Fra boka 'Tactics' av Greg Koukle, kap8-9.

Praktisk selvmord
Det finnes noen synspunkter det går an å mene, men som blir feil å benytte i det virkelige liv, i det de hevdes blir de feilaktige. F.eks. "Det er galt å si at andre mennesker tar feil," eller "det er feil å dømme". Da kommer det utsagnet også under samme dom.
Eks. på å fordømme fordømmelse:
A:"Det er galt å fordømme noen for noe." B: "Hvorfor fordømmer du dem som fordømmer da?" A: "Man skal elske alle, uten å fordømme dem." B: "Men du fordømmer mitt syn. Hvorfor gjør du det samme du sier det er galt å gjøre?" A: "Ok, la oss si jeg ikke fordømmer deg, bare gir deg en reprimande. Er det bedre?" B: "Da er min påstand at å praktisere homoseksualitet er feilaktig, også bare en reprimande." Argument kunne også vært snudd om på, dersom det ble hevdet at 'homoseksualitet ligger i genene."


Moralsk relativisme er selv-ødeleggende. A er relativist, B er teist.
A: "Du skulle ikke presse din moral på noen." B: "Hvorfor ikke?" A: "Det er galt å gjøre det." B: "Om det er galt, hvorfor gjør du det selv? Du pusher din moral om at det er galt å pushe moral på noen, overfor meg nå."
Er misjonering/evangelisering forbudt? A: jøde. B: kristen misjonær/evangelist.
A. "Det er toppen av arroganse å hevde at vi trenger en ny tro. Vi har hatt vår i tusenvis av år."
B. "Hvorfor skulle vi oppgi vår tro på det Jesus sa da? Hvorfor bryter du inn, da jeg forsøker adlyde Jesu befaling om at vi skulle misjonere da"


Argumentasjon for determinisme
Determinisme hevder at frihet er en illusjon. Hvert av våre valg er forutbestemt av omstendigheter som gikk forut for det. I så fall ville ikke argumenter hjelpe, siden ingen kunne basere argumenter på tilstrekkelig grunnlag. Ingen ville kunne skjelne mellom en god og dårlig ide, man ville bare holde på sine oppfatninger fordi en var forutbestemt til å gjøre det. Om determinisme var sant, ville ingen være i stand til å vite om den var det. å argumentere for det, er dermed selv-overvinnende.

Rivaliserende oppfatninger
A. Hvordan kan det være så mye ondt i verden om Gud er god. vs. B. Hvilken rett har Gud til å dømme mennesker?
B. Gode mennesker kommer til himmelen vs. B. Det finnes intet absolutt godt eller ondt.
A er hindu. B er kristen.
A. "Er Gandhi i himmelen. Ellers ville himmelen være et fattigslig sted å være."
B. "Hva mener du kvalifiserer for å komme til himmelen?"
A. "Gode mennesker går til himmelen." B. " Men hva er godhet?" A. "Godt og ondt er relativt. Det er intet klart skille." B. "Hvordan kan du på det grunnlaget hevde at Gandhi er god og burde komme til himmelen? Enten må Gandhi oppfylle en ekstern norm på hva godhet er, eller så går godt og ondt over i hverandre, og er meningsløst å benytte om noen, Gandhi inkludert."

Det onde
å si at noe er ondt, fordi det er annerledes enn det skulle være, gir ikke mening om ting ikke er ment å være annerledes. En innvending er avhengig av at dens forutsetning(er) stemmer, før den kan anvendes. En må først vite hva ondt er, før en kan peke på eks. på det. Det må foreligge en standard en kan dømme etter. C.S.Lewis ble kristen da han innså at han måtte ha sin oppfatning om hva som var godt og ondt fra noe utenfor seg selv. Om moralske lover er produkt av forandringer, hvem ville følge dem? Hva eller hvem etablerte hvordan ting burde være?

Ideen om moralsk forpliktelse blir meningsløs uten noe absolutt, Gud, til å forankre den i. Om mennesker er det høyeste som finnes, så blir moral spørsmål om subjektive, menneskelige oppfatninger. Siden Gud må eksistere for at en skal forstå hva det onde er og ikke er (godt), og det objektivt gode ikke kan eksistere uten at Gud finnes, så blir ikke det onde noe argument mot Gud. Troen på at objektivt ondt og godt IKKE eksisterer, er i konflikt med en fornektelse av Gud basert på eksistensen av det onde.


Moral basert på hva som er naturlig
Om det skulle være moralsk rett med homoseksualitet, fordi det er naturlig. Så ville inseminasjon, prøverørsbarn og surrogati av samme grunn være moralsk galt. Det er ikke NATURLIG at foreldre av samme kjønn får barn.
Om noen på naturlig grunnlag hevder at det ikke eksisterer noen sannhet, så mener han vel at det han selv sier er sant? Det er helst overfor meningsmotstandere det er aktuelt å hevde at det ikke finnes noen sannhet.
Det er ikke et mål i seg selv å påpeke slike ulogiskheter, men det bør fungere som en bro til å komme videre til 'hvilke bevis som er tilstrekkelige til å vise at noe er sant.' Om det eksisterer en Gud som er Sannhet, så er det grunnlag for å hevde at noe er absolutt sant. Om alt som eksisterer er svirrende molekyler, blir enhver sannhetspåstand svevende i løse luften.

 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund