Som vi har sett, kan ikke ateister danne en egen sak for sitt materialistiske verdenssyn, uten i den sammenheng å 'tyvlåne' immaterielle realiteter fra en teistisk Gud. Siden de ikke kan det, koker deres argumentasjon ned til å klage over måten Gud gjør ting på: 'Om jeg var Gud, ville jeg ikke gjøre det på den måten. Jeg ville ikke tillate ondskap. Jeg ville ha designet ting annerledes. Jeg ville skrevet navnet mitt på himmelen etc..

Da kan det være verdt å tenke over at grunnen til at vi kanskje ville gjøre ting annerledes, er at jeg ikke kan forestille meg hvordan det ville være å ha all kunnskap. Vi er ikke et uendelig vesen, med uendelig visdom, som kjenner det endelige resultat av alt mulig. Dermed er det vi kan, å klage. Men klager er ikke argumenter. Tenåringer kan klage over forholdene hjemme eller på skolen, og kanskje ønske å gjøre ting helt annerledes. Noe kan de sikkert ha rett i, men så er deg også mye de ikke fullt ut kjenner til og tar grundig nok i betraktning. Men om foreldre ikke gjør ting på måten ungdommer foretrekker, kan de ikke dermed hevde at de enten er onde eller ikke eksisterer. Det følger ikke logisk av premissene.

Ateisme har for mange hyklere
Ofte viser det seg at høyere utdannelse kan gjøre noen overlegen, eller at de har fått innprentet et materialistisk verdenssyn. Sunn fornuft, om den ikke hjernevaskes, vil hevde at kun molekyler som styres av naturlover, ikke kan forklare alt ved virkeligheten. Om vi tenker over det, synes det som bare en liten del av virkeligheten kan forklares ut fra et syn om at mennesker ikke er annet en biologiske sekker med kjemikalier. Det blir den logiske følge av ateisme. Dermed må det underslås at ens kjære er forbløffende, multitalentfulle skapninger, med unike bevisstheter, personligheter, egenskaper og ånd som ikke kan reduseres til den periodiske tabellen.

Gjennom observasjon og refleksjon kan vi lære at de viktigste ting i livet er åndelige, ikke materielle. Det meste er usynlig, og det er åndelige realiteter som gjør livet verdt å leve: kjærlighet, relasjoner, aksept, håp, rettferdighet, mening, glede og flyktige øyeblikk av transcendens, minner oss at vi ble gjort for å erfare noe og noen høyere. Det er alt glimt av himmelen, som tjener som veilys til vårt endelige hjem.
Ateister fornekter disse åpenbare aspektene ved menneskelig erfaring. De klynger seg til et materialistisk verdensbilde, som ikke bare er intellektuelt selv-overvinnende. Det er alt for restriktivt til å forklare den ultimate virkeligheten som vi vet er sann. Ateister forsøker også gjerne å unnlate egne meninger fra sine konklusjoner. De påstår ateisme er sann, men mangler et grunnlag for hva sannhet er. La oss summere opp noen inkonsistenser som vi tidligere har sett på. Ateister sier de tror første del (venstre kolonne under), men benekter så følgene for egen del (høyre kolonne):

Påstand:

Unntak:

Bilde:

Årsaksloven er ikke sikker

-for de teorier som synes å bekrefte ateisme

Bare materielle ting eksisterer

- logiske lover og min immaterielle bevissthet, som jeg benytter for å komme til den konklusjonen

Alt må ha en fysisk årsak

- mine egne tanker og teorier om ateisme

Gud kan ikke være evig, -alt trenger en årsak

-univserset, det kan på et vis være evig

Vi kan ikke tro på noe vi ikke kan se, høre, sanse

-multiverset, som vi ikke kan se, høre, sanse

Intensjonalitet/hensikt eksisterer ikke i universet

-når jeg med hensikt lager en 'sak for ateisme'

Naturen er ikke målrettet

-når jeg driver vitenskap og er avhengig av at naturlovene konsistent er målrettede

Ingen har fri vilje

-meg, når jeg frivillig havner på ateistiske konklusjoner

Bevissthet er en illusjon

-bevissthet som jeg trenger for å skrive bøker som hevder bevissthet er en illusjon

Det finnes ingen objektiv moral

-de moralske absolutter jeg forfekter (husk at det er objektivt umoralsk å trykke dine moralske absolutter på meg)

Det finnes intet som er ondt -eller godt

-når jeg forsøker å benytte det onde til å motbevise Guds eksistens

Gud er ond

-ops, jeg glemte at det ikke finnes noe ondt

Gud har ingen rett til å drepe barn

-men mennesker har - før fødselen

Religion forgifter alt

ateistisk religion har myrdet hundrevis av millioner mennesker (1900-tallet)

All sannhet kommer fra vitenskap

alle ikke-vitenskapelige grunner som trengs for å kunne utøve og stole på vitenskap

Intelligent design er ikke vitenskap

når det brukes i arkeologi, kryptologi, bio-mimetikk og forensisk (kriminologi-)vitenskap -eller at aliens bragte livet

Det enkle kan ikke gi opphav til det komplekse

-ved evolusjon

Det finnes ikke noe bevis for Gud

-bevis som du tar opp, som jeg har dømt ugyldig

Filosofi er ikke viktig for vitenskapen

-filosofien jeg benytter for å rigge til vitenskap, så den alltid kan forsyne naturalistiske svar

Vitenskap er, i motsetning til religion, alltid objektiv og åpen for nye idéer

-(unntatt når) jeg benytter materialistisk ideologi, for å fordømme forslag til nye idéer på 'lukkede saker'

For et verdenssyn som roser seg av logikk, viser bl.a. oversikten over at ateisme ikke er så konsekvent og logisk når det kommer til stykket. Det er et selv-overvinnende livssyn, som må 'tyvlåne' fra Gud, for å kunne henge sammen. I tillegg til å være feilaktig, kan heller ikke ateismen tilføre noe endelig i forhold til verden. Den eksistensielle implikasjonen ved ateisme, er at vi ikke er annet enn molekylære maskiner som spiller et spill. Vi sliter her for samle mange ting, som bare blir igjen når spillet er over. Det er ikke rart om ateisme ultimat leder til håpløshet. Livet er meningsløst og ingen midlertidige nytelser kan kurere det. G.K. Chesterton skrev "Meningsløshet kommer ikke av å bli trett av smerte. Det kommer fra å bli trett av nytelse." Han sa det lenge før en kontinuerlig strøm av elektroniske distraksjoner og fornøyelser, begynte å gjøre oss numne for det virkelige livet. Vi har forbløffende teknologi, men uten Gud fører den oss ultimat ingen steder.

Etter denne analysen av teisme og ateisme, er vi etterlatt med to hovedsyn for hvordan vi kom hit: Enten gav en bevissthet opphav til materie (mind befor matter), eller materie ga opphav vil bevissthet (matter before mind). Siden materie hadde en begynnelse, så må den ha sitt opphav utenfor seg selv. Om du ikke synes overbevist om et teistisk syn, fortsett å se etter bevis (f.eks. her). Men etter å ha sett logiske og erkjennelsesmessige motsetninger i ateisme, som ikke vil endres ved mer bevis, håper jeg i det minste at du er overbevist at ateisme ikke er svaret -uansett hva spørsmålet er. Uansett hva en satser på, kreves imidlertid tro.

En grunn til at mange ikke blir overtalt av kristendom, er fordi de tror den er basert på blind tro. R. Dawkins sier: "Tro , er tro som ikke er basert på bevis, er sjefslasten i enhver religion." (1) Uheldigvis for Dawkins er det i ateismen dette er tilfelle. Det verdenssynet som hevder, tross massive motbevis, at materie er alt som finnes. Ateister forsikrer bare at materialisme er sannhet, og regner filosofisk sett andre syn som 'ikke tillatelige'. Hva kan være mer blindt enn å ignorere alle bevis motsatt din egen forutinntatte posisjon? Et annet problem for Dawkins et Co, er at "tro uten bevis" ikke er hva tro innebærer i Bibelen. (2) Når en ser ordet tro i Bibelen, skulle en tenke på ordet tillit. Det er hva det greske ordet faktisk betyr i de fleste kontekster. Og det er ikke en blind tillit. Bibelen ber oss faktisk benytte fornuft og bevis (Rom 12,3).

Jesus forteller oss at det største bud er `Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.` (Matt22v37). Peter formaner oss til å holde Kristus hellig som Herre i hjertet! -og: "Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier". Paulus sier at han river ned tankebygninger, og alt som reiser seg mot kunnskapen om Kristus (2Kor10v4-5). Kristendommen er feilaktig, dersom ikke Jesu oppstandelse er et faktum (1Kor15v17) Så kristne får ikke poeng for å stole på blind tro. De formodes å vite hvem de tror på (2Tim1v12) og hvorfor de gjør det.

Men å tro at Jesus er frelseren er ikke tilstrekkelig til å frelse fra dommen. Vi må gå fra å tro at Jesus er frelseren, til å tro på Jesus som frelseren. Å tro 'at' er basert på fornuft og bevis. Å tro 'at' er mer en sak for hodet eller bevisstheten, og tro på er mer en sak for hjertet eller viljen. Å tro 'på' er mer hvordan en svarer på fornuft og bevis. Å tro på er mer en sak for hjertet eller viljen.

Vi gjenkjenner alle denne forskjellen mellom å tro 'at' og tro 'på' i våre daglige liv. Det er fornuftig å tro at en aksjepost er sunn, før en investerer 'i eller på' den aksjeposten (for de som gjør det). Og er det ikke fornuftig å tro at noen vil bli en god ektefelle, før en har tillit nok til å gifte seg med den personen, ved alteret? Nå har ingen andre enn Gud fullkommen kjennskap. Vi gjør mesteparten av våre valg på gode bevis, ikke fullstendig visshet. Å tro at Jesus har levd, og er den Bibelen sier, er bare første steg. Det går ikke langt nok. Gud er ikke interessert i bare intellektuell tilslutning, noe mer enn ei dame i å høre at hun ville utgjøre en god kone. Gud søker en kjærlighetsrelasjon fra oss, og vil ikke tvinge seg selv på oss. Om vi intellektuelt vet at Han eksister, men ikke stoler på Ham, vil vi aldre motta fordelen ved å bli Hans.

Jakob, Jesu halvbror, observerer at selv demoner tror at Gud eksisterer, men de 'skjelver'. (8) De trodde at Jesus er frelseren, men de tror ikke på Ham. Å tro at (hode kjennskap) frelser ikke, men det kan hjelpe folk til det punktet der de velger å tro på Ham. Det er hensikten med bevis. Johannes setter de to typer tro inn i samme setning: Joh20v31: Men disse (tegnene) er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. Tegnene dannet grunnlag for å tro at Jesus var Guds sønn, så vi har det intellektuelle grunnlaget for å tro på, og slik få liv i hans navn. Med andre ord, er Bibelsk tro tillit til det du har god grunn til å tro er sant.

Så kristendom er noe annet enn blind tro. Det er et rasjonelt svar på bevis. Fornuft og bevis danner grunnlaget for tro at Jesus er frelseren. Om du bestemmer deg for å stole på ham, er et spørsmål om hjertet ditt. Det er derfor jeg spør: "Om kristendommen var sann, ville du bli en kristen da?" Om du ikke kan få deg selv til å akseptere kristendommen , ber jeg deg i det minste å erkjenne dens siviliserende virkning på samfunnet. Om det kommer ti menn mot deg en mørk kveld i et utsatt område, vil det virke beroligende på deg å vite at de kom ut fra en Bibelgruppe?

Det eneste livet

Kristi liv er det som har hatt størst innflytelse i verdenshistorien, til tross for at Jesus verken var lærd, skrev noe eller reiste langt utenom hjemstedet. Han døde ensom på et kors, men 2000 år senere så er verdens største religion knyttet til hans navn.

Det er ikke uvanlig blant dagens unge, at noen ikke kjenner til evangeliet i det hele. Det er også et spørsmål hvorvidt det er uvitenhet eller apati som er det største problemet. G.K. Chesterton sa: "Det kristne idealet er ikke blitt forsøkt, og funnet å mangle noe. Det er funnet vanskelig, og etterlatt uprøvd." I forbindelse med kristendom, er ikke største utfordringen bevisene eller Kristi karakter, den største utfordringen er oss selv. Folke ønsker å gå sin egen vei, og ønsker ikke bli innrullert i noe som smaker av guddommelig autoritet. Augustin sa: -Vi elsker sannheten når den opplyser oss. Vi hater den når den domfeller oss. Som opprørere ønsker vi ofte å undertrykke samvittighetens stemme, for i stedet å få det vi ønsker. Kanskje vi ikke skjønner at Gud gir oss moralske begrensninger for vår egen fordel. Som et ubegrenset vesen, kan ikke Gud skades ved vår synd eller hjulpet av vår lydighet. Å gjøre opprør mot Gud, vil ikke minke hans ubegrensede egenskaper, mer enn lovsang øker dem. Vi skader eller hjelper først og sist oss selv, og våre omgivelser, med vår oppførsel.

I denne falne og farlige verden, tjener Guds moralske bud til å beskytte oss og demonstrere at livet har et objektivt formål. Moral styrer oss i retning av vårt endelige mål i livet. Om det ikke var noen mening eller hensikt med livet, så ville det ikke være noen rett måte å leve det. (Som er grunnen til at ateisme ofte knyttes til 'alt går an' slagordet.) Men siden det er en riktig bestemmelse med livet, å elske Gud og andre, så er det også en rett måte å komme dit på. Det er problemet vårt at vi ikke følger den ruten særlig godt. Så går da heller ikke kristendom ut på at våre gode gjerninger skal overstige de dårlige, slik de fleste andre religioner sier. Uansett hvor mange gode gjerninger noen gjør, kan de ikke overstyre det faktum at vi gjør noen dårlige. En perfekt rettferdig Gud kan ikke la det onde bli ustraffet, ellers ville han ikke være standarden på perfekt rettferdighet. Derfor handler ikke kristendom om å være god, fordi vi kan aldri bli god nok, innfor en fullkommen Gud. Den handler om å være forløst.

Vi har alle kommet til kort innfor Guds perfekte standard, som gjør at vi trenger en Frelser. Så moral redder oss ikke, men den kan lede oss i rett retning -mot Han som kan frelse oss. Den viser oss behov for gjenopprettelse og tilgivelse, når vi har gjort noe som strider mot Guds vilje. (1Joh2v1-2) Paulus uttrykte det slik i Gal3v24: Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro. Loven kan ikke redde deg, den kan bare åpenbare ditt behov for frelse. Loven er lik et speil: Det kan vise et skittent fjes, men kan ikke rense ansiktet. Jesus sa i Joh17v3: Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. Om vi virkelig ville kom til å kjenne Ham, så ville vi gjøre gode gjerninger, ved hans hjelp, ut fra kjærlighet til Gud og andre. Men gjerningene frelser ikke, det kan bare Kristus. Men hva med dem som fornekter ham?

Er moren min i helvete?

Frank (forfatteren) ble en gang spurt av en ateist om morens hans, som var jødisk fange under krigen og fikk høre evangeliet før hun døde, men avviste det -var i helvete nå? Her er svaret han ga: ".. Jeg vet ikke hvor din mor er akkurat nå. Jeg vet ikke om hun hadde en omvendelse på dødsleiet. Men om hun ikke hadde det, vil ikke Gud tvinge henne inn i himmelen mot hennes vilje. Gud respekterer våre valg. .. " Om hun ikke ønsket å være i lag med Jesus på jorda, gis det ikke noe nytt tilbud etter døden. For å illustrere poenget med fri vilje, spurte forfatteren om de hadde opplevd at noen menn fulgte etter dem, som de ikke ønsket å være i lag med. I tillegg til at de fleste kvinner smilte og så rundt seg, så de fleste menn ned på skoene.. Ei dame ropte: Ja! (kanskje satt fyren ved siden av henne?) Så ble den fryktede avvisningen: "Liker deg, men bare som en venn..." fremsagt. Om ikke det stoppet tilnærmingen, kunne en monoman mann si: "Jeg elsker deg så mye at jeg kommer til å tvinge deg til å elske meg." Er det mulig at han kan få til det?

Alle var enige i at det var umulig. Vi kan ikke tvinge noen til å elske oss. Det samme er tilfellet i vårt forhold til Gud. Gud kan ikke tvinge oss til å elske ham. Ekte kjærlighet forutsetter at den gis av fri vilje. Den kan ikke bli framtvunget. Hvis noen får beskjed om å slutte å følge etter noen de sier de elsker, så bør de gjøre det, om de virkelig elsker dem. Det er akkurat hva Gud gjør også. Han har gitt sitt nærvær til kjenne gjennom den generelle og spesielle åpenbaring ('Guds to bøker'), samt sin Ånd og andre troende + i noen tilfeller, spesielle hendelser. Men om vi fortsetter å avvise hans tilnærmelser, vil han til slutt la oss være for oss selv. (14)

Hva annet kan Gud gjøre? Han kan ikke tvinge oss fra å tro 'at' til å tro 'på' seg. En som elsker kan ikke presse seg på den han elsker. En kjærlig Gud må til slutt la folk gå sin egen vei, som for noen er bort fra Ham. Som C.S. Lewis sa det: "I det lange løp, er svaret til alle som protesterer mot læren om helvetet, et spørsmål: "Hva ber du Gud om? Å stryke ut deres tidligere synder for enhver pris, å gi dem et frisk start, løse alle misligheter og tilby overmåte mirakuløs hjelp? Han har gjort det, på korset! Å tilgi dem? De vil ikke bli tilgitt. Å etterlate dem for seg selv? Jeg er dessverre redd det er hva han gjør." (15) Om det er et liv etter døden, er det bare to logiske muligheter. Enten å være i lag med Gud (i en ny himmel og jord), eller ikke (atskillelse fra Gud -helvete). Det er ikke slik at alle vil til himmelen. Noen mennesker bruker et liv på å rømme vekk fra Gud. De gjør et levebrød av å løpe vekk fra ham. Om de ikke ønsker å være i lag med Jesus nå, hvorfor skulle Gud presse dem inn i hans nærvær for all evighet?

Gud gjør ikke det. Han skiller seg fra dem for all evighet. Helvete er bokstavelig talt atskillelse fra Gud. (16) For å forestille seg hva det innebærer, kan vi tenke på at alle mennesker her på jorda opplever noe av Guds nærvær og godhet gjennom hans felles nåde (Matt5v45). Vi erfarer kjærlighet, relasjoner og ulike former for glede. Forestill deg så et sted der ikke noe av dette finnes. Ingen kjærlighet eller noe positivt, bare selvabsorberende narsissisme. Det er helvete. Ikke til å undres at det er et sted for sinne, anger, mentale plager samt 'gråt og tenners gnissel'. Forestillingene som brukes om helvete kommuniserer en form for selv-ødeleggelse, men ikke tilintetgjøring. Tim Keller skriver: "En vanlig brukt metafor på helvete i Bibelen, er ild. Ild gjør at ting faller fra hverandre (disintegrate). Selv i vår tid kan vi se hvordan selviskhet og selv-absorberende holdning fører til bitterhet, sjalusi, bekymring og mental fornektelse som følger med. Spør så: "Hva om vi dør og ikke tilintetgjøres, men vårt åndelige liv strekker seg ut i evigheten. Helvete er da banen til sjelen, som lever et selv-absorberende, selv-sentrert liv, som fortsetter og fortsetter for alltid." (19)

Forfatteren (Frank Turek) sier ikke dette om helvete fordi han liker å snakke om det. Det er et forferdelig sted, og et glemt emne i så mange kirker som er opptatt av 'feel-good'. Vi glemmer at Kristi offer er meningsløst dersom helvete ikke eksisterer. Hva er vitsen med at Gud sender Jesus til å dø for være synder, hvis våre synder ikke er et ultimat problem? Om det er slik at det finnes et helvete, må vi fortelle folk det. Som Jesus advarte: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete." (Matt10v28) Selv om vi ønsker det annerledes, synes helvete nødvendig. Uten det ville folk som har gjort de verst tenkeligste forbrytelser mot menneskeheten (eks: Mao, Stalin og Hitler) gå i graven uten å bli straffet for sine overtredelser. Milliarder av mennesker ville aldri oppnå rettferdighet dersom det ikke var noe helvete. Om helvete er nødvendig, er det ikke alle innvendinger mot det som treffer blink:

Innvending:

Svarforslag:

Svarforslag:

Helvete er konstruert for å plage folk

Bibelen sier at helvete er bestemt -og dermed planlagt for: Djevelen og hans engler (Matt25v41). Dessverre er det mange folk som velger å følge det onde i stedet for den Gode. At lidelse er en integrert del av helvete, følger også av at det er atskilt fra Gud og alt godt, der folk får føle konsekvensen av egne og andres onde valg kontinuerlig.

Vil Gud sende noen til helvete bare fordi de ikke tror på Jesus?

Motspørsmål: "Dør folk bare fordi de ikke går til doktoren?" Svaret er at de dør fordi de har en sykdom, som de kan dø av om de ikke oppsøker lege. På samme måte kommer ikke noen til helvete 'bare fordi de ikke tror på Jesus'. Nei, de kommer dit fordi de er syndere. Siden Gud er fullkommen, kan han ikke tillate synd å forbli ustraffet. Jesus betalte for alles synder, men ikke alle tar i mot denne tilgivelsen. Dermed er helvete nødvendig, men det er ikke nødvendig for deg: du har et fritt valg i å ta imot frelsen som Gud har bevirket. Dette valget er åpent for alle. Det innebærer at Gud sender oss dit vi har valgt å komme. Gud kan ikke tillate at synd kommer i hans hellige nærhet, det ville kunne være som ' en resistent bakterie på en isolasjonsavdeling'.

Evig straff er for strengt for synder i tiden

Det er alvorligheten i overtredelser som bestemmer straffens varighet. Det å begå et mord kan skje i løpet av sekunder. Men straffens varighet kan ikke stå i forhold til varigheten det tok. Overtredelser mot den høyeste, evige og uendelige Væren, er av de mest alvorlige, og fortjener den strengeste straffen. Enn videre, siden folk fortsetter å synde i helvete, varer også straffen..

Gud skulle tilintetgjøre folk i stedet for å straffe dem

Om det overføres i et bilde: Skulle du drepe barna dine, om de besluttet at de aldri ville se deg igjen? Det er tilsvarende hva tilhengere av tilintetgjørelse hevder at Gud skulle gjøre med sine skapninger. Men Gud vil ikke tilintetgjøre mennesker skapt i hans bilde. Det ville være et angrep mot Ham selv. Gud tillater folk å fortsette i sitt opprør mot Ham, bare internert slik at de ikke skader andre.

Gud er urettferdig ved å straffe alle likt i helvete

Gud gjør ikke det. Straffen er ikke den samme for alle i helvete, liksom belønningen ikke er lik for alle i (den nye) himmelen. Jesus snakket om større bud og om strengere straff. Samt det faktum at den som mye var gitt, ville bli mye krevd. Det motsatte er også sant.. De som har mindre lys, vil ikke bli dømt så mye som de som har mer. (22)

Legg merke til at alle disse innvendingene forutsetter en moralsk standard. De som klager over at Gud ikke er rettferdig, glemmer fort at uten Gud ville det ikke finnes en objektiv standard for rettferdighet. Da vil Gud være tro mot egen standard hele veien. C.S. Lewis kommenterte atskillelsen på denne måten: "Det er bare to typer mennesker i siste omgang. De som sier til Gud: "Skje din vilje," de vil dele tilværelsen i himmelen med Gud, og de som Gud må si til: "Skje din vilje" de vil tilbringe evigheten borte fra Gud. Men de som søker skal finne, og de som banker på, skal det åpnes for. (23) Det er en sikker måte å unngå helvete på i Rom10v9-10: For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. 10 Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.

Hva du enn tror om Jesus fra Nasaret nå, skylder du deg selv å undersøke ham skikkelig. Det er ufornuftig å ignorere det eneste livet som fortsetter å gjøre inntrykk på verden, mer enn noen annen hendelse i verdenshistorien. Om hans påstander er sanne, vil de også fortsette å påvirke deg i evigheten. I det minste les gjennom Johannes evangelium, og se hvem Jesus virkelig var og forblir i dag. I det første kapitlet vil du finne at Jesus har to naturer, en guddommelig og en menneskelig (Ordet ble menneske 1v14) Hans guddommelig natur skapte verden og alt i den (Joh1v3-5) . Samt at han holder alt oppe akkurat nå, inkludert deg, meg og alle vi elsker (A17v28). Den sannheten har i økende grad kommet inn over forfatteren, mens han skrev boken vi refererer fra.

En tidligere ateist stilte samme spørsmål slik: "Om du tror at det er en guddommelig ikke-forårsaket årsak, som opprettholder hele verden og deg hvert øyeblikk, og ikke finner at det er ekstremt merkelig og bevegende, mener jeg at du ikke har forstått det." (25) Selv begynner forfatteren bare å forstå det. Han ber at samme Sannhet går opp for oss også. Om du tillater Gud det, vil Han det (Åp.bar 3v20).

Referanser:

1. R. Dawkins, "Is Science Religion?" The Humanist, Jan/Feb, 1997

2. Ateister siterer ofte Hebr11v1 som eks. på blind tro. Sammenhengen til dette verset viser imidlertid at det ikke er tro uten bevis det dreier seg om. Tro er å stole på Gud for en ukjent fremtid, ut fra bevis om hva som allerede er kjent om Gud. Resten av kap. gir oss eks. på personer som stolte på Gud -og han viste seg å hjelpe dem, selv om de ikke fikk erfare det fullt ut i denne livet. Så oppfordres vi til å stole på Gud på grunn av et historisk faktum, Jesu oppstandelse (Hebr. 12v1-2). Å stole på en tillitsverdig Gud som har vist seg troverdig via Jesu oppstandelse, er det motsatte av å 'tro uten bevis'.

8. Jak2v19

14. Rom1v18-32

15. C.S. Lewis, "The Problem of Pain," (New York; Mc Millian, 1962), 128

16. 2 Tess.1v9

19. T. Keller, "The Reasons for God," New York, Penguin Group, 2008), s.76-77

22. Luk.12v46-48 og større dom Matt10v15 , større bud: Matt22v37-39

23. D.S. Lewis, "The Great Divorce New York: Touchstoren, 1996), 72

25. Ed. Feser, "The Road from Atheism," http://edwardfeser.blogspot.no/2012/07/road-from-atheism.html#more