den autoritet over oss? Harris synes å mene at fordi vi kjenner til objektiv moral (erkjennelsesmessig), så forklarer det hvorfor objektiv moral eksisterer (vesensmessig) i det hele. En kan komme borti objektiv moral fra mange kilder: foreldre, lærere, samvittigheten etc. Og en kan kjenne til det, mens en benekter at Gud eksisterer. Men det er som å si at du vet hva en bok sier, men benekter at det er en forfatter. Selvsagt kan man det, men det ville ikke være noen bok å kjenne til, om forfatteren ikke eksisterte. Likedan ville det ikke være noen objektiv moral uten at Gud eksisterer.

For å få sitt system til å fungere, må Sam Harris smugle inn det han hevder er et objektiv kriterium: velvære. Som W. Lane Craig påpeker, er ikke det et idiotsikkert kriterium av hva som er rett. Men selv om det var det: Hvilket mål eller uforanderlig moralsk autoritet etablerer det som en rett? For det er bare en slik autoritet som kan foreskrive og forsterke objektiv moral her og etter graven, som en fullgod standard. Bare Gud kan grunngi rettferdighet og sikre at rettferdighet til slutt finner sted.

Kan ikke evolusjon forklare moral?
Vi har allerede sett at et ateistisk verdenssyn ikke kan gjøre rede for en objektiv moral, som endog Richard Dawkins innrømte. Han skrev: "Det er ganske hardt å få objektiv moral uten religion." Likevel fremholder noen ateister evolusjon på ett vis forsyner objektiv moral for å hjelpe oss å overleve. At om vi ikke samarbeidet med hverandre, ville vi ikke overleve. Men det argumentet overlever ikke av flere grunner.

Bilde 2. 'Ondt-godt' må referere til en verdiskala

1. Å forsøke å forklare moral ved biologi, er en kategorifeil. Det innebærer å behandle noe, som om det tilhørte en annen kategori. Eks. kan være 'Hva er den kjemiske sammensetningen til rettferdighet?' Man kan ikke forklare en immateriell moralsk lov, med en materiell biologisk prosess. Rettferdighet består ikke av molekyler. Videre er moralske lover preskriptive, og kommer fra autoritative moralske agenter. Biologiske prosesser er deskriptive og har ingen autoritet til å fortelle deg hva du skal gjøre. Hvordan kan en muterende genetisk kode ha moralsk autoritet til å fortelle deg hvordan du burde oppføre deg?

2. Biologiske prosesser kan ikke gjøre overlevelse til en moralsk rettighet. Det er ikke noe virkelig gode, eller hensikt i evolusjon. Uten Gud er overlevelse en subjektiv preferanse hos individet som ønsker å overleve. Biologi forsøker å beskrive hvem som overlever, ikke hvem som burde overleve. Hvorfor skulle mennesker overleve, i forhold til noe annet? Og evt. hvilke mennesker, f.eks. i 2. verdenskrig. En kan ikke besvare slike moralske spørsmål uten å smugle inne en moralsk lov i det evolusjonære verdenssynet. Som Sam Harris riktig sier det: "Evolusjon kunne aldri ha forutsett det fornuftige eller nødvendige i å etablere stabile demokratier, minke klimaendringer, redde andre raser fra utryddelse, inkludert spredning av atomvåpen, eller mye annet som er avgjørende for vår 'velferd' i dette århundret." Evolusjon beskriver en 'overlevelse av den best egnede', men foreskriver ikke noe moralsk resultat. Det er grunnen til at R. Dawkins og Sam Harris, til deres ros, er anti-darwinister når det gjelder moral. De innser bare ikke at de stjeler en moralsk lov fra Gud, når de fordømmer en etikk som baserer seg på overlevelse av den best egnede.

3. Fysisk overlevelse er ikke den høyeste moralske verdi. Å ofre seg selv for å redde noen andre, er den høyeste form for moral og kjærlighet, mye høyere enn ren overlevelse. Det er nøyaktig hva Jesus hevdet, og så utførte for oss.

Bilde 3. Fort å glemme nyere historie i sammenhengen

Kredit: Magne Taraldsen

Innskudd: Ifølge "Encyclopedia of War" er religion er motiverende faktor i 'bare' 7% av krigene, og av dem 3,5% Islam alene; under 2% av drepte i krig har vært i disse krigene.

4. Siden evolusjon er en endringsprosess, så må moralske verdier forandre seg. Det som var rett i går, er det ikke nødvendigvis i dag, og det som er det i dag, trenger ikke være det morgen. Så dersom evolusjon er guiden, er det umulig for moral å være uforanderlig og objektiv. F.eks. synes transhumanisme og/eller cyborger å være i skuddet blant ulike samfunnslag og/eller grupperinger i våre dager.

5. Forsikringen om at evolusjon ga oss moral som en slags sosial kontrakt, for å legge grunnlag for sivilisasjoner, er ikke en fullgod grunn for objektiv moral. Hva om noen 'bryter' den kontrakten? Er vedkommende i så fall umoralsk? For å dømme vedkommende skyldig, ville vi behøve å appellere til en objektiv moralsk lov utover noen 'sosial kontrakt', slik nazistene ble dømt ved Nürenberg-domstolen.

Endelig er påstanden at vi ikke ville overleve uten samarbeid, en pragmatisk, ikke en moralsk, sak. Og det er heller ikke tilfelle. Mange folk overlever og blomstrer nettopp fordi de ikke samarbeider med andre folk. Kriminelle klarer seg ofte godt. Blant historiens diktatorer er det tilstrekkelig å nevne Josef Stalin, som myrdet millioner flere enn han samarbeidet med. Han møtte aldri rettferdighet i levende live. Han døde komfortabelt i senga, 74 år gammel, og fremvises på norsk TV i 2017.

Ateister vil gjerne henvise til Eutyphros dilemma, for å vise at objektiv moral ikke kan grunngis i Gud heller. Eutyphro er en figur i Platons stykke, som stiller et par spørsmål som liksom enten skal gjøre Gud til et emne for objektiv moral, eller en tilfeldig kilde for moral. Det formodentlige dilemmaet går slik: Gjør Gud noe fordi det er godt (som impliserer at det er en standard for det gode utenom Gud), eller er det godt fordi Gud gjør det (som indikerer at Gud vilkårlig bestemmer moral)?

Men dette er ikke noe aktuelt dilemma. Et aktuelt dilemma har bare to motsatte alternativer: A eller ikke-A. Det er ikke tilfelle her. Her har vi A og B. Kanskje finnes et tredje alternativ: C: Når det gjelder moral, setter ikke Gud opp en annen standard enn seg selv. Om han måtte det, ville han ikke være Gud, standarden overfor Ham ville være det. Heller ikke er Gud vilkårlig. Det er ikke noe vilkårlig i en uforanderlig standard hos Gud. Alternativ C er at Guds natur er standarden. Gud er sin egen uforanderlige standard. Begrunnelser må stoppe et sted, og ved moral stopper den ved Guds uforanderlige moralske natur. Standarden for hva som er rett, det som kalles den moralske lov, flyter fra Gud selv: uendelig rettferd og kjærlighet.

Bilde 4. Hvorfor er noe godt?

Hvorfor må det en Gud til for å begrunne ultimate verdier? For å sammenligne med et ateistisk verdenssyn, er vi ikke annet enn overdimensjonerte marker, som ankom her tilfeldig ved ubevisste prosesser, og således ikke har noen ultimat hensikt eller betydning. I så fall er livet meningsløst, vi er objektivt sett ikke verdt noe. Men i et kristent livssyn er Gud grunnlaget og kilden for ultimate verdier, og han legger sitt bilde på oss (1Mos1v27). Derfor har våre liv objektiv verdi, mening og hensikt. Om det er et virkelig mål for livet, så må det være en rett måte å leve det på. For å komme til et bestemt mål, må du gå i en viss retning. Det innebærer at Gud ikke vilkårlig gir moralske bud. Han er ikke en forbitret far som begrunner alt med: "Fordi jeg sier det." Guds krav er konsistente med hans moralske natur, og peker oss mot det endelig målet for våre liv. Så kilden for våre liv som mennesker er Gud, ikke slim i ei ursuppe. Og kilder er viktige, det ser man i hvordan originaler verdsettes i forhold til kopier. Da er det ikke råmaterialene folk er villig til å betale for, men på grunn av kilden/eieren av hvert objekt. På samme vis er vår verdi basert på verdien injisert i oss av kilden og standarden for all verdi. Gud selv.

