Det finnes gode grunner for en dømmende Gud.
Fra boka 'Domen' av Olof Eidsinger (s.24-31)
5 grunner for at dommer er uttrykk for Guds genuine godhet, fremfor hans ondskap:

Bilde 1. Gud bryr seg -hele tiden (henv. norsk: Sal 68,20, 2.Tess. 3,16 fra O. Grasso)

1. Dommen er ett uttrykk for at 'Gud bryr seg'
For Gud er det ikke uvesentlig hvordan vi mennesker har valgt å leve våre liv. Tvert i mot er vi så verdifulle for Ham, at vi en dag skal avlegge regnskap for hvordan vi har forvaltet den tid og de gaver, som Han har betrodd oss (Matt 25,14-30).
Guds dom er en bekreftelse av at Gud vil ha kontakt, og tar sine 'avbilder' på alvor. Det gjør han både ved å bekrefte og å utfordre oss. Guds dom på den siste dagen kan sees som en bekreftelse av vårt adelsmerke som menneske. Å være menneske er det samme som å ta ansvar. til forskjell fra dyrene,kommer vi til å måtte avlegge regnskap for våre liv (2Kor5,10).
Det at vi skal avlegge regnskap, sier noe om vår egen frihet. Hadde vi bare vært et offer for omstendigheter (syndefallet etc) eller biologisk arv, så hadde det vært meningsløst å stille oss til ansvar for våre handlinger. En Gud som ikke bryr seg, hadde knapt besværet seg med å stille det onde til ansvar. Det gjelder både onde mennesker og makter, som de har tjent (Joh 8,44 ; Åp. 20,10)

2. Dommen er et uttrykkk for det godes seier
På dommens dag kommer alle mennesker som urettferdig har lidt, på grunn av det onde i verden -alle offer for løgn. krig, forfølgelse, overgrep og menneskehandel, til å kunne rette ryggen. De kommer til å se at det som tilsynelatende passerte uten konsekvenser, skal føres inn i lyset til å få sin fortjente straff (Mark 4,22). Det er bakgrunnen til utfordringen kristne har fått, om ikke å hevne seg selv, men overlate dommen til Gud (Rom 12,19).
Straff for det onde, er ikke uviktig, men vi kan bæres av håpet om at alt det onde en dag skal få sin rettmessige straff, av en dommer som har betydelig bedre oversikt over hvert menneske, enn det vi selv har. (Sal 145,17).

3. Dommen er en del av det kristne håpet
Sammenfattet innebærer det at dommen og Jesu gjenkomst, kan sees som en sentral del av det kristne håpet. (Åp.bar 6,9-10). Svaret på spørsmålet om hvor lenge rettferdigheten skal drøye, kommer i slutten av samme bok: Åp 19,1-2 Deretter hørte jeg noe som lignet et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang: Halleluja! Seieren, æren og makten tilhører vår Gud, 2 for sanne og rettferdige er hans dommer. Han har dømt den store horen, hun som ødela jorden med sitt horeliv. Av hennes hånd har han krevd sine tjeneres blod.
Det kristne håpet er ikke bare at det onde skal forsvinne, men at det skal få sin rettferdige straff. Dermed er det ikke overraskende at apostelen Paulus inkluderer dommen i definisjonen av hva evangeliet er: Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium. (Rom 2,16)

4. Dommen er et uttrykk for Guds allmakt

Når profetene i Guds navn uttaler domsord over alle mennesker (f.eks. Jes 13-27), gjør de det samtidig klart at Gud er hele verdens Herre. Han er allherskeren. Gud trenger ikke noe menneskes tillatelse til å regjere over sin skapning. I stedet er vi Herrens eiendom: Jorden og det som fyller den, hører Herren til, verden og de som bor der, er hans.(Sal 24,,1)
Dette utlegges på et særeget, men konkret sett, gjennom en lang sekvens av segl, basuner og vredesskåler (Åp. bar 7-16). Der får vi stifte bekjentskap med den ondskap og lidelse som kommer til å prege verden, fram til Jesu gjenkomst i herlighet. (Åp. bar 20,11-13).Det blir altså ikke slik at ondskapen løper løpsk, utenom Guds kontroll. Men Guds dom bekrefter at 'synden straffer seg selv'. De som velger følge den onde, får helt enkelt høste fruktene av hvem den herre, som de tjener, er. (sml. Jer 44). Gud tillater det som hender, for at så mange som mulig skal ta til vett og fornuft (2Pet 3,9), og vende tilbake til den Gud som har skapt oss alle (1.Mos 1,27).

5. Guds dom er en forutsetning for den falne skapelsens opprettelse
Før Guds menighet er klar til å møte sin frelser og 'brudgom' (Åp. bar 21,2), er det noe som trenger å renskes opp i:
i) Den institusjonelle ondskapen i verden må dømmes. Konkret legemliggjort i Roms utsvevelser med sin ondskap og maktmisbruk (Åp. bar 17-18).
ii) Den åndelige ondskapen, i form av den sataniske treenigheten (djevelen, dyret og den falske profeten) (Åp.bar 19,20; Åp. 20,10).
iii) Endelig hvert menneske som har levd på jorden. (Åp. bar 20,11-15).

I det nye Jerusalem kan det ikke finnes plass for synd og ondskap. Alt slikt må skilles ut, før det fullkomne frelsesriket kan etableres. {Ellers ville den nye himmel og jord, kunne bli like ille som denne verden er det, oversetters kommentar}.

Uten dom, ingen opprettelse av den falne skapningen (Hebr 9,27).