Ligger sannheten i overensstemmelse(correspondence) eller samsvar (coherens)?

(Oversatt fra "When Skeptics ask"; N. Geisler & R. M. Brooks; Ch. 12 Questions about Thruth.)

Det er to ulike syn på hva som gjelder for hva sannhet er. Den ene går ut fra hva som er i overensstemmelse med virkeligheten, for å 'si det som det er'. Den andre holder på at et syn er sant, dersom det samsvarer eller passer sammen med, ett sett av internt sammenhengende sett av påstander (koherens).

Følgen av koherens-synet, er at noen sannheter er sannere enn andre, fordi de 'henger bedre sammen'. En påstand er sann i den grad den passer inn i systemet. Men det å hevde at det er grader av sannhet, og at alle sannheter er avhengige, har nær sammenheng med at sannheten er relativ. Om alle utsagn er avhengige av systemet, så kan ingen sannheter være absolutte. Selv systemet som sådan, er ikke absolutt, fordi det avhenger av samhørigheten til alle dets deler. Om ett utsagn kan være mer eller mindre sant, avhengig av systemet, blir ikke det som å si at deres sannhetsverdier er relative i forhold til hverandre?

En annen innvending mot koherens-kriteriet, er at det fort kan gjøre sannhet avhengig av en uendelig regress, som aldri når noen absolutt sannhet. Om hvert krav om sannhet forutsetter at et annet krav er sant, osv. i det uendelige, har vi en uendelig regress, som gjør at vi aldri vil forsikre oss om at vi har nådd sannheten. Om vi derimot finner en selvbegrunnet sannhet, som ikke trenger videre forklaring, så har vi nådd fram til ett unektelig første-prinsipp. For å benytte et bilde av C.S.Lewis: "en helt gjennomsiktig verden, er en usynlig verden. Å 'se gjennom' alle ting, er det samme som ikke å se".

Ett sammenhengende nett, eller en kjede, kan ikke henge i løse luften. Det må være en plugg et sted, som holder hele kjeden oppe. Ikke noe system kan bestå uten å støtte seg til noen absolutt sannhet til å støtte den. Det meste en kan si ut fra koherens-kriteriet, er å si at deres system er mer koherent. De kan aldri si at noe annet sammenhengende (koherent) system er feilaktig.

Sannheten må være basert på et fast fundament av selv-innlysende sannheter eller første-prinsipper som korresponderer med virkeligheten. Vi kjenner til at det er flere grunner til å godta overensstemmelses/korrespondere synet, både ut fra Bibelen og filosofien. Det er ganske klart/kjent at Bibelen bruker ordet Sannhet i absolutt forstand, og spesielt knyttet til en person (Joh.1v17; 8v32; 14v6) Filosofisk sett er det umulig å lyve, uten å ha en rettesnor/korresponderende overensstemmelse, ut fra sannhet. Uten det kunne ikke utsagn erklæres som sanne eller usanne, bare som mer eller mindre sammenhengende.

Er det mulig å kjenne sannheten?

Retning/isme Styrke/svakhet Kommentar Bilde

Skeptisisme/Agnostisme: David Hume sådde tvil om absolutt kunnskap, og I. Kant tok det et steg videre og benektet all kunnskap om virkeligheten.

Skeptikeren hevder i utgangspunktet at det er riktig/best å være skeptisk til påstander som det er usikkerhet omkring.

Agnostikeren hevder at vi ikke kan vite hvorvidt Gud eksisterer eller ikke.

Det er gode grunner til ikke å ta alt for 'god fisk'.

At det er innbyrdes mostridende livssyn/religioner, som ikke harmonerer, men kan være vanskelig å motbevise, er også argument for at en kan holde på et argument om 'ikke å vite'.

Om du vet at du ikke vet noe, så vet du i det minste så mye. Og det innebærer at du har positiv kunnskap om noe, og at du ikke lenger må være en som hevder at 'vi ikke kan vite'. På samme måte, om det hevdes at en skal 'tvile på alt', men ikke på det utsagnet. D.v.s. at du tviler ikke på at du skal tvile.

Om det er én ting du kan være sikker på (til skeptikeren) eller én ting du kan være vite (til agnostikeren), så kan det også være andre ting, og din posisjon viser seg feilaktig. I virkeligheten er altså begge disse synene på virkeligheten selvmotsigende.

Rasjonalisme: Rasjonalisme innbærer ikke bare at vi bruker fornuft for å teste sannheten. Rasjonalisme innebærer at vi kan bestemme all sannhet ut fra logikk.

Den hevder at vi kan rasjonelt vise Guds eksistens og natur.

For en rasjonalist, kan ikke noen apell om bevis vinne over en logisk demonstrasjon. Det kan synes som rasjonalismen er en borg, bygd i høyden, men uten forbindelse til virkeligheten:

I all sin logiske rasjonaliering, kan den ikke bevise at noe reelt eksisterer. Eneste måte å kvitte seg med slike svakheter, er å starte å akseptere empiriske bevis, og slute å være ensporet rasjonalistisk.