Grunnen til at vi har retter som mennesker er at vi er skapt i Guds bilde. Vi kjenner igjen formuleringer som "Alle mennesker er skapt like og er skjenket vise rettigheter, som er liv, frihet og å etterjage lykke." (Th. Jefferson i US uavhengighetserklæring) På grunn av at vi er skapt av Gud er vi umåtelig verdifulle og vil alltid være det, uansett hva vi har gjort eller hva noen andre tenker om deg.

Hva er vår standard?
Selv om ateister motsetter seg objektiv moral fra Gud, har noen prominente ateister selv lekt gud, ved å fremlegge sine egne 10 bud. R. Dawkins publiserte sin versjon av dem i 'The God Delusion'. Og Chr. Hitchens forkastet mange av Guds absolutter og avslørte sine egne til i en artikkel: "The New Commandments." (19) Dersom deres bud atskiller seg fra Guds, så er de ikke uttrykk for annet enn preferanser. Men selv karakteriserer de dem ikke slik. De nye ateistene mener at alle skulle adlyde dem! Faktisk ønsker mange ateister å lage lovforslag ut fra deres egen moral.
Alle lover bygger på moral. (20) I korte trekk handler moral om rett og galt, og alle lover deklarerer på juridisk vis en oppførsel som rett og en annen som feilaktig/gal. (21) Så er spørsmålet: Hvilken moral er det vi gir lovs form? Mange erkjenner ikke dette, fordi de slår sammen religion og moral. Men lover gir uttrykk for moral uten å lovfeste religion. Få lovgivere vil uttale seg om hvilket kirkesamfunn eller hvilke ritualer folk skal delta i. Det ville innebære å lovfeste religion. Men alle forsøker å fortelle andre hvordan man skal behandle hverandre. Det er å lovfeste moralregler. Mens religioner lærer bort moralske regler som 'ikke slå i hjel' og 'ikke stjel', så trenger man ikke være religiøs for å kjenne eller støtte dem. En trenger Gud for å begrunne dem, men ikke til å lovfeste dem.

Ateister har lenge vært kritiske til kristne for å lovfeste moral, men ateister forsøker å gjøre det samme. De forsøker å lovfeste sine nye absolutter på bekostning av de gamle 'selvfølgelige', grunngitt i Gud. F.eks. er mange ateister ivrige støttespillere for absolutte retter i forhold til abort, samkjønnet ekteskap, rett til å skifte kjønn juridisk etc. Men hvem sier at det er rettigheter? Med hvilken objektiv standard er disse moralske rettigheter? Det finnes ikke en slik standard i et ateistisk univers. Så ateister må stjele grunnlaget for objektive moralske rettigheter fra Gud, mens de argumenterer for at Gud ikke eksisterer. (22)

Bilde 5. Helst unngå..

Ateister blir fanget i et dilemma: Om Gud ikke eksisterer, så eksisterer ikke objektiv moral, inkludert den som ateister støtter. Om Gud eksisterer, så eksisterer objektive moralske rettigheter, men det inkluderer ikke de nevnt ovenfor: fri abort etc. Det er ironisk at ateister ofte kaller teister arrogante for å henvise til Gud som moralsk autoritet, mens ateister tror at de selv er moralske autoriteter. Teister erkjenner hva som er moralsk rett og galt, mens ateister ønsker å trykke sin moral over folk ved lovgivning. De mangler et objektivt moralsk fundament, og har funnet på en moral anvendt på sine egne preferanser, for å skape sine egne moralske absolutter.

Menneskerettigheter utgjør ikke mer enn subjektive preferanser, uten at de kan grunngis i Gud som grunnlag for objektive menneskelige rettigheter. Ateister får problemer med begrepene ondt/godt, siden man har problemer med begrunnelsen for det. Da blir det fort bare snakk om annerledes, enn rett og galt. Det innebærer at det å tro på samkjønnet ekteskap, ut fra ateistisk syn, ikke er noe bedre enn å være homofob (som er dagens 'verste skjellsord'). Om vi all bare 'danser etter vårt DNA,' så er homofoben bare født med 'anti-homo genet'. Vedkommende kan ikke klandres for det. (23)

Rasisme, mord, vold og voldtekt er objektivt galt, og folk har en rett til ikke å bli utsatt for det. Men det holder bare stikk, om det finnes en objektiv moral, som trenger grunngis i Gud. I et naturalistisk univers, er det ikke noe objektivt galt med noe noen gang. Det er ingen grenser, alt går an. For å være en konsekvent ateist, må en akseptere det uhyrlige. Derfor skal en være glad når ateister går for en objektiv moral, og kanskje ikke 'kreve' at de må starte å tro på Gud her og nå, men overlate det til deres valg når tiden er inne.

Bilde 6. Å 'negere Gud'(R. Dawkins)

Så kan en selvsagt spørre om det er kjærlig å gå til angrep på ateister, for mangel på konsekvens. Men det må være lov å forsvare seg, og det å holde fram både nåden og sannheten, er i Jesu ånd. Det er faktisk ukjærlig å holde sannheten borte fra folk, spesielt om den sannheten har evige konsekvenser. Jesus trakk seg ikke unna kontroverser eller glattet over vanskelige emner. Paulus følger opp i Rom 1v18, med at mennesker "holder sannheten nede i urett" (Ef4v15). I det tilfelllet synes vantro mer å være motivert fra hjertet enn fra hodet. Dette er bekreftet av noen prominente ateister.

Fr. Nietzsche skrev: "Om noen ville bevise den kristne Gud for osss, ville vi være enda mindre i stand til å tro på ham." (24) Da var det ikke en intellektuell benektelse han snakket om. Noe av det samme er professor Thomas Nagel inne på da han skrev: "Det er ikke bare at jeg ikke tror på Gud, og naturligvis håper at jeg har rett. Det er at jeg håper at det ikke er noen Gud! .. Min formodning er at dette kosmiske autoritetsproblemet ikke er noen sjelden foreteelse, og at det er ansvarlig for mye av 'vitenskapismen' (scientismen) og reduksjonismen i vår tid." (25) Det samme gjelder for R. Dawkins som kaller Bibelens Gud for en "ondsinnet bølle" (bl.a), og innrømmer han er fiendtlig til religion." Hvorfor ellers skulle Dawkins som vitenskapsmann tilsette syrlige moralske oppstøt mot den Bibelske Gud? Hvorfor ikke holde seg til vitenskap? (Nå kan det sies at Dawkins har gått så langt, at flere har reagert mot ham, og faktisk blitt kristne ut fra det de har opplevd som beskrivelser som virker overdrevne og virker mot sin hensikt.)

Nyateister som Chr. Hitchens og L. Krauss har begge innrømmet at de har problemer med det kosmiske autoritetsproblemet. Hitchens skrev en bok som forfatteren (Turek) oppsummerte som: "Det er ingen Gud, og jeg hater ham." Han fastholder at noen ateister ikke ønsker at kristendom skal være sann. Om en stiller spørsmål til en kristendoms-kritiker, om han ville bli kristen dersom kristendommen var sann: så har flere tydelig svart nei, på det spørsmålet. Da kan det selvsagt spørres hvor fornuftig det er? Men for mennesker som har en følelses, moralsk og viljesmessig innvending til kristendom, så er det ikke intellektet som hindrer. Som flere ateister har innrømt, ønsker de bare ikke å oppgi sin autonomi og overlate sin vilje til Guds vilje. De fornekter kristendom, fordi de tror at de blir lykkelige ved å gjøre som de selv vil.

Bilde 7. Lykkefølelse -ikke materiell

Pascal uttrykte det på dette viset: "Folk kommer nesten alltid til sine oppfatninger, ikke utfra bevis, men ut fra hva de finner attraktivt." Venner, kjærester og det å beholde sin uavhengighet, kan føles veldig attraktivt. Det kan også forklare hvorfor ateister som Dawkins og Krauss er åpne for deisme, men ikke for teisme. Og hvorfor er Dawkins og flere andre åpne for å innrømme at bevis peker mot en 'alien' designer av det første livet, men ikke til Gud? Kan det skyldes at svaret er: av moralske og ansvars-grunner. En teistisk Gud bringer slike krav, men ikke en 'alien' eller deistisk Gud. Følger vi bevisene dit de leder, eller er vi mer interessert i å tro det vi finner attraktivt? (For øvrig hadde Pascal et spill-oppsett som begrunnelse for å bli kristen: Dersom du har rett, så vinner du alt. Dersom du taper, så taper du ingenting.. )

Så kan man jo si at de i det minste skjønner at det å bli kristen får konsekvenser for livet. Det virker som noen kristne bare har kristendom som en ekstra forsikring, men likefullt gjør som de selv foretrekker. Eller det kan være at de finner det attraktivt med en himmelsk far og løfte om evig liv. Forskjellen er at det er mye evidens for kristen tro. Så selv om noen ateister sier: "Det er ingen gud, og jeg hater ham," så har Kristus denne holdningen: "Det finnes ateister, og jeg elsker dem." Faktisk døde han for dem.

Hva er mest nærliggende: moral eller ateisme?

Om objektiv moral eksisterer, så eksisterer Gud. Her en måte å argumentere for det:
1. Hver lov har en lovgiver. 2. Det finnes en objektiv moralsk lov. 3. Derfor finnes en objektiv moralsk lovgiver.
Eller vi kunne si at for hver forskrift, finnes en som laget forskriften. Siden det finnes en universelt bindende moralsk forskrift, så må det finnes noen med makt og midler til å foreskrive den, nå og hinsides. Bare Gud, en uforanderlig, autoritativt moralsk vesen, har egenskapene til å være den lovgiveren og iverksetteren. Om ikke alt er like klart, moralsk sett: dersom det bare finnes én handling som er objektivt rett eller gal, så eksisterer Gud. F.eks: 'Det er galt å torturere små barn'.

Ateister som Harris virker fornøyd med å erkjenne hvordan vi erkjenner objektiv moral, heller en å forklare basisen for den. Hvorfor eksisterer det en objektiv moralsk standard for rett og galt i det hele? Harris må stjele den moralske standarden fra Gud, for å få sitt system 'på lufta'. Det samme gjelder de som appellerer til evolusjon. Mange ateister innser at de ikke kan gå den veien: de erkjenner at objektiv moral ikke eksisterer uten Gud. Men i stedet for å gi opp ateisme, gir de opp på objektiv moral. Det er ikke spesielt fornuftig. Som ateist L. Antony sa i en debatt med W. L. Craig: "Ethvert argument for moralsk skeptisisme vil baseres på argumenter som er mindre tydelige enn eksistensen av selve de objektive moralske verdiene." (27) Faktisk er objektive moralske verdier selvinnlysende, ateisme er ikke det.

Bilde 8. De står gjerne for et materialistisk verdenssyn

-kan være vanskelig å forsvare

Referanser:

Bilde 9. Alt -som starter å eksistere trenger en årsak

19. Chr. Hitchens, The New Commandments,2 Vanity Fair, April 2010.
20. Fr. Turek og N. Geisler, Legislating Morality (Eugene, OF: Wipf and Stock, 2003).
21. Noen lover uttaler seg ikke om moralske, men mer om empiriske forhold. Ikke desto mindre er vi forpliktet til å overholde dem, spesielt om det å bryte dem medfører stor fare for skade på andre personer.
22. Om man blir sint på slike argumenter, innebærer det at ikke alle argumenter er moralsk likeverdige: at noen er nærmere moralske sannheter enn andre. Men hva er kilden til den objektive sannheten? Det kan bare være Gud.
23. Det er talende at ingen argumenterer med at den-og-den ikke fortjente Nobel-prisen, fordi han ikke kunne la være å gjøre sine gode gjerninger grunnet sin genetiske faktor. Men vi unnskylder noen ganger onde gjerninger med samme argument.
24. Fr. Nietsche, The AnitChrist 47, in The Portable Nietsche, oversatt av W.A.Kauffmann (New York: Viking, 1952), 627
25. Thomas Nagel, The Last Word (New York: Oxford University Press, 1996), 130
27. "Er Gud nødvendig for moral?" reasonablefaith.org/media/craig-vs-antony-university-of-massachusetts.

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund