ScienceKristen skapertro -i troens og fornuftens verden

fra Knut Willy Sæther i Tro og Vitenskap, Lunde forlag.

Undring

Om vi studerer naturen, fra det minste mikro-kosmos utover i makro-kosmos, må vi undre: Hvordan har alt blitt til? Denne søken etter forståelse er et menneskelig prosjekt, der mennesker prøver finne ut av ting med sine verktøy og metoder. Noen ganger treffer teoriene, andre ganger gjør de det ikke. Da gjelder det at modellene og metodene ikke er for 'smalsporede', slik at de stenger for å nærme seg sannheten. Forskningen kan et godt stykke på vei svare på hvordan alt er blitt til, -hadde det ikke vært for ordet alt. Hva mener vi med "alt"? Hva eksisterer? Hva er det vi anser som virkelig og hva er virkeligheten? Er det bare det vi kan måle og veie? Hva vi mener med "alt" er et metafysisk spørsmål, og ikke et naturvitenskapelig.

meningsloestFornuft og tro blir sett på som to ulike tilnærminger til virkeligheten, og denne oppfatningen er fortsatt rådende. Med så ulike utgangspunkt, er det gitt at de i det hele kan kommunisere? Kristendommens forhold til vitenskap, herunder særlig naturvitenskap er komplekst. Historisk kan vi si at forholdet til tider har vært anstrengt, men også gjensidig berikende. Begge fagområdene vil si noe om den samme verden, mennesker, og skaperverket for øvrig. Fra den moderne naturvitenskapens framvekst på 1800-tallet, har særlig kristen tro i møte med evolusjonsbiologien vært et konfliktfylt område. I de senere tiårene har derimot en mer konstruktiv dialog tatt form i møte med fysikk ut fra tema i kosmologi og kvantefysikk.

Ulike posisjoner

Det finst ulike måter å stille opp forholdet mellom kristen skapertro og naturvitenskap. Vi siterer her teologen T. Peters. Han tar utgangspunkt i naturviteren og teologen I.G.Barbou sin kjente gruppering, men utvikler hans tanker og får frem muligheter for kontakt og kommunikasjon. Den første kategorie til forholdet mellom kristen skapertro og naturvitenskap, er 'scientism'. Det står for en ideologisk forankret posisjon, som kan forstås tilnærmet synonymt med naturalisme. Representanter for denne kategorien vil hevde at det kun er én virkelighet, naturen. Om naturen er det i følge representanter for denne retningen (C. Sagan, R. Dawkins og S. Hawking), kun naturvitenskapen som har enerett til å formidle kunnskap om denne naturen. Den andre tilnærmingen betegner Peters som 'scientific imperialism'. Den førstnevnte retningen vil alltid ha et ateistisk fundament, mens denne retningen åpner for en religiøs dimensjon. Poenget er at kunnskapen en kan tilegne seg om det religiøse, må komme som et resultat fra naturvitenskapelig forskning (representant fysikeren F. Tripler). Naturalisme

Ecclestiastical Authoritarianism er den tredje kategorien. Den kan knyttes historisk til tilnærmingen fra romersk-katolsk sammenheng. Her har det vært vanlig med en 'two-step--route' der fornuften etterfølges av guddommelig åpenbaring. Innenfor en slik tenkning vil dogmene ha forrang framfor naturvitenskap, med den begrunnelse at dogmene har sitt utspring i Guds åpenbaring. Den fjerde kategorien hos Peters er 'scientific creationism' Peters peker på at denne retningen ønsker å føre debatten på et naturvitenskapelig grunnlag. Det gjøres riktignok med en klar tilknytning til Bibelen. I følge denne retningen kan skapelsesberetningene i Bibelen framstå som en naturvitenskapelig teori. Representanter for denne retningen vil hevde at det ikke forbudt å formulere hypoteser med grunnlag i teologien, som så igjen må etterprøves naturvitenskapelig. Det er ulike retninger og meninger her også, noen ser ut til å ha en tendens til å la en bestemt tolkning av Bibelen overstyre vitenskapen. I så fall er det en fare for en pseudo-vitenskap, influert av et bestemt dogmatisk syn. Mens tilhengere vil hevde at naturvitenskapen er tuftet på et ensidig naturalistisk livssyn.

Den femte tilnærmingen, er den to-språklige modellen. Grunntanken her er at fagområdene har hver sine områder, som gir svar på ulike spørsmål om virkeligheten. Den klassiske spørsmålsskjelningen mellom hvordan og hvorfor er her sentral. I følge Peters vil et slikt ståsted hevde at naturvitenskapens bidrag er å kaste lys over hvordan spørsmålene, mens teologien vil kaste lys over hvorfor-spørsmålene. Den sjette tilnærmingen vil vektlegge at det er forbindelseslinjer mellom fagområdene, på en slik måte at en kan tilstrebe dialog og overensstemmelse mellom tro og naturvitenskap. Denne overensstemmelsen er ikke slik å forstå at det er en uproblematisk relasjon. Fagområdene har jo sine ulike utgangspunkt i et større helhetlig landskap, men det er potensiale for fruktbare forbindelseslinjer. Det går an å overvinne 'gap' mellom områdene, ved at teologer og naturvitenskapsmenn fungerer som 'brobyggere'. Peters og flere med han, vil regnes til en slik tilnærming.

Etisk overlapping er den syvende tilnærmingen. Her vil en finne flere utfordringer i skjæringsfeltet mellom miljø, samfunn og natur. Representanter for denne tilnærmingen ser det som viktig å møte etisk utfordringer i det moderne samfunn. I den forbindelse har teologien et viktig bidrag å gi. (Peters vil knytte seg også til denne retningen). Den siste kategorien kommer til uttrykk hos representanter for New Age. Denne tilnærmingen er i følge Peters kjennetegnet ved en holisme (helhetstenkning). Et slikt syn vil tilstrebe å overvinne et dualistisk (todelt) syn. Representant f.eks F. Capra.

Det er alltid en fare ved en slik oppdeling: at nyanser blir utelatt og noen posisjoner ikke kommer til syne. Forholdet mellom teologi og naturvitenskap er et meget komplekst tema. Ved hjelp av en slik oversikt får en likevel en viss struktur over et uoversiktlig landskap. Peters inndeling har flere nyanser enn tidligere inndelinger (Barbours typologi), samt at kategoriene kan overlappe og utfylle hverandre.

BrobyggingEr brobygging mulig?

Et konstruktivt bilde på debatten som ofte brukes, er brobygging. Det impliserer at det er aktører fra begge fagområder, særlig teologer og naturvitere som bygger fra hver sin side. Avstanden eller kløften, om en vil, er uttrykk for at fagområdene har ulike utgangspunkt i et større helhetlig landskap. Det er et krav at det må være mulig å ivareta fagområdenes egenart, samtidig som en ønsker å utvikle forbindelseslinjer. Det er ikke snakk om å smelte sammen fagområdene til et felles område, men gi mulighet for dialog og utveksling av kunnskap mellom dem. Forholdet mellom teologi og naturvitenskap er et stort område, med et begrenset antall aktører -selv om interessen og omfanget er i sterk vekst.

Hva vet vi og hva forsker vi på?

DNAI følge teologen og fysikeren J. Polkinhorne kan ikke teologi og naturvitenskap sees som atskilte fra hverandre, i og med at de beskriver ulike deler av den samme verden. Det kan innebære en grenseoppgang i forhold til den to-språklige modellen: Det er viktig å relatere svarene som teologi og naturvitenskap har, til hverandre. Bidraget til naturvitenskapen i forhold til teologien, er å formidle hvordan den fysiske verden fungerer. Teologiens bidrag vil være å gi svar på de spørsmålene som springer ut av naturvitenskapen, men som ikke er naturvitenskapelige i sin karakter. Det er i dette skjæringsfeltet det er mulig å etablere dialog, hevder Polkinhorne som prøver å utdype disse forbindelseslinjene.

Polkinhorne sier at fagområdene kan sees som kritisk realistiske fagområder. Det innebærer at forskningsaktiviteten har en subjektiv, menneskelig side. Forskningen foregår i sosiale og kulturelle rammer, og er hele tiden i utvikling. I tillegg er forskningsaktiviteten også kompleks, fordi vitenskapen har sine metoder og sine særtrekk. Til sist kan nevnes at forskerne ikke er upåvirket av det de studerer og sine forhåndsoppfatninger av det de studerer, f.eks. gjenspeiles det i hvilke emner og hypoteser en stiller opp.

FibonacciMen forskningen har også en objektiv, upersonlig side. Et moment er at forskningen kan overraske forskeren, fordi vedkommende får uventede resultater, og nye uutforskede områder dukker opp. Forskningsaktiviteten er i en kurs mellom en naiv, realistisk tilnærming (at alt vi ser og studerer er slik vi finner ut, og at vi ikke tar feil) og en konstruktivistisk forståelse av kunnskap (at det ikke finnes noe objektivt i det vi studerer.)

Naturvitenskapen peker utover seg selv

Det er særlig innsikt i fysikken de senere år, som har bidratt til det synet at naturvitenskapen peker utover seg selv. Polkinhorne tar særlig utgangspunkt i kvantefysikken, og sier den har bidratt til det han kaller metafysisk tenkning. I følge Polkinhorne er det flere aspektver ved kvantefysikken som åpner opp for det metafysiske. Det første kan knyttes til Heissenbers usikkerhetsrelasjon. Den uttrykker at det er en unøyaktighet eller usikkerhet ved naturen, som ikke er et kunnskapsproblem, men et uttrykk for hvordan naturen faktisk er. Kvantefysikken gir dermed bidrag til at verden er både tilgjengelig og utilgjengelig. På den ene siden, er verden skjult, men på den annen side har den en struktur som er tilgjengelig. Et annet aspekt ved kvantefysikken er dens forståelse av 'togetherness-in-separation'. Tanken her er at når to kvanteenheter har påvirket hverandre, vil de etter at de er separert likevel inneha en kraft, der de influerer hverandre.

Disse oppdagelsene bidrar til ny innsikt om virkeligheten: Den fysiske virkeligheten er full av overraskelser. Videre gir kvantefysikken den innsikten at det ikke finnes noen universell kunnskapslære (epistemologi). Kvantefysikken har sin, Newtons klassiske fysikk har sin. For det tredje uttrykkes det i kvantefysikken en anti-reduksjonsitisk forståelse. Derfor er det slik at også naturvitenskapen opererer i et grenseland mellom tro og viten, der det paradoksale har sin rettmessige plass. I dette grenselandet frambringer naturvitenskapen spørsmål og problemstillinger som peker utover sitt eget område. Polkinhorne hevder at virkeligheten ikke er naturvitenskapelig selvforklarende, og det særlig er fysikken som bidrar til det han kaller de metafysiske spørsmålene.

Der kristen skapertro kan møte naturvitenskapen

mate-formelKristen skapertro kan derfor gi noen utfyllede perspektiver på det som ligger i forlengelsen av den naturvitenskapelige forskningsaktiviteten. Vi må altså gå til teologien for å finne en dypere og mer helhetlig forståelse av virkeligheten. Det kan her være snakk om indisier og spor i naturen etter en Gud (-ikke bevis). Vi vil her nevne et par fenomener som peker utover naturvitenskapen: Det første er at naturen er forståelig. Hvis en ikke hevder en forståelighet i naturen, vil naturvitenskap være en umulighet. Forholdet mellom matematikk og fysikk, viser at det er forståelige trekk ved virkeligheten. Et spørsmål Polkinhorne stiller er hvorfor den 'indre fornuft'(matematikk) og den ytre (fysikk) passer så godt sammen. Fysikere tilegner seg ulike matematiske teknikker, fordi erfaringen har vist at dette er den beste (eneste?) veien til å forstå den fysiske verden. Forståeligheten gjelder i grunnen all naturvitenskap. Polkinhorne viser til Einsteins kjente formulering om at det underlige og uforståelige ved universet, er at det er forståelig. En forklaring på at menneskets tanke passer godt med strukturen vi finner i verden for øvrig, er at det finnes en dypere rasjonalitet som favner begge, mener han. Denne dypere rasjonaliteten er altså Skaperen selv.

jord fra rommetEt annet fenomen er naturens finstemthet, slik den kommer til uttrykk i det antropiske prinsipp. Dette prinsippet uttrykker at naturen er så finstemt at den minste forandring av mikrokosmisk art, ville ha medført et annet univers enn det vi har. Dette prinsippet er særlig tydeliggjort i forbindelse med den kosmologiske konstant. Denne konstanten har en verdi i vår verden, som er lik null -med en nøyaktighet av E-120 (10 opphøyd i -120, eller et desimaltall med 120 desimaler-hvorav bare den siste har verdi). Polkinhorne knytter dette prinsippet til en formulering i 1.Mosebok, der Gud sier at 'alt var godt' Det metafysiske spørsmålet som melder seg i forlengelsen av det antropiske prinsippet, kan teologien gi svar på. Det vil være at den fine tilpasningen en finner i fysiske lover, har sin årsak i at Skaperen ville ha en slik fruktbar historisk utvikling. Det er ikke slik at troen på Gud som skaper -i tilknytning til det antropiske prinsipp, skal oppfattes som noe konkurrerende til naturvitenskapen. Troen på Gud som skaper av universet, utfyller forståelsen av universets finstemthet.

Gud skaperHva med det uforklarlige?

Det har vært en tendens både fra kristent hold og fra evolusjonsistiksk hold til å forklare uforklarlige naturfenomener, enten med at det er Guds verk, eller et resultat av evolusjon (uten å begrunne dette tilstrekkelig). Faren er at om en plasserer Gud kun i kunnskapshullene, blir den samme Gud redusert når forskning fyller hullene. Dermed kan det føre til at jo mer en vet og får kartlagt, jo mindre plass blir det til Gud. Polkinhorne er ikke tilhenger av dette. Han vil hevde at naturvitenskapelige spørsmål må gis naturvitenskapelige svar. Hvis Gud er skaperen, så er han knyttet til hele virkeligheten, både det uforklarlige og det forklarlige. Gud er ikke bare en aktør på scenen i virkelighetens store drama (fortsatte skapelse), men han er også selve produsenten og forfatteren av dramaet.

Utblikk

Det sentrale i Polkinhornes bidrag er at han tar utgangspunkt i naturvitenskap, og i den innsikten en har om naturen. Naturvitenskapen peker utover seg selv, men kan ikke gi svar på det metafysiske spørsmålene som reiser seg i forlengelsen av forskningsaktiviteten. Det åpner for at kristen skapertro kan komme den i møte. Det er dette hovedpoeng som bidrar til dialog mellom teologi og naturvitenskap. Anselm av Canterbury taler om en tro som søker forståelse. Kristen skapertro både kan og vil være i dialog med naturvitenskapen. Kristen tro handler natrurlig nok om tro, der troens paradoks har sin naturlige plass. Men det er også noe fornuftig og rasjonelt ved kristen skapertro. En kristen tror at Gud har skapt verden, og at verden har en mening, en hensikt og et mål. Kristen skapertro innebærer dermed at vi kan undre oss, studere naturen og tilegne oss innsikt om det skaperverket vi er en del av. Kristen skapertro bør ikke ende opp som naturvitenskap, og naturvitenskap må heller ikke oppfattes som et livssyn (scientism). Fagområdenes felles undring over tilværelsen, der både tro og viten har sin rettmessige plass, kan bidra til gjensidig berikelse og innsikt i den samme verden, som Guds skaperverk.

 

Omgjort til .htm-format av Asbjørn Lund