UniversetKausal tilstrekkelighet


Cambridge Philosopher of Science, Peter Lipton, forfattet boka "Inference to the Best Explanation". Historiske vitenskapsfolk, inkludert Darwin, bruker å observere kjente årsaker som kan forklare hendelsen, til å identifisere årsaker som er ansvarlige for historiske hendelser. Denne resonnementsmetoden har en tydelig logisk form, teknisk kjent som 'abduktive slutninger'. Geologer, paleontologer, evolusjonsbiologer og andre forskere resonnerer som detektiver, og utleder tidligere forhold eller årsaker, fra nåværende ledetråder. Men denne metoden har en svakhet. Noen ganger er det flere plausible forklaringer. 1800-talls geologen Thomas Chamberlin utviklet en resonnements-metode kalt "metoden for multiple arbeidshypoteser". På slutten av 1900-tallet karakteriserte vitenskapsfilosofen Peter Lipton denne metoden på nytt ved å kalle den: "Slutning til den beste forklaringen". Men hva gjør en forklaring 'best'?


Det viser seg at dette spørsmålet allerede hadde blitt besvart av 19-hundre tallets historiske vitenskapsfolk. De utviklet praktiske kriterier som ble kalt ... 'kausal tilstrekkelighet'.


Disse forskerne identifiserte årsaker som er kjent for å ha evnen til å produsere den aktuelle effekten, funksjonen eller hendelsen. Med andre ord evaluerte de hypoteser opp mot sin nåværende kunnskap om årsak og virkning. I sin bok: "The Principles of Geology" hevdet Charles Lyell at når forskere søker å forklare tidligere hendelser, bør de IKKE påberope seg ukjente typer årsaker. I stedet bør de sitere årsaker kjent fra deres uniforme og gjentatte erfaringer, til å ha evnen til å produsere den aktuelle effekten. Darwin antok dette metodiske prinsippet da han forsøkte å demonstrere at naturlig seleksjon kvalifiserte som en årsak til endring i biologiske organismer. Han forsøkte å vise at naturlig utvalg var 'kausalt tilstrekkelig' til å produsere endringene han prøvde å forklare.


Vitenskapsfilosofer har lagt merke til at vurderinger av forklaringskraft KUN fører til avgjørende slutninger når det kan vises at det er 'bare en kjent årsak' til den aktuelle effekten. Når forskere kan utlede en 'unik' plausibel årsak, kan de unngå feilslutningen med å 'bekrefte den påfølgende' - feilen ved å bestemme seg for én årsaksforklaring, mens de ignorerer andre mulige årsaker.


Problemet er imidlertid ... Darwin hadde ingen anelse om det "komplekse, spesifiserte, kodede informasjonssystemet" som faktisk eksisterer i DNA-molekylet i cellen. Som mange i hans samtid, trodde Darwin at cellen bare var en protoplasmakule, som ikke var komplisert i det hele tatt.
En av de tidligste forskerne som først begynte å bruke informasjonskonsepter på molekylærbiologi, var Henry Quastler. I sin bok gjorde Quastler en tilsynelatende åpenbar observasjon: "Opprettelsen av ny informasjon er vanligvis forbundet med bevisst aktivitet."


AarsakHER ER KICKEREN: Den eneste KJENTE ... "kausalt tilstrekkelige" forklaring på 'komplekse, spesifiserte, kodede informasjons- eller informasjonssystemer' ... er den 'kreative handlingen til en bevisst og intelligent agent. (Det er den eneste årsaken, nå i virksomhet, som kan bevises å produsere kodet informasjon).
I vår uniforme og gjentatte erfaring vet vi med sikkerhet at spesifisert eller funksjonell kompleks, kodet informasjon ... ALLTID ... oppstår fra en intelligent kilde ... et sinn ... ikke en materiell, naturlig prosess.


Derfor blir oppdagelsen av det funksjonelle, komplekst kodede informasjonssystemet i DNA best forklart, ved å utlede at en intelligent agent spilte en rolle i opprinnelsen til det informasjonssystemet for å produsere og vedlikeholde den første levende cellen.
Det avslører også alternativet abiogenese, som leder til evolusjon ... som en rent materialistisk, blind, tankeløs, hensiktsløs, tilfeldig tilfeldighetsprosess som aldri har blitt vist, eller observert, å produsere kodet informasjon ... og beviser at det eksisterer en intelligent designer.


Oversatt fra Bill Holbert i Creation vs. Evolution ved Asbjørn E. Lund