Kan den Gud som beskrives i GT være den samme som beskrives i NT?
(Fra boka 'Krigene i det gamle testamentet, Et forsøk på å forstå; Olof Eidsinger, Lunde forlag)

Fra tidligere i boka: Bibelens argumenter for israelittenes utryddelseskriger, er at de skulle: i) klargjøre plass for en egen statsdannelse (1Mos17v8) ii) straffe det onde (5Mos9v4-5) iii) beseire avgudene (4Mos33v4; 1.Kong 21v25-26) iv) gi mulighet til moralsk omstart for Israel (2.Mos 23v32-33) og (Jos23v16) .


Problemet om samsvar i Gudsforståelsen i GT og NT er ikke noen ny problemstilling, den første kom allerede på 100 tallet og er knyttet til en viss Markion. Han levde på 100 tallet i Roma, og hevdet at GT burde strykes fra den kristne kanon. Ja, når han undersøkte grundigere fant han bare å kunne beholde Lukas, og ti av Paulus brev. Hans lære ble forkastet som vranglære. Samtidig er det interessant å merke hvilke konklusjoner Markion måtte trekke. Å gå med på hans krav, ville være det samme som å så tvil om Jesus og apostlenes lære. Et trekk som går igjen i evangeliene, er at Jesus både siterer og trekker forbindelsen bakover til GT. Ved en rekke ulike tilfeller taler han om de jødiske skriftene som Guds ord, og det virker som han i sak er helt ubesværet av innholdet i GT. (113) En av hans hyppigst siterte bøker er 5.Mos, den boka som gir mest utførlige instruksjoner om hvordan Israel skulle utkjempe sin 'hellig-krig' føring (cherem). (114)


John Wenham skriver om dette at Kristus ikke virket sjokkert over noe av det som står omtalt der. Noe av det ble benyttet som anskuelsesleksjon for alle som hadde syndet mot det lys Gud hadde gitt dem -f.eks. i forbindelse med giftslanger i ørkenen. Det samme går igjen hos Paulus og de andre apostlene. Paulus skriver i 2 Tim3v16: "Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd". I Rom15v4 skriver han: "Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir." Nok et eks. på en positiv holdning til GT i praksis finner vi i 1 Kor 10v1-11.


Er ikke GTs krigsskildringer uforenlige med NTs kjærlighetsbudskap?


Men kan man hevde at GT's skildringer av krig i Guds navn kan harmoniseres med NT's tale om at Gud er kjærligheten personifisert? Kan den samme Gud i GT kreve at israelittene skulle drepe sin fiender, være den samme som i NT sier i Matt5v44: Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Disse forskjellene henger sammen med de ulike fasene i Guds frelsesplan. I GT velger Gud ut et eiendomsfolk som for å overleve trenger et land med geografiske grenser. I NT derimot erstatter Gud det som var identitetsmarkører: landet, loven, omskjærelsen, etnisiteten med mer, bli erstattet av noe nytt: nemlig troen på Jesus Kristus. Det er etter Guds plan for hvordan vi alle skulle bli frelst og leve i forening med Ham. At Gud handler på ulike måter i GT og NT, indikerer ikke noen personlighetsforandring hos Ham. I stedet kan det sees som at Jesu død og oppstandelse er starten på en ny æra i Guds måte å forholde seg til mennesker på. I GT var Israels kriger Guds kriger mot avgudene deres, skriver Dietrich Boenhoffer, men i NT har ikke krig i Guds navn noen plass. Med sitt bud om å elske våre fiender løser han disippelmenigheten fra Israel som politisk størrelse. Dermed finnes ikke lenger noen troskrig, dermed har Gud knyttet løftet om seier over fienden til fiendekjærligheten. (116)


Det gamle Israel var både Guds utvalgte folk og en politisk størrelse. For dem var det Guds vilje å slå tilbake når de ble slått. Disippelmenigheten kan ikke gjøre krav på noen nasjonalrettslig status. For dem gjelder det å holde ut, og tåle slagene, ellers vil ondskapen bare øke. Slik skapes grunnlag for fellesskap som holdes oppe. (117) Boenhoffer peker også på brevene i NT. Apostelen Peter skriver slik i 1 Pet 2v19-23.
De troendes vegring mot å ta til vold i egen sak, hviler i stedet på en visshet om at Gud en dag skal tre fram som hele verdens dommer, og at vi derfor ikke trenger å gjøre "Guds jobb" før tiden. Et eks. ser vi i Rom 12v19-21. Professor M. Volf skriver: "Uten å overlate seg til den Gud som dømmer rettferdig, er det knapt mulig å følge den korsfestede Kristus og nekte å hevne seg når man blir krenket. vissheten om Guds rettferdige dom ved historiens slutt, er forutsetningen for å kunne avstå fra vold midt i historien. (118) Det viser at kjærligheten ikke står i motsetning til Guds dom. Årsaken er at Gud tar utgangspunkt i sannheten og rettferdigheten, 1 Kor13v6. Den kjærlighet som ikke vender seg mot synden, døden og djevelens makt, er ikke en rettferdig kjærlighet i bibelsk perspektiv -Esek18v26.


I NT kommer dette fram på flere ulike måter. Aller tydeligst i forbindelse med korset. Jesu korsfestelse er på samme tid et uttrykk for Guds kjærlighet til sin skapning og for hans vrede over synden. På Golgata ble Jesus gjort til synd for oss (2Kor5v21). Ikke bare for at vi skulle gå fri, men også for at Gud i sin Sønn skulle kunne dømme denne verdens ondskap og djevelskap. Paulus uttrykker det som at Jesus kom under forbannelse for vår skyld. (Gal3v13). Apostelen Johannes uttrykker det slik i 1.Joh4v10. Den boka i NT som tydeligst løfter fram dette perspektivet er Åpenbaringsboken. Her møter vi en Gud som har hele verden i sin hånd, og som ved tidens ende kommer for å dømme enhver som ødelegger og fornedrer hans skapning. Vi hører her at martyrene ber Ham framskynde dommen: Åp 6v10-11. Tydeligere enn dette kan det vel knapt sies at kjærligheten og dommen vandrer hånd i hånd. (119) Dom er likevel Guds fremmede vilje, slik det står i Esek33v11: Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den urettferdige skal dø, men at han skal vende om fra sin vei og leve. Vend om, vend om fra deres onde vei! Hvorfor vil dere dø, Israels hus? Guds primære vilje er at mennesker skal bli frelst (1Tim2v3-6)


Er ikke GTs krigsskildringer uforenlige med NTs fredsbudskap?


Hvis vi går til NT's fredsbudskap kan det neppe råde tvil om at vi som Jesu disipler har fått et kall til å leve i fred med andre mennesker. Guds rike er et fredens og forsoningens rike. Derimot er det et velkjent faktum at Jesu ord om å vende det andre kinnet til, både har blitt tolket og brukt på ulike måter av forskjellige kristne grupperinger. Hos noen (eks. anabaptister) har pasifisme og våpennekt vært selvsagt både i kirkens område og utenfor. I luthersk sammenheng har man i stedet ville skjelne mellom spillereglene som gjelder innenfor kirke og misjon (åndelige regimente) og i samfunnet generelt (verdslig regimente).
Uansett må vi forholde oss til spenningen mellom at Gud flere ganger oppfordrer israelittene til å gå i krig mot innbyggerne i Kanaan, somtidig som Jesus oppfordrer etterfølger til både å oppnå og bevare fred (Matt5v9; Rom12v18 ..) Tok GTs forfattere tross alt feil? Vi har allerede vært inne på at det finnes en grunnleggende forskjell mellom Bibelens to pakter: GT forutsetter et Gudsfolk politisk og nasjonal status, mens NT forutsetter et gudsfolk uten en slik status. Slik sett blir det andre regler for hvordan man skal forholde seg innenfor to så ulike pakter. Vi har også vært inne på at NT i sak ikke trekker i tvil GTs tale om Guds dom, og dermed heller ikke mot Israels kriger mot kananittene (som var uttrykk for Guds dom over hedningefolkene.) Fred uttales som noe godt i GT, mens krigen utmales som noe ondt, om enn iblant som et nødvendig onde. Se eks. 1Krøn22v8-9.


I stedet for å spille GTs og NTs syn på krig og fred ut mot hverandre, kan det være fruktbart å ta utgangspunkt i at fred er noe langt mer enn fravær av krig. Ordet for fred (Shalom) er et kvalitativt ord, som innebærer fred, ro, harmoni, helhet, helse og lykke. Det fredsrike som GTs forfattere skuer fram mot, lar seg dermed ikke bare beskrive