T-FHva er tro?

Kristen tro vs. fornuft Bilde 1. Tro og Fornuft

(fra boka 'Gunning for God' av John C. Lennox; kap.1)

Det foreligger en utstrakt forvirring angående ordet tro, og hva det innebærer. Særlig gjelder det i forhold til ateister. Ordet tro har gitt grunnlag for en rekke oppfatninger, og blir ofte brukt uten å angi hvilken mening det Leve ved trosiktes til. For å starte i ei ordbok, så kommer ordet tro fra det latinske fides, og hoved-betydningen er tillit, fortrøstning. Det likeverdige greske ordet (språkhistorisk sett): pistes, har flg. betydninger: i) tillit, fortrøstning ii) det som skaper tillit, begrunnelse, tegn, forpliktelse iii) tillit i objektiv forstand: troskap. Så ut fra ordboka skulle utsagn som 'jeg har tillit til vitenskapen' og 'jeg tror på vitenskapen' i hovedsak bety det samme. Og vi kjenner til at 'folk flest' anser slik tro som berettiget.

Bilde 2. Bibelvers om kristen tro

Dette virker nokså rett fram, inntil vi støter på ateisters tolkning av ordet 'tro'. På den ene siden sier det at 'de tror ikke at Gud eksisterer'. På den annen side sier de, at de ikke har noen tro. R. Dawkins hevder at "Ateister ikke har noen tro, og at fornuft alene ikke kan frambringe en total overbevisning om at noe ikke eksisterer." Et av hans mer kjente sitater er jo at 'kristentro kan sammenlignes med koppervirus, bare vanskeligere å utrydde.. Tro, som ikke er basert på belegg, er det onde i enhver religion'. (24) 'Vitenskapelig tro' er i følge ham basert på offentlig etterprøvbart belegg. Nevnte M. Onfray beskylder troende for 'utrolig godtroenhet', fordi de ikke vil se beleggene. Disse utsagn bringer oss til kjernen i saken. Dawkins stiller 'vitenskapelig tro (belief)' opp mot religiøs tro (faith). Det innebærer at han mener at religiøs tro er en spesiell slags tro, en tro som mangler belegg. Dette særegne synet synes å bli delt av mange ateister. Testbarhet

Bilde 3. Vitenskap skal være etterprøvbar

Én av dem er J. Baggini. Han spør om ateisme er en trosposisjon. Hans svar er nei: "Ateistposisjonen er basert på belegg og argumenter for den beste forklaring. Ateisten tror på hva en har god støtte for å tro, og tror ikke på overnaturlige vesener.. Om dette er en trosposisjon, så er mengden av tro som kreves, meget liten. Tro på det overnaturlige derimot, er tro på noe som man mangler solid begrunnelse for å tro på. Ut fra dette slutter Baggini at 'status på ateist og religiøs tro, er således helt ulike. Bare religiøs tro (belief) krever tillit (faith), fordi bare religiøs tro postulerer eksistensen av vesener vi ikke har gode belegg for å hevde eksisterer." (28) For Baggini er dermed religiøs tro en tro uten belegg. Mens tillit til vitenskap kan, eller ikke kan, være begrunnet ut fra belegg, så er religiøs tro, et spesielt uttrykk for tro uten belegg/garantier. M. Twain har forøvrig ett uttrykk som innebærer at 'tro er å tro det du vet ikke er sant.' De nye ateistene følger ham, alle sammen.

S-BFor å unngå språklig forvirring, vil vi her bruke uttrykket 'blind tro' om tro som mangler begrunnelse, grunnlag. Ny-ateistene hevder gjerne at det ikke er tro, men erfaring som grunngir deres syn. Men tro, i betydning tillit, og erfaring henger nøye sammen. Som eks, kan vi trekke fram bankkrisen, {eller nylig krisen i FIFA (internasjonale fotballforbund)-oversetters merknad}. Når mange negative erfaringer ballet på seg, førte dette til manglende tillit og tilslutning fra nødvendige parter. Systemet kan ikke fungere videre, uten at nødvendig tillit gjenopprettes.

Bilde 4. Mange er avhengige av tillit

Hva viser dette oss? Vi vet alle hvordan å skjelne mellom blind tro, og tillit basert på understøttelse. Vi er klar over at tillit bare er berettiget, om det finnes grunnlag som støtter oppunder den. Vi vet at blind tiltro kan være farlig, selv i hverdagslige saker som å kjøpe en bruktbil, for ikke å snakke om alvorlige forhold lik blind fanatisme som fyrer opp under terrorisme. Vi kan vel faktisk være enige med R. Dawkins i at 'om barn ble lært å tenke kritisk gjennom sine synspunkter, i stedet for å bli opplært i at verdien av tro uten spørsmål er overlegen, så er det sannsynlig at det ikke ville være noen selvmordsbombere'(?)

Tro/tillit til mennesker

I forhold til mennesker er det åpenbart at tillit til andre mennesker er basert på erfaringer, om vi ikke vil være lettlurte. I sin første debatt med R. Dawkins trakk forfatteren (J.Lennox) fram dette poenget: Han spurte om Dawkins tillit (faith) til sin kone, som tilsvar på Dawkins påstand om at tro/tillit er blind. Ut fra Dawkins positive reaksjon bekreftet det inntrykket at tro normalt bekreftes av belegg. Dawkins forklarer dette noe nærmere i et brev til sin datter: Folk sier av og til at en må tro på følelser dypt inni en (magefølelsen?) Men dette er et dårlig argument. Det kan være plenty av småbrokker av belegg på at noen elsker deg gjennom dagen. Det er ikke bare en innvendig følelse.. (32) Det er utvendige ting som støtter den innvendige tilliten.. Noen ganger kan folk ha en sterk innvendig følelse av at noen elsker dem, når det ikke støttes av noe belegg. Da er det mest sannsynlig at de tar feil.. (33)

scientismeAkkurat: tro som er basert på erfaringer og belegg er ingen ukjent idé, selv for ny-ateister. I alle disse eksemplene skulle vi merke oss at tro ikke er noe som gjør opp for manglende belegg, slik at styrken av troen er omvendt proporsjonal med fakta-mengden. Heller ikke er tro 'det som støtter tro, som mangler vanlig støtte fra argumenter eller belegg." (34) Det er heller motsatt: Dess mer belegg og støtte jeg finner for å ha tillit til et dokument eller en person, dess sterkere vil min tillit til det eller vedkommende være.

Bilde 5. Hvordan 'vitenskapelig ateisme' arter seg

Definisjonen som ny-ateister har av tro, er at de mener at belegg på en måte tar plassen til tro, i stedet for å begrunne den. Et eks. er når Chr. Hitchens sier: "Om en må ha tro for å ha tillit til noe, så er sannsynligheten for at dette har sannhet eller verdi, betydelig forminsket." Dette skaper problemer i forhold til alle forhold i tilværelsen: f.eks. vitenskap, personen som uttaler seg. Påstanden ovenfor blir en selvmotsigelse, i og med at påstanden er en trospåstand. han tror det, og han forventer at vi skal tro det, så om påstanden er sann, er sannsynligheten mindre for at den er sann. Det er en inkonsistent påstand.

En mulig rot til forvirring på dette punktet, kan spores tilbake til opplysningsfilosof I. Kant. Han introduserte en atskillelse av tro og kunnskap. Han skrev: " Jeg har .. funnet det nødvendig å fornekte kunnskap, for å kunne gi rom for tro." (36) Mange har tolket Kant slik at han mente at om det var tvingende grunner for Guds eksistens, så ville det ikke være noe rom tilbake for tro. Men dette er en feilaktig slutning. F.eks. er det belegg utover rimelig tvil at røyking forårsaker lungekreft. Vi kan dermed si at vi vet at røyking forårsaker lungekreft. Gjør den kunnskapen at det ikke er noe rom for tro i forhold til påstanden. Erfaringen viser noe annet: noen har tiltro til kunnskapen og stopper å røyke, andre har ikke tillit til de vitenskapelige fakta, og fortsetter å kjøpe tobakk og røyke. De motbeviser påstanden om at 'kunnskap tar plassen til tro'. Når alt kommer til alt, så øker kjennskap til fakta og mennesker vår tillit (faith) til dem, og ikke motsatt.

Er tro på Gud blind eller basert på fakta?

Blind tro kan, som vi har sett, innebære en risiko. Spørsmålet er om kristen tro er en slik tro? Ny-ateister som f.eks. Baggini hevder: ja. Han hevder også at Bibelen selv hevder at tro innebærer å tro noe som det ikke er dekning for. Baggini støtter seg i så måte til fortellingen om disippelen Thomas, som ble refset av Jesus fordi han ikke ville tro, uten å ha sett den oppstandne. Baggini begrunner sitt syn slik: "Kristendom støtter således prinsippet at det er rett å tro noe en ikke har støtte for, en bekvem grunnsetning for et tros-system som det ikke er belegg for." (41)

Higgs-simuleringDette er en helt grunnløs og ganske ufornuftig slutning. Er det slik å forstå at de millioner av mennesker som tror på Jesus uten å ha sett ham, gjør det helt uten grunnlag? Nei, å se er bare én form for belegg. {Vi har mange andre typer, f.eks. bevitnede hendelser, som folk dømmes etter i rettssaker-oversetters kommentar} Om en konsekvent skulle holde seg til Bagginis logikk, skulle en ikke kunne tro på gravitasjon før en fant Higgs-partikkelen, eller at Napoleon fantes. Han ville ha tjent på å lese videre i beretningen, om hvordan Johannes forsto begrepet tro. Johannes beskriver hvordan folk kom til tro på Jesus på grunn av mange tegn han gjorde, ikke minst oppstandelsen, som ble bevitnet av de andre disiplene. En kjent engelsk litteratur kritiker, T. Eagleton, karakteriserer Dawkins påstand om at all tro er blind tro, slik: "..For hovedstrøms kristendom, har alltid fornuft, argument og ærlig tvil, spilt en sentral rolle i troen."(45)

Bilde 6. Eksperiment -Higgs partikkel

Tro og Freud: er tro et selvbedrag?

Idéen om at tro på Gud er et selvbedrag, trengte ikke vente til R. Dawkins dukket opp. Vi hører at Paulus ble beskyldt for det samme, da han i en rettsak vitne om Jesu oppstandelse for landshøvdingen Festus og kong Agrippa. Å forlede eller narre noen (delude) betyr opprinnelig å mislede noen slik at noe som er falskt oppfattes som virkelig. I våre dager ligger det ofte en mistanke om psykiske problemer i bakgrunnen. Det er klart at det finnes former for tro, som kan komme under slike kategorier, f.eks. 'tro på flyvende spagetti monstre', olsok-gubben (Linus i Knøttene) etc. De nye ateistene elsker å klassifisere tro på Gud sammen med tro på julenissen og tannfeen. Men det er temmelig uklokt. Vi tar med et sitat fra A. McGrath om dette: " jeg har aldri hørt om voksne som begynner å tro på julenissen eller tannfeen, men jeg har hørt om mange voksne som har begynt å tro på Gud. Så det er helt klart en forskjell." Grunnen til at det er en illusjon å tro på julenissen eller tannfeen, er jo ganske enkelt at de ikke finnes. (49)

Dawkins God-delusionDette punktet er så viktig at vi skal ta med psykiateren S. Freud, som mente at tro på Gud er en illusjon. Han mente at det er en meget enkel og overbevisende grunn for at mennesker tror på Gud. Det skyldes, i følge ham, manglende evne til å hanskes med den virkelige verden og dens uforutsigbarhet. De vil heller ha troen til å berolige seg enn fornuft, til prisen av konstant barnslig mentalitet." (52) For de nye ateistene, så er Gud en ønske-person, en farsfigur projisert på skyen av våre drømmer, skapt av våre drømmer og sikkerhet og lykke. Etter dette synet er himmelen en oppfinnelse for å hanskes med menneskelig frykt for utslettelse ved døden. Religion blir bare en psykologisk flukt-mekanisme, så vil slipper å møte livet slik det er.

Bilde 7. The God Delusion

I best-selgeren 'A brief History of the Greatest One', påpeker den tyske psykiateren M. Lüts at denne Freudske forklaring på Gud fungerer bra, forutsatt at Gud ikke finnes. Om Gud finnes derimot, vil akkurat det samme argumentet vise at det er ateismen som er det trøstende bedrag, en virkelighetsflukt, en projeksjon av ønsket om å slippe å møte Gud for å stå til regnskap for sitt liv. F.eks. skrev den polske Nobel-prisvinner C. Miloaz, som hadde grunn til å vite: "Et sant opium for folket er å tro på intethet etter døden, den store trøsten ved å tro at vi ikke kommer til å bli dømt for våre onde handlinger." (54) Freud hjelper ikke i å avgjøre hvorvidt Gud eksisterer eller ikke (55).

Tro og vitenskap

Som vi har sett betrakter ny-ateistene tro som en spesifikk religiøs term, som det ikke er, og de definerer det å være tro uten belegg, -som det ikke er. Dette leder dem ut i tankefeilen at verken ateisme eller vitenskap involverer tro. Men ironisk nok er ateisme en tros-posisjon og vitenskap bygger også på tro. Dawkins påstand om at 'ateister ikke har tro' (56), siden han ikke kunne involvere seg i vitenskap, basert på metodologisk naturalisme, om han ikke trodde vi kunne tro på den rasjonelle forståeligheten ved universet. Vitenskapelig tro er basert på etterprøvbare belegg," (57) Tro ligger der som grunnlag for vitenskap.

Slik de fleste vitenskapsfolk ser det, så er ikke målet ved vitenskap å påtvinge materie og prosessene vi observerer vår menneskelige forståelse, men å avdekke og oppdage universets egen orden og forståelighet. Det innebærer at de måtte anta på forhånd, før de startet sine undersøkelser, at universet hadde en iboende orden og Einstein-framtidforståelighet. Om de ikke mente det, ville de knapt sette i gang for å finne ut av det. Fysikeren P. Davies, som ikke er en teist, hevder at "selv den mest ateistiske vitenskapsmann, aksepterer som et tros-standpunkt, eksistensen av en lovisk orden i naturen, som i det minste er delvis forståelig for oss. A. Einstein sa: "Vitenskap kan bare skapes av de som er skikkelig gjennomtrengt av ambisjonen om sannhet og forståelse. Kilden for denne følelsen, stammer fra religion. .Jeg kan ikke forestille meg en vitenskapsmann uten den dyptgående troen.

Bilde 8. Albert Einstein

Situasjonen kan forklares som et bilde: vitenskap uten religion er lam, religion uten vitenskap er blind. (59) Einstein sa om seg selv at "Jeg er ikke en ateist, og jeg tror ikke jeg kan kalle meg en panteist."(62) Selv om det er sant at Einstein ikke trodde på en personlig Gud, så er det feil av Dawkins å trekke ham fram som en ateist. Einstein skrev bl.a: "Enhver som er alvorlig involvert i vitenskapelige bestrebelser, blir overbevist at en ånd er manifestert i vitenskapens lover, en ånd som er kolossalt overlegen menneskets, og en som vi i vår begrensede evner må føle oss ydmyk overfor. På det viset leder vitenskapelig utøvelse til en religiøs følelse av et bestemt slag. som er ganske annerledes enn religiøsiteten til en mer naiv tilnærming. (63)

Også i vitenskapelig sammenheng er det lett å forestille seg en serie scenarier, der tro benyttes i en positiv betydning: 'det kan være at en har (til)tro til Newtons lover, eller genetiske arvelover, fordi de støttes av erfaring basert på observasjon og eksperimenter. Og den tiltroen springer ut av troen på vitenskapelig metode, som noen ny-ateister ser på som 'det motsatte av tro'. Om en skal inngi tillit hos en bank som driver utlån, eller bestemme hvilket flyselskap en skal reise med, så utøves tro ved velmotiverte, faktabaserte formodninger. Fysiker J. Polkinghorne påpeker: "Fysikk er maktesløs i å forklare sin tro på universets matematiske forståelighet, av den enkle grunn at du ikke kan begynne å utøve fysikk uten å tro på den forståeligheten".

I pågående forskning i kvante-fysikk eller innen menneskelig bevissthet, som en ikke har fått full forståelse for, så er det viktig for vitenskapen å opprettholde troen på at naturens forståelighet ikke skal ende opp i uforståelig kaos. Likevel kan det være et nivå av forståelighet som vi ikke kan gripe for øyeblikket. Slik er tiltro til noe som ennå ikke er fakta-belagt, en forutsetning for scientismvitenskapelig undersøkelse av universet. Vi kan ikke av den grunn beskylde vitenskapen for å være irrasjonell. {Det samme kan, etter oversetters mening, gjelde for hypotesen om at 'noen fenomener i naturen best kan forklares ut fra intelligens'. Virkeligheten omkring oss bevitner det daglig, og prinsippet om universalisme gjør at det kan henføres som 'beste forklaring' på engangsbegivenheter ved universets og livets opphav.}

Bilde 9. Ulike typer av vitenskap/tro

Tro, fakta og bevis

Leseren kan ha merket at hittil har vi ikke benyttet ordet bevis. I matematisk forstand, som er forfatterens domene, har bevis en rigorøs mening. Med bevis menes et vanntett argumentasjonsrekke , ut fra vedtatte aksiomer og via aksepterte regler. Der finnes intet rom for tvil, om du ikke rigorøst kan bevise resultatet, så lar du være å publisere det. Det innebærer at feil raskt kan lukes ut, særlig i tilfeller med betydelig interesse. Det finnes også problematiske områder, der kun en håndfull personer kan forstå en artikkel på 10.000 sider.. Det som er viktig for oss her, er at slike rigorøse matematiske bevis ikke er tilgjengelig for oss i noen andre områder, selv ikke innen de såkalt 'harde' vitenskapene. Her finner vi en annen type bevis, beskrevet av jurister som bevis 'utover enhver rimelig tvil'. Selv om vi her ikke kan snakke om absolutt sikkerhet, så finnes mange situasjoner det er tilstrekkelig bevis for at vi mener å kunne tiltro våre liv i noens varetekt. Det være seg sjåfører, piloter eller kirurger. I alle sine liv er det forhold som vi betrakter som utenfor enhver rimelig tvil, og hvor vi tillitsfullt plasserer våre liv i deres hender.

Tro på Gud og menneskelig kognitiv evne

Ny-ateistenes påstander om at gudstro kan sammenlignes med varig svekkede mentale evner faller på egen urimelighet, om en ser på noen av 3-delt-hjernedem det gjelder. Det skulle være tilstrekkelig å nevne noen navn som Fr. Collins (ledet human genome-project), Sir J. Houghton (fysikkprofessor i Oxford, direktør for britisk meteorologisk institutt og leder for internasjonalt klimapanel). Hvor troverdig er det å framstille disse, med mange flere, som misledede 'tros-hoder'. Det er grunn til å hevde at det ikke er tro på Gud generelt, og på kristendom spesielt, som får problemer i forhold til vitenskap. Ny-ateismen, er ved reduksjonistiske forklaringer i form av ikke-styrte prosesser for alle sider ved universet, med på å kutte forbindelsen til den rasjonaliteten vitenskapen bygger på. Det er den selvsamme rasjonaliteten vitenskapen må stole på, for å kunne komme til konklusjoner. La oss spørre:

Bilde 10. Hjernen -3 hoveddeler

På hvilket grunnlag baserer vitenskapen sin tiltro til rasjonell forståelighet av universet?

Det første vi kan merke oss er at menneskelig fornuft ikke skapte vår verden, den skapte heller ikke sin egen evne til fornuft. Vi kan utvikle våre evner, bl.a. ved å bruke dem, men vi skapte dem ikke. Hvordan kan det så ha seg at det som går for seg oppe i hodene til noen kan gi et noenlunde realitetsnært bilde av virkeligheten? Hvordan kan det ha seg at matematiske likninger, tenkt oppe i hodene til noen genier, korresponderer med det som skjer i universet? Liknende tanker stimulerte Nobelprisvinneren i fysikk, E. Wigner, til å skrive en berømt artikkel: 'The Unreasonable Effectiveness of Mathematics in the Natural Sciences'. (70)

Spørsmålet vi adresserer koker ned til dette: 'hvilken autoritet og herav, hvilken pålitelighet eller garanti har vår fornuft? Er Hjertetvåre kognitive evner bevisst designet til å hjelpe oss å oppdage, gjenkjenne og erfare virkeligheten? Ganske visst vil ny-ateister benekte enhver henvisning til design, men også de tror at fornuft har en skikkelig funksjon, i samme betydning som f.eks. hjertet har. Hjertets funksjon er jo å pumpe blod rundt i kroppen, for at kroppen kan oppta næring og kvitte seg med avfallsstoffer. Som kontrast har ikke en kreftsvulst noen funksjon, den resulterer fra hensiktsløs, kaotisk vekst.

Bilde 11. Hjertet har en klart definert funksjon

Når ny-ateister påstår at tro på Guds eksistens, kommer fra misbruk av fornuft, så viser de uaktsomt sin tro på at hensikten med fornuft i denne forstand er å oppdage tingenes virkelige essens ('væren'). Om fornuft ikke hadde noen hensikt, så kunne ikke noen anklages for å misbruke den. Men som vi så i avsnittet om Freud, så mener mange at kristnes tro er drevet av ønsketenkning. (71) Om fornuften ble brukt ikke-korrumpert, ville den i følge ny-ateistene, hjelpe å oppdage sannheten -ateisme. R. Dawkins har bl.a. kommet med en forbløffende påstand om at religiøs tro kommer av et 'feilklikk' (misfiring) i evolusjonen. {Nå er ikke det det eneste uventede utspillet R. Dawkins er kommet med -oversetters merknad.}

Ironien i ateismens posisjon blir klar straks en undersøker omkring opprinnelsen til menneskelig evne til fornuft. Ateister går jo for at de drivende krefter i evolusjon, som til slutt produserte våre menneskelige kognitive evner, i utgangspunktet var opptatt av overlevelse, ikke sannhet. Da har vi noen erfaringer med hva individer eller kommersielle selskap, eller nasjoner, er i stand til å gjøre når de er motivert av hva Dawkins kaller sine selviske gener. Spesielt gjelder dette om de føler seg truet og kjemper for overlevelse.

De nye ateistene har fullstendig feilet i å anerkjenne de skeptiske implikasjonene av sitt syn. De er i hovedsak nødt til å betrakte tanke som ett slag nevro-fysiologisk fenomen. Det kan godt være en god tilpasning, men hvorfor skulle man et øyeblikk tenke at oppfatninger dannet av nevro-fysiologi i all hovedsak skullevære riktige? Som kjemikeren J.B.S. Haldane påpekte for lenge siden: "Om tankene i hodet mitt bare er atomer i bevegelse,Popper om vitenskapen mekanisme utviklet ved ikke-styrte prosesser: Hvorfor skulle jeg tro noe som helst av det de forteller meg?

Bilde 12. Poppers om vitenskap

Ateist J. Gray trekker opp noen implikasjoner av sitt syn: "Moderne humanisme er troen at gjennom vitenskap, kan menneskeheten kjenne sannheten og slik bli frie. Men om Darwins teori om naturlig seleksjon danner grunnlaget, er dette umulig. Det menneskelige sinnet tjener da evolusjonens suksess, ikke sannheten." (74) I lys av dette kan vi spørre: hvordan kan ny-ateister på den ene siden si at 'det er rasjonelt å si at utvikling av menneskelig fornuftsevne ikke ble til for sannhetens skyld', mens de på den andre siden sier 'det er irrasjonelt å hevde at vår fornuftsevne ble til ved at vår skaper satte oss i stand til å forstå og kjenne virkeligheten'.

Den amerikanske filosofen A. Plantinga oppsummerer status: "Om Dawkins har rett i at vi er produkt av ikke-styrte naturlige Lamininprosesser, så har han gitt oss sterke grunner til å betvile påliteligheten i menneskelig kognitive evner, og gyldigheten av hvilken som helst tro de produserer. Dawkins biologi og hans tro på naturalisme synes dermed å være i krig med hverandre, i en konflikt som ikke har noe å gjøre med Gud. Ateisme undergraver dermed den samme rasjonaliteten som den trenger for å forstå eller tro på noe slags argument, også vitenskapelige. Ateisme synes dermed å framstå som en stor selv-motsigende forførelse. Den virkelige prisen en må betale for ateisme, blir fornektelse av vitenskapelig fornuft og tro på sannhet. Den er i siste instans nihilistisk. Det er en pris som ikke står i deres egenomtale.

Bilde 13. Cellelim-Laminin binder cellen sammen

Som kontrast er Bibelsk teisme koherent i sin forklaring av hvorfor universet er vitenskapelig forståelig. Den lærer at Gud er endelig ansvarlig, som skaper av både universet og den menneskelige bevissthet. Menneskelige vesener er skapt i Guds bilde, bildet til en personlig, rasjonell Skaper. Derfor kan det også til en viss grad forstå universet. Dette var som sagt medvirkende til opprinnelsen av vitenskap på 16-1700 tallet. Dermed blir ikke Bibelsk og kritisk tenkemåte det tilsynelatende tankekors (oxymoron) som Dawkins påstår. Det blir heller å tenke både kritisk og 'Dawkinsk' som blir et tankekors.

 

Om filosofiske grunner for en immateriell realitet, se her.

Oversatt {kommentert} av Asbjørn E. Lund (Bildene sto ikke i opprinnelig artikkel, og er satt inn av undertegnede, se evt. lenke i Bilde-nr)