Er det sant? (Fra boka: 'Stealing from God; Frank Turek. Navpress)

Bilde:

Ethvert menneske har rett til egne oppfatninger, men ikke til egne fakta, heter det. Jeg ønsker å ta opp noen påstander som fremføres som sannheter, men viser seg ikke å være det. Felles for mange av dem er at de ikke vender søkelyset mot sin egen gyldighet. Når noen sier: "Det finnes ikke absolutte sannheter," virker det som de vil unnta sin egen påstand fra sannhetskravet.

Påstanden gjør jo krav på å være en absolutt sannhet. Det skal altså ikke finnes andre absolutte sannheter enn denne. Men hvorfor er det akkurat denne, og ingen annen påstand som er absolutt sannhet? En annen måte å formulere det, er å hevde at 'all sannhet avhenger av perspektivet.' Men i hvilket perspektiv holder det utsagnet stikk?

Noen tilsvarende påstander forsøker ta høyde for mulighet for feil, men igjen med unntak av hva påstanden selv hevder: "Alt er relativt". Da kan en lure om det er en relativ sannhet. Dessuten er den ikke sann, f.eks. 'Lyshastigheten i vakuum er konstant' (ca. 300.000 km/s), holder mål innenfor sine forutsetning.

En lignende variant finner vi i utsagnet: "Det er sant for deg, men ikke for meg." Her kan en lure om det gjelder for alle. Det vil være lurt å forholde seg til at fakta gjelder konsekvent, f.eks. størrelsen på bankkontoens saldo, når julegavene skal kjøpes.

Så er det noen som hevder at man ikke kan vite hva som er sant: "Du kan ikke kjenne til sannheten." Igjen må en lure hvordan da den som sier det, kan vite hva han hevder. En kan ikke vite hva som ikke er sant/rett, om en ikke vet hva som er det. På generell form lyder det: "Ingen kan kjenne sannheten."

Her kan en spørre personen hvordan vedkommende vet det: Har han nøye spurt alle individer i universet? Det går an å være skeptisk til alt annet enn skeptisismen. Noen hevder at 'alt snakk om Gud er meningsløst.' Men er det meningsløst snakk om Gud?

Selv om man kan ha sine tvil, er det godt å vite at fakta ikke endrer seg i tråd med følelsene. Noen ganger kan en være i tvil om det går an å kjenne den virkelige verden. Men om man påstår at det ikke går an, må en vite hvordan en vet det om verden. En vel så vanlig påstand er "Du skal ikke tro, du skal vite." Et mulig tilsvar er: hvordan vet du det, eller hvorfra kommer den kunnskapen. Ofte vil noen hevde at de har det fra vitenskap. Men det er ingen vitenskapelig sannhet at all sannhet kommer fra vitenskap.

Vitenskap kan ikke drive forskning uten å forutsette at årsaksloven og naturlovene. Den kan verken samle eller tolke data uten logiske lover og våre evne til fornuft. Vitenskapsfolk demonstrerer at informasjon og intensjonalitet er tegn på intelligens, når de ut fra fri vilje undersøker spesielle spørsmål om informasjon i den hensikt å rapportere sine funn.

Om noen uttaler seg litt absolutt i moralske spørsmål, får en fort høre: "Du skal ikke dømme." Det fremføres også om vurderinger/bedømmelser. Men det er også en bedømmelse/dom. Hvorfor dømmes folk så fort for å bedømme? Noen hevder at det er en bibelsk sannhet, men det som hevdes er at det er selvovervinnende om man selv gjør samme feil (Rom2v1) og at vi skal dømmes etter samme dom selv (Matt7v1-5). Før noen skal bedømme, bør en sørge for at en ikke fremfører en partisk vurdering.

Dessuten sier den gylne regel at vi skal gjøre mot andre det en ønsker de skal gjøre mot oss. Det innebærer f.eks. å holde seg til sak, i stedet for å ta person. Vi utøver hundrevis, kanskje tusenvis av bedømmelser daglig, mellom rett og galt, trygt og sikkert. Livet vårt avhenger av slike vurderinger.

 

Sendt til LillesandsPosten ved Asbjørn E. Lund