Kristen tro og naturvitenskap

fra 'Kristen med god grunn'; Stefan Gustavsson; Luther forlag, 1999

To typer kritikk:

1. Prinsipiell: Vitenskapen erstatter gud

Den vanlige kritikken mot kristendom fra vitenskapelig ståsted, er gjerne at den kristne Gud oppfattes som en 'God of the gaps' (gog's). En har da en oppfatning av at tidligere hadde Gud et stort område, som ikke kunne forklares på annet vis. Men særlig med naturvitenskapens frammarsj, er dette område blitt stadig mindre. Nå dekker det omtrent ikke noe. 'Gud er blitt overflødiggjort av vitenskapen'.

(Gallup fra USA synes å vise klar korrelasjon mellom fremgang for ikke-styrt evolusjon og Ateisme)

2. Praktisk: Vitenskapen motsier kristen tro

På enkelte felter synes det være konkrete motsetninger mellom kristen tro og vitenskap. Eks. på det kan være i forbindelse med Big Bang, evolusjonsteorien og livets opprinnelse.
A. Kristen tro og vitenskapens framvekst
Et slikt syn på vitenskapen har knapt historisk grunnlag, om en ser på hvor og når moderne vitenskap oppsto i vår verden. Vitenskapen har sine røtter i Hellas, men det var særlig i forbindelse med logikk, matematikk, filosofisk og astronomi. Det gjaldt ikke så mye den empiriske naturvitenskapen. Røttene til den finner vi for øvrig i Vest-Europa og røttene til den har vi fra høy-middelalderen (1350-1500). Om en ser på hvilket virkelighetssyn som var rådende der på den tiden, finner en at kristendommen var dominerende. I våre dager får vi riktignok forestillingen om at naturvitenskapen vokste fram i skarp motstrid med kirkens folk, særlig gjelder vel det Galilei. Det verdensbilde kirken da hadde, var faktisk 'arvet' fra Aristoteles (gresk filosof fra 384-322 f.Kr). Det var det geosentriske verdensbilde, med jorden i sentrum for solens bevegelser. Middelalderens store kristne filosof, Thomas Aquinas, nærte en nærmest ubegrenset tillit til Aristoteles. Slik fikk det geosentriske verdensbilde sikkert fotfeste i kirken. Det må nevnes at hverdagslige observasjoner i Bibelen, fra hvordan de ser ut fra vårt ståsted virket til å bekrefte det. Kjent er Luthers sitat om at det 'sola Josva bad skulle stå stille, ikke jorda'. Det skjedde i forbindelse med disputten om Keplers astronomi, som fremmet heliosentrisk verdensbilde. Der beskrev Kepler planetbanene ved at planetene går i elliptiske baner rundt sola, som befinner seg i ene 'brennpunktet' til ellipsen.

Felles for de første naturvitenskapsmenn var en tilknytning til kriten tro. Det gjaldt alle det kjente, som f.eks. Kepler, Kopernikus og Newton. De hadde et syn på Gud og verden som gjorde vitenskap ikke bare mulig, men også sterkt ønskelig:

1. Synet på Gud: fornuftig, ordens Gud og konsekvens I sitt syn på Gud, fant de en designer som hadde rasjonelle forestillinger, en tydelig ordenssans, og som konsekvent gjennomførte og fulgte opp det han utførte. Skapelsen skjedde i en fremadskridende linje, som i hoved-rekkefølge svarer til det senere vitenskaper kommer til. Det er lite som minner om og tyder på at skaperverket ble til ved et innfall, og skjedde ut fra prøve-feile metoden. Ut fra resultatet, som ble kalt 'godt', som innebærer at det var hensiktsmessig/funksjonsdyktig, kan en vel heller slutte at det lå en plan og målsetting bak det. I kosmogonien, vitenskapen om universet opphav, kan en finne ut at det var alt for mye som måtte samstemme i initialbetingelser, for at det bare kunne settes i gang på sparket/tilfeldig (kap 1).

2. Synet på verden: Skapt, begripelig og fysisk Ikke noe som begynner å eksistere, har sin årsak i seg selv (Kalam-argumentet), er et argument vi kommer tilbake til. Den folkelige varianten er 'det er it'no som kjæm ta seg sjøl'.. Universet må m.a.o. ha et opphav utenom seg selv. Det samme finner en gode argumenter for i geogonien (læren om jordas opphav). Vi kan nevne f.eks. jordas avstand fra sola, helningsvinkel, rotasjonshastighet samt hvilke stoffer den er bygd opp av. Et magnetisk felt beskytter livet her mot skadelig partikkelstråling fra sola. Skaperen/designeren må være transcendent, befinne seg utenfor det skapte. Likevel har han mulighet til å gå inn i det skapte når og hvordan han ønsker.

Om det skulle vært en immanent (innen-verdslig) gud, ville vitenskap vært nærmest overflødig/umuliggjort. Det ville vært tilfelle med en panteistisk guddom, som i hinduismen. En fri gud kan gjøre som han vil, utenom vitenskapens domene. En kan ikke utforske Gud. I det vi har sagt ligger også at verden er en fysisk størrelse, atskilt fra Gud. Det er som sådan mulig og 'ufarlig' å drive eksperimenter og forsøk ut fra den. Det kunne ikke skjedd ut fra animistiske forestillinger, som vi har i en rekke naturreligioner, der guden har tatt bolig i naturen.

B. Kristen tro og vitenskapens motivering
Grunnlaget for kristen tro finner vi i Bibelen, som ofte kalles den spesielle åpenbaring i kristendommen. Naturvitenskapen handler om naturen, som ofte kalles den generelle eller allmenne åpenbaring i kristendommen. For å finne ut av hva en kan finne om motivering for vitenskap i kristentroen, må en gå til Bibelen. Grunnlaget for menneskets rolle og virke i verden, inkl. vitenskap, finner en i de første to kapitlene i 1.Mos (1-2).

Guds oppdrag til mennesket:

Etter at Gud hadde skapt alt, planeter, materie og liv, hører vi hva han ønsker av mennesket.
1. Gi livet videre! Det første han ba mennesket om, er det eneste det har satt inn på å oppfylle, nemlig jorda! Når de selv hadde fått livet, var det ikke for at de skulle stoppe med dem. Nei, det lå en hel jord til disposisjon. Mennesket skapt i Guds bilde, som hans disposisjons-havere/forvaltere, skulle være fruktbare og oppfylle jorda. Det er et poeng at oppfordringen er gitt kollektivt, det er sagt til representanter for menneskeheten (den 1.Adam).

2. Ta herrvelde over skaperverket! Også når det gjelder det andre påbudet, må det sies at mennesket har lagt seg i selen, men dessverre ofte ut fra feil premisser. De har ofte en 'herre-holdning' som om de skulle iee hele greia. Det har sammenheng med at de i syndefallet ville prøve erstatte Gud med seg selv. Rollen mennesket har fått, er som Guds nest-kommanderende, de som er høyest i skaperverket. Men like fullt er mennesket en skapning, selv om det står i særstilling til dyra. 'skapt i Guds bilde' innebærer også en mulighet til å kommunisere og forstå Guds tanker etter ham. Noe slikt er, oss bekjent, fjernt for dyra. Nei, mennesket skal ikke herse med, men forvalte skaperverket.

3. Forvalte og bevare skaperverket
Mennesket skulle dyrke og vokte hagen de fikk til disposisjon. Det innebar arbeid, og befalingen ble gitt før syndefallet. Selv om de ikke fikk beholde den opprinnelige hagen, skulle de fortsette å dyrke og vokte, for å kunne få et levebrød. Det gjaldt selv om forutsetningene endret seg, og jorda kun møysommelig ga føde. Om skaperverket er falt i det onde, gjelder fortsatt at det tilhører Gud. Krefter som har tilranet seg den, har stått Gud i mot siden starten, og ønsker at skaperverket skal gå under, til menneskehetens ødeleggelse. Siden det onde er så infiltrert i menneskeheten, ja det enkelte menneske, er det umulig å skille det fra det som opprinnelig var godt, uten at alt går under. Til sist vil det imidlertid skje.

4. Gi navn til skaperverket!
I mellomtiden skal mennesket utføre Guds oppdrag til det, om å herske over(disponere) og forvalte skaperverket. Det første oppdrag den 1. Adam fikk, var å gi navn til dyrene som fantes. Det ble denførste kategorisering. Nå er det ikke så mye kjent av den, selv om vi regner med at for eksisterende arter, har mye av navnene holdt seg gjennom tidene. Det å kjenne navnet til noen, var samtidig å ha kunnskap om noe vesentlig om individet. Menneskets syn på dyrene, ble det gjeldende.

C. Kristen tro og syn på skapelsen
Som vi var inne på innledningsvis, har det i perioder vært slik at det en ikke kjente årsaken til, ble overlatt som Guds verk. Det en fant naturlige årsaker til, det ble unndratt Guds domene. Men her skjuler seg en logisk feil i utgangspunktet. Selv om en har funnet noen fysiske omstendigheter som gjør at eksistens kan opprettholdes, trenger ikke det være primære årsaker til at tingene kom i eksistens. Det kan være Guds måte å føre videre det han har skapt på.

1. Forskjellen mellom primære og sekundære årsaker
Det må skilles mellom primære og sekundære årsaker. Det dypeste opphav til virkeligheten, må være noe utenom naturen. Særlig gjelder det når opprinnelsen til vårt univers, kan stadfestes så klart. Da tenker i første omgang på at det har vært en begynnelse, slik Bibelens 1.vers sier ( I begynnelsen skapte Gud..). Like fullt gjelder at opphavet måtte ha en oversikt og makt som virker helt ubegripelig.

Det gjelder ikke som ved gog's, men mer desto mer en finner ut av betingelsene omkring universets, jordas og livets opphav. Naturlover som tyngdekraften, blir da mer snakk om sekundære årsaker. At naturlovene skulle være det primære, som har frembragt universet, trigger bare spørsmål om hvor de kommer fra. Om en hevder at de er evige og uforanderlige, og eksisterer i egen kraft, så blir det merkelig med naturlige krefter, uten natur å virke på.. Det er et viktig poeng om naturlovene at vi kan beskrive dem, men å forstå dem mangler det mye på. Det er klart at når en omsider har oppdaget 'Higgs/tyngdekraft' -partikkelen, har en muligheter til å komme videre. Men har ikke kristen tro et negativt syn på kunnskap? Var det ikke nettopp kunnskapens tre som mennesket ble nektet å spise av?

D. Kristen tro og synet på kunnskap:
Her ser en nettopp hvor viktig/nyttig det er å være spesifikk/nøyaktig. Om en stopper halvveis i formuleringen der, så ville kanskje ikke vitenskap ha vokst fram i en kristen kultur, og vi ville fortsatt å benytte hakker og spyd for å livnære oss. Noen synes det ville være like greit, men for de av oss som liker litt ekstra tid til å sette seg inn i ting, slik at også Guds-forholdet kan komme i fokus, er det et poeng å påpeke at det var treet 'til kunnskap om godt og ondt', det var snakk om. Det var altså en moralsk skjelning og vurdering det innebar. Ut fra Guds opprinnelige gode vilje, skulle mennesket bare kjenne til det gode. Dessverre hadde allerede det onde komme inn i verden, kan vi lese:

"1 Mos 3,22 Herren Gud sa: "Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!")

1. Er kristen tro kunnskapsfiendtlig?
Det var altså ikke kunnskap om hva som helst, som ble forsøkt skjermet fra Guds side. Det var det onde Gud ønsket å skjerme det for. Imidlertid var mennesket skapt med en fri vilje, med mulighet til å gå mot det gode Gud ønsket for det. Vi finner mange steder at mennesket bes om å tenke og være sindige. Noen av oss mener å se et kall i å 'rive ned tankebygninger', det kan være et problem å holde balansen. En kan oppleve at vitenskapens framskritt medfører at nye paradigmer må innføres. At naturvitenskap kan benytte sin kunnskap til å sette seg opp mot Gud, er en følge av at det gjorde nettopp det, første gang i syndefallet. Dessverre kan en oppleve at representanter for naturvitenskapen benytter den til å bygge tankeslott, som i det minste synes som motsatte til Guds spesielle åpenbaring i Bibelen.

2. Et enhetlig kunnskapsfelt ut fra sannhetens Gud
Sann vitenskapelighet er på jakt etter sannhet om virkeligheten. Den dypeste virkelighet, om en slik finnes, må være én. Om det skulle være flere, ville de kunne være i motstrid med hverandre. I så fall måtte det etableres forkjørs-ordninger mellom dem, om hvem som var viktigst og hadde forkjørsrett (er dypest). For å være enhetlig, må kunnskapen kunne dekke alt. Desto mer en sammenhengende (koherent) kunnskap tilsvrer virkeligheten ved at den dekkes av faktiske data, desto bedre er den. For å dekke alt, må den ha noe å si om det som mennesker opplever som virkelig. Den må kunne si noe om verdier, om sannhet, identitet og mening. Om en motsatt mener at verdier, sannhet, identitet etc. er relative, så må det i det minste begrunnes.

Bare det å begrunne relativismen, kan innebære en selvmotsigelse: 'Alt er relativt', er jo en absolutt påstand.

3. Forbindelsen mellom mennesker og virkeligheten
Nettopp det at mennesker er i stand til å formulere via et (matematisk) språk en forståelse av virkeligheten, som ser ut til å stemme -er et under stort som noe (Einstein). Spesielt må det gjelde ut fra naturalistisk syn, hvor tanker betraktes som atomer i fritt, tilfeldig spinn. At noe slik skal gjelde for alle individer, må nesten kreve en samordnende instans. En ser hvor relativismen kan komme inn, som et mottiltak nettopp mot en slik samordning. Men relativisme er vel nettopp tankespinn, som ikke passer med den virkelighet hvor den skal praktiseres. At det eksisterer absolutte verdier, som menneskers likeverd, ut fra at de er skapt av en allmektig Skaper, passer bedre med sivilisert rettsoppfatning enn vikingetidens 'han sto så laglig til for hugg'.

4. Forbindelsen mellom den allmenne og spesielle åpenbaring
Det framheves av og til at det er en 'mismatch' mellom den allmenne åpenbaring (naturen) og den og spesielle åpenbaring (Bibelen) på flere områder. En av de vanligste områdene som trekkes fram, er i forhold til tilsynelatende ond verden, skapt av en god og allmektig Gud. Vi har vært inne på friheten som lå til grunn for at Gud lot mennesket ha et valg, om hvem det ville tjene. Det meste av menneskelig ondskap, kan ofte henføres til egoisme og selvtilstrekkelighet -som er her som følge av syndefallets 'innkrøkte menneske'. At verden som sådan også lider under dette, fikk vi dokumentert under utdrivelsesscenen. Mye av naturkatastrofer etc, har sin bakgrunn herfra. At det allerede hadde skjedd et tilsvarende opprør i åndeverdenen, synes være bakteppet for et menneskelig syndefall. Hva som var kommet i ulage av den grunn, kan en spekulere i. At dyr kunne dø, heller ikke de var skapt til å leve evig (-sml. livets tre med mennesket). Likeså at dyr spiste dyr, at en opprinnelig hensiktsmessig tilstand blant dem, først vil gjeninnføres ved en ny himmel og jord, synes være profetert.

E. Kristen tro og naturvitenskapens begrensninger
Den stringente naturvitenskap holder seg kun til det som kan måles, veies, repeteres og kontrolleres kvantitativt. Det er få som holder for at det er alt som finnes, selv om naturalister/materialister kan stå for det. Vitenskapen kan ikke besvare menings- eller verdi-spørsmål, bare funksjonsspørsmål. Den kan svare på hvordan en kropp fungerer, men ikke hva et menneske er. Svære områder av tilværet faller utenfor. Den kan ikke:
-være en grunn for seg selv; -være en grunn for moral; være en grunn for menneskeverdet; -løse spørsmål om mening ved tilværet; -løse spørsmålet om menneskets selviskhet. Dermed blir forsøk på å bygge livssyn på naturvitenskap dømt til å mislykkes. Her kan en si at vitenskap og religion utfyller hverandre. Kristen tro kan ikke forklare hvordan alt fungerer fysisk/biologisk. Det er vitenskapens oppgave å finne fram til det, ut fra skaperverket. Vitenskap kan ikke uttale som om hvorfor ting har oppstått, eller om meningen eller verdien med det. Det er troens område. En kan ikke begrunne naturvitenskapelig at en kun vil benytte seg av empiriske metoder. Det er valg som gjøres ut fra filosofiske forutsetninger. Aksiomer og forutsetninger for naturvitenskapen, er valg som gjøres i tro og som ikke kan bevises.

1. Dens arbeid begrenset til funksjonsspørsmål
Hva er det så som kan vurderes naturvitenskapelig. Generelt kan en si virkemåten til det meste vi ser omkring oss i naturen. Hvordan enheter virker sammen og fungerer i en helhet, er et stort og viktig område. Naturens samspill har vel vært kjent en stund i det rike vesten, men det synes å kreve for mye å endre livsstil og forbruk i tråd med en bærekraftig forvaltning. I stedet synes en å legge over den voksende økonomien i tidligere U-land, at nå kan ikke verdens forbruk fortsette å øke. Heldigvis kan vitenskapen bidra med en god del, når det gjelder utslippsvennlig energi-produksjon. Men så lenge kortsiktige økonomiske målsetting for enkeltindivider får rå, ser det ut til å gå sin skjeve gang mot ødeleggelse av livskårene, særlig i den fattige del av verden. Så lenge en holder seg til repeterbare forhold i nåtiden, er det fullt mulig å kontrollere teoretisk betingelser og resultater. Men vi lever i tid og rom, og tiden som faktor er essensiell.

2. Dens arbeid begrenset til funksjonsspørsmål i nåtiden
Om naturvitenskapen begynner å bevege seg bakover i tid, skifter vitenskapen karakter fra å være naturvitenskap til historisk vitenskap. Da kan en ikke lenger benytte samme rigide krav til repeterbarhet, målbarhet og kontrollerbarhet. Om en skal gjøre slutninger bakover i tid fra nåtiden, så må det gjelde et prinsipielt enten/eller. Slik som det er, godtas ukritisk at nåværende forutsetninger bare forlenges bakover i tid. Bare slike forhold som kan tilskrives naturlige årsaker, 'selvsagt'. Vi skal ta et eks. for å klargjøre hva som menes: Pr. i dag har en mange eks. på at (menneskelig) intelligens framskaffer mye kompleks, spesifikk informasjon. Men hva med tiden før mennesket fantes, universets livets og menneskets opprinnelse? Om en har en forutfattet forestilling om at utviklingen kun kan skje som den gjør nå, og ikke godtar noen annen bevissthet/intelligens enn den mennesker besitter, ja så innbefatter det en a-teistisk virkelighetsoppfatning. Om en skal 'pålegge alt å virke' ut fra et slikt filosofisk livssyn, vil det få store konsekvenser for vitenskapsmenns tolkninger av funn. I forholdet til makro-evolusjon, så hevdes at mikro-evolusjon som ekstrapoleres i tid, nødvendigvis vil måtte føre til artsbarrierer. Nå er vel spørsmålet vel så mye om det er formeringsdyktige mikro-mutasjoner som videreføres, og om det utgjør noen fordel i forhold til naturlig utvalg på kort sikt. Men dette bare forutsettes. Det holdes ikke engang som noen mulighet med inngripen av noen ekstern intelligens. Det gjelder selv om intelligens som sagt, er det eneste vi kjenner som frambringer kompleks, spesifikk informasjon i våre dager.

3. Dens resultater er begrenset
Vitenskapen er alltid avhengig av mennesker som bedriver den, og hvilke verdensbilder de besitter. Ingen er nullstilt: vi påvirkes av de bøker vi leser, samfunn vi er vokst opp i. Psykologien forteller at vår viktigste feilkilde er det såkalte 'confirmation bias' eller avviks-oppfatning. Vi har en iboende trang til helhet og mening. Det gjør at vi søker bevisst/ubevisst forskning og resultater som er i tråd med oppfatninger vi allerede har. Derfor er vitenskapen aldri endelig, aldri absolutt aldri endegyldig. I sitt vesen skal vitenskapen være åpen for omformuleringer og nye perspektiver, men at vitenskapsmenn alltid er det -det får vi stadig motbevis på.

Underliggende har vitenskapen forutsetninger og paradigmer, som påvirker dens resultater. Det gjør det på sin plass med ydmykhet i forhold til hva den kommer fram til. I lang tid har framtredende paradigme innen naturvitenskap vært det stengte univers. Gradvis er dette opphøyet til å bli et selvfølgelig og nøytralt utgangspunkt for vitenskap. Men det er ikke vitenskapelig å utelukke en designer/skaper. Det er et filosofisk utgangspunkt. Når Gud i praksis ignoreres, så blir i praksis akademia en a-teistisk sfære. Det er ikke bedre at det skjer stille og selvfølgelig, enn om det skjer åpent og uttrykkelig, som f.eks. ved Richard Dawkins. Selvfølgelig er det problematisk at han fordreier vitenskap til å være livssyn. Men det kan også føre til at mennesker tar til motmæle, og reagerer på det åpenbart ideologiske i foretagendet.

F. Kristen tro og vitenskap i konflikt?
Om mennesket ut fra en a-teistisk vitenskap, mener å kunne 'forklare verdens, jordas og livets opprinnelse' -uten Guds medvirkning, vil det fort føre til en ateistisk livsholdning.

1. Den prinsipielle kritikken er bygd på mangelfull forståelse av Gud
Gud er allmektig og har en fri vilje. Om vitenskapen prøver å begrense den, dukker det ofte opp selvmotsigelser i deres resultater. Nå er det, etter vår oppfatning, slik at Gud verken ønsker gi tvingende bevis eller bevisst prøver å lure noen mht. til opprinnelsen av universet, livet og ulike arter. Det første ville medført at kristen tro ikke lenger kunne sies å måtte tros, men være bevist. Det ville indirekte stri mot den frie vilje mennesket har til å tro på Gud. Det andre ville medføre en Gud som gjør noe helt annet enn det sies han har gjort i Bibelen, -etter vår oppfatning. Det ville innebære å ha en skaper-Gud som bevisst gikk inn for å 'lure' mennesker, til å tro at alt liv kunne bli til kun naturlige årsaker. Det igjen ville kunne lure enkle sjeler til å tro at Gud var 'overflødig'. Vi advares mot å bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt. Men kanskje er det mer de som velger side: som ikke vil vite av metafysiske årsaker verken i vitenskap eller livssyn, som står i fare for å gå vill. For ordens skyld: vi kan ikke utelukke at Gud, av grunner vi ikke har kjennskap til, har valgt å skjule ting for 'vise og forstandige' også i den allmenne åpenbaring. Det kan nesten virke som det kan være slik. Et alternativ, er at mange ikke VIL følge naturen sitt vitnesbyrd.

2. Den praktiske kritikken er bygd på mangelfull forståelse av vitenskapens forutsetninger, arbeidsområde og kompetanse En tilsvarende problemstilling som for makro-evolusjon, har en når det gjelder synet på fossiler. Alle vet at fossiler av ulike slag foreligger. Det er tolkningen av dem, som det er strid om. Dersom en ut fra en naturalistisk forestilling om felles opphav, skal trekke 'streker gjennom' ulike fossilfunn, for å gruppere disse: Skjer det da ut fra filosofi eller vitenskap? {Det viser seg at en får bedre samsvar med virkeligheten ved å forutsette 'gjenbruk av deler', enn ved felles avstamning -oversetters tilføyelse.} Makro-evolusjon observeres ikke noen steder i dag. Forutsetningen for å mene å avdekke det i fortiden, er at en har som forutsetning en konstant likeformet mikro-evolusjon i fjerne tider bakover. Herunder at det ikke forekommer grenser eller barrierer for slike. Igjen så er det liten eller ingen åpning for at det kan ha vært intelligente inngrep, som kan ha tilført ny informasjon. Det er aldri dokumentert at spesifikk, kompleks informasjon er blitt til ved kombinasjon av lov eller tilfeldighet. Dette er spørsmål vi vil begrunne/utdype mer senere.