Når rasjonalister forsøker å begrunne sitt eget syn, feiler den. Filosofer har siden Aristoteles dager erkjent at de første/grunnleggende prinsippene ikke kan begrunnes. De må være selvinnlysende sanne, og uten behov for videre forklaringer, ellers må vi fortsette å forklare i det uendelige.

Men rasjonlister kan ikke bli enige om hva disse første prinsippene er. Noen starter med panteisme, andre med teisme, noen med flere guder, men ingen med den logisk nødvendige basisen som de hevder vil begrunne deres tro.

Fideisme: kunnskap avhenger av tro og/eller åpenbaring.

Den holder på at eneste måte vi kan vite noe om Gud, er via tro. Tro er subjektiv og personlig, så vi kan tro, men ikke bevise det. Den mener det ikke finnes rasjonelle eller empiriske bevis som kan gi oss kunnskap om Gud.

Vi må bare tro hva Gud har sagt i sitt ord, og har gjort i våre liv, er sannhet. Det kan synes som fideisme har de rette svarene, for dem som allerede har funnet sannheten.

Men Guds eksistens og handlinger er nettopp hva ikke-troende spør etter. Fideister vektlegger at vi overgir våre liv til Gud, men vektlegger mindre at bevis og logiske sannheter kan lede oss i retning av at Gud eksisterer, og at Bibelen er hans ord etc.

Augustin hevdet: "Jeg tror i den hensikt at jeg kan forstå." Logiske argumenter er heller ikke tilstrekkelige grunnlag for religiøs hengivelse.

Søren Kierkegaard blir av mange betraktet som talsmann for dette synet. Han var opptatt av at om kristendom bare ble betraktet som ett sett læresetninger som skulle godtas, så førte det ikke til noen relasjon med Gud. Dermed stresset han at sannheten ikke bare måtte være objektiv sann, men også bli sannhet for individet. Tro på noen overgikk tro på at noe var sant.

Realisme innebærer en mer akseptabel vei, som sier at vi kan vite noe om Gud.

Vi kan ikke vite alt, for det er ingen måte et endelig sinn kan fange inn et uendelig vesen. Vi kjenner noe, men hvordan kan vi vite hva vi kjenner om Gud?

Vi skal se på hvorvidt sannheten er logisk?

 

Er sannheten logisk?

Vi kan vite det vi vet, fordi fornuft dreier seg om virkeligheten. Kunnskap er mulig i det perspektivet. Om fornuft ikke dreide seg om virkeligheten, kunne vi ikke vite noe. Uten logikk (fornufts-lover), kan vi ikke engang tenke. Men hvordan vet vi at logikk angår virkeligheten? Det gjør vi fordi det er unektelig.

Vi kan f.eks. henvise til fortellingen da Ole Brum roper ved kaninens hus, hvorvidt noen er hjemme. "Nei!" svarte en stemme, og tilføyde: "Du trengte ikke rope så høyt..." Etter litt betenkningstid kommer Brum fram til: "Det må ha vært noen der, fordi noen må ha sagt: "Nei".(forkortet versjon). Som basis for all logikk er loven om ikke-motsigelse.

 

Vi skal se på denne og noen andre:

Lov Kommentar Bilde

1. Prinsippet om eksistens. Det er noe som eksisterer.

Prinsippet er selv-innlysende, siden den som benekter det, må eksistere for å kunne benekte det.

2. Identitets-prinsippet. En ting er identisk med seg selv. A=A; Eksistens er det samme som eksistens.

Kan ikke benektes, uten at det forutsettes. Uten at en visste hvordan A var, kunne en ikke vite om det motsatte er sant.

3. Prinsippet om ikke-selvmotsigelse:


To motsatser kan ikke begge samtidig være sanne i samme henseende (negasjonsprinsipp)

4. Enten eksistens eller ikke-eksistens. Prinsippet om ekskludert midt-i-mellom.

Det finnes ikke noe mellom eksistens og ikke-eksistens. Det kan ikke både eksistere, og ikke-eksistere samtidig i samme betydning.

5. Ikke-eksistens kan ikke (effisient) forårsake eksistens (1). Prinsippet om kausalitet.

Ingenting kan ikke forårsake noe, siden ingenting ikke engang eksisterer. Bare noe kan forårsake noe.

6. Noe som er forårsaket, er lik det som forårsaket det, i sin eksistens. Analogi-prinsippet.

Like produserer like. En virkning likner det som forårsaket det. Eksistens kan ikke gi noe det ikke har. Det må ha det (eksistens), før det kan forårsake det.

Referanser:

1. Årsak innebærer effisient årsak, det som bringer noe annet til eksistens, eller forårsaker dette på noe vis. Fra dette prinsippet kan en trekke konklusjoner om Guds eksistens.

 

 

Oversatt av Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr)