Å fjerne taket -fra noens trossystem

(Bokanbefaling Tactics, kap. 10; Greg Koukl)


I Francis Schaeffers bok 'The God who is There,' argumenterte Schaeffer for at kristne har en mektig alliert i åndskampen: virkeligheten. Om noen forsøker å benekte virkeligheten, avslører virkeligheten vedkommende. Som Schaeffer påpekte, "uansett ett menneskes trossystem, må det leve i Guds verden." Mennesket er opprinnelig skapt i Guds bilde, og må leve i den verden Gud skapte. Selv om kulturen skifter, så forblir menneskenaturen den samme. Idéer endrer seg, men endelige realiteter gjør ikke det.


Denne dissonansen mellom hvordan verden virkelig er og hvordan mennesker oppfatter verden, kaller Schaeffer 'spenningspunktet' (point of tension). Enhver person som benekter det virkelige i Guds verden, lever i en selvmotsigelse. For å beskytte seg selv fra å betrakte konsekvensene av sitt syn, reiser mange et forsvarsverk for å dekke over dette. Slike forsvarsverk er vi kalt til å rive ned: 2 Kor 10,4-5. Det er derfor det å 'fjerne taket' kan la dilemmaet komme klart til syne.
Et eks. på dette kan være f.eks. relativisme. Det viser seg at de som ønsker at relativisme skal råde, aldri ønsker at relativisme skal praktiseres mot dem selv. En hindu som kraftfullt hadde fordømt kristendom, ble møtt av innvendingen om at det ikke er noen motsetning mellom grusomhet og ikke-grusomhet, i følge hinduismen. For å synliggjøre tok en student en kjele kokende vann og holdt over hodet hans, mens han gjentok "Det er ingen forskjell på grusomhet og ikke-grusomhet..."

Forfatteren (Greg Koukl) spurte, mens han foreleste på Berkeley. "Hvorfor føler vi alle skyldfølelse?" Han foreslo: "Kanskje skyld er en kulturell konvensjon? Det er mulig, men det er en annen mulighet: Kanskje du føler skyld ... fordi du er skyldig?" Han la til: "Svaret på skyld er ikke fornektelse, men tilgivelse." Og det er her Jesu soningsverk kommer inn.
Vi starter med skyld, og resonnerer oss så tilbake til en moralsk lovgiver. Vi starter med design, og resonnerer oss tilbake til en designer. Vi starter med personlig verdi og betydning, og resonnerer oss så tilbake til kilden for all mening. Vi starter med virkeligheten, og resonnerer baklengs til en årsak som den beste forklaring på hva mennesker allerede vet er tilfelle. På en virkelighetsnær måte, lever alle som benekter Gud, på lånt kapital. Vedkommende har nytte av å leve som om verden er fylt med moral, mening og orden, men benekter likevel den Gud, hvis eksistens muliggjør at slike ting eksisterer. Om man starter med teisme, 'I begynnelsen skapte Gud,' gir det mening. Om en starter med materialisme: "I begynnelsen virket partiklene..." så leder den veien mot en kløft av absurditet og fortvielse.


Det hele gir rom for en trinnvis fremgangsmåte, der en starter med å få problemstillingen i relieff, evt. ved bruk av spørsmål: 'Hva mener du'? .. 'Hvordan kom du til den konklusjonen'? etc. For å få fram konsekvensen av problemet man forhåpentlig kommer fram til, kan man evt. spørre: 'Har du noen gang tenkt på?' ...


Eks. på anvendelse

Religiøst konservative mener det er galt at styresmaktene i landet skal tillate likekjønnet ekteskap. De kan bli møtt med innvendingen at "Det er det samme folk sa om ekteskap over ulike raser." Forutsetingen bak denne kommentaren synes å være at siden folk tok feil da, så må de ta feil nå. For å fjerne overbygget over dette argumentet, bør en prøve å komme så nær kjernen i argumentet som mulig. Selv om det ikke er så lett her, kan det forsøksvis sies : "Vi tok feil i fortiden om ett emne, 'blandings-ekteskap'. Derfor tar vi feil i nåtiden om ett annet emne" (likekjønnet ekteskap). Men en slik logikk holder ikke mål. Argumentet kan vendes mot den som benytter det, f.eks. slik: "Men folk sa at regjeringer skulle tillate slaveri, også. De tok feil da, og du tar feil nå. Likekjønnet ekteskap er feilaktig." Eneste farbare vei, er å vise likheten mellom blandings-ekteskap og likekjønnet ekteskap, som er relevant for myndighetenes godkjenning. En slik kan være vanskelig å finne. (En irrelevant likhet kan ligge i hvem som var motstander av det, men saklig sett er det irrelevant.)

Født med ond tilbøyelighet?
Det er i senere tid vanlig å rettferdiggjøre ens seksuelle orientering, ved en appell til hva som er naturlig. Noen synes å mene at 'jeg ble født slik,' er alt som trengs for å imøtekomme moralsk kritikk av homoseksualitet. Men på hvilket grunnlag kan en hevde at naturen er en tilstrekkelig guide til moralsk liv? Kjernen i argumentet kan summeres slik: 'Alt som er naturlig, er også moralsk.' Argumentet hevder at 'homoseksualitet er naturlig, derfor er homoseksualitet moralsk.' Forfatteren spurte en gang en innringer om samme argument kunne benyttes overfor å sverte homo-seksuelle? Om vitenskapsfolk skulle identifisere ett gen som påvirket folk til å baktale homo-seksuelle, ville det være akseptabelt å godta det? Men det er ikke slik. Dersom det (mot formodning) skulle finnes et gen som stimulerer til sverting av homo-seksuelle, så burde en bekjempe dets innflytelse, ikke bare gi etter for det.


En filosof fra det 17-århundre, Thomas Hobbes, er kjent for et sitat at livet i en rå, naturtilstand er 'ensomt, fattig, stygt, brutalt og kort." Moral beskytter oss fra brutaliteten ved å leve i en verden der mennesker handler ut fra sine impulser. Dyr handler alltid ut fra det som kommer naturlig. Siden det å leve i følge sin natur, ville resultere i alle slags barbari, hvordan skulle det gi mening å trekke fram det naturlige ved noe for å rettferdiggjøre det? Forskjellen mellom å handle på det som kommer naturlig og prinsipiell selv-begrensing, kalles sivilisasjon. Moral som imøtegår ens naturlige innskytelser, heller enn å godkjenne dem, er vårt eneste forsvar fra et liv som beskrevet ovenfor ('ensomt, .. stygt, brutalt..') Konklusjonen blir at selv om en impuls er naturlig, behøver ikke det innebære at den er moralsk. Homoseksualitet kan ikke begrunnes på det viset.


Prinsipper og praksis
Forord: I USA er abort tillatt like i forut av fødselen.
Nesten alle argumenter til favør for abort kunne like gjerne rettferdiggjøre å drepe nyfødte, om de presses til sin logiske konklusjon. Om det er tillatt å ta livet av et menneskelig vesen på ene siden av livmoren, hvorfor skulle det (i prinsippet) forbys på den andre siden?
Når noen begrunner abort ved at 'kvinner må ha rett til å velge,' så kan en variant av å fjerne taket gå på å spørre hvorvidt en kvinne skulle ha rett til å drepe sin ett-åring av samme grunn. Siden begge er menneskelige vesener, burde samme moralske regel gjelde for begge. Mange har ikke tenkt så nøye over konsekvenser av sitt syn. Det er vår jobb å hjelpe dem å se feilslutningene.


Om tro vs. fakta
Noen mennesker mener at fakta og kunnskap gjør tro overflødig/umulig.
Argumentet går slik: Hebr 11,1 "Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser." Og dessuten i Hebr 11,6 "Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." Tro oppfattes som ting vi ikke kan vite. Da blir tro og kunnskap motsatte ender av spekteret. Dess mer fakta, dess mindre rom for tro. Etter et slikt syn er Gud mer fornøyd med oss, desto sterkere vi holder fast i våre overbevisninger, til tross for bevisene mot dem. {Det er imidlertid grunn til å skjelne mellom hva som vanlig, mest sannsynlig, og hvorvidt noe irregulært kan inntreffe i det hele -oversetters tilføyelse.} Men i 1Pet 3v15 oppfordres vil til: "Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier." og Jesus og apostlene ga stadig begrunnelser for sitt syn.


Om det skulle være slik at desto færre bevis, desto mere tro, så skulle det tilsi at desto flere bevis mot kristendom, desto bedre. Om vår kunnskap synker mot et lavmål, så ville mengden av blind tro øke tilsvarende? Etter et slikt syn, ville vel å hevde noe en visste var feilaktig være den største form for tro? I så fall ville Gud være mest fornøyd med dem som hadde all grunn til å tro at oppstandelsen ikke fant sted, men like fullt trodde det. Men NT kaller personer som hevder et slikt syn for ynkelig i 1 Kor 15,19 "Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker." I følge Paulus er vi ikke troshelter som skal feires, men som falske vitner (1 Kor 15,15 Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp.)

Feilslutningen ligger i premisset: "Tro er visshet om det vi ikke kan vite." {Det er forskjell på ikke å se noe og ikke kunne vite noe om det. Det kan f.eks. gi seg til kjenne via sine effekter/virkninger. Tro og kjennskap/kunnskap er ikke motsetninger i Skriften, de er kompanjonger. Det motsatte av tro er ikke fakta, men vantro. Det motsatte av kunnskap er uvitenhet. Ingen av dem er en dyd kristelig sett.


Er 'Jordens dag' for evolusjonister?
Majoriteten ved slike anledninger, er darwinister som mener at mennesker har en plikt til å beskytte miljøet. Men om man starter med et naturalistisk syn, hvorfor skulle noen bry seg om det? I millioner av år har moder jord' spydd giftige gasser ut i jordas atmosfære, og dekt landskapet med aske og lava. Den mest naturlige tilstand vi kjenner til i universet er livløshet. Så vidt vi kjenner til, er jorda unik, overalt ellers regjerer livløsheten. Arter har gått mot sin undergang i en stødig gang fra jordas begynnelse. Fra et evolusjonært syn: Hvorfor skulle de ikke det? Alle er i en kamp for tilværelsen, der den evolusjonære prosessen fremstår som en ødeleggende dans. Måtte det beste beistet vinne. Det er logikken i naturalisme, likevel er det en sterk trang til å ta vare på jorda. Hvorfor?
Den moralske motivasjon for jordas dag, er ikke å finne i neo-darwinisme. Men om Gud tiltrodde mennesket å forvalte jorda, gir det god mening. Igjen gir virkeligheten grunnlag for å løfte dekket av falske tankebygg, og vise at Jordas dag åpner for teisme og ikke neo-darwinisme. Om det ikke er noen Gud, og vi var tilfeldig utviklet som et blind-produkt av evolusjonen, er det ingen fundamental forskjell mellom mennesker og dyr. Vi tillater imidlertid en gårdbruker å skille de veike fra de sterke i kuflokken, men vi ble forbløffet da Hitler gjorde det samme overfor mennesker (jøder, sigøynere, handicappede etc). Hvorfor er det første rett, men ikke det andre ut fra et neo-darwinistisk synspunkt.

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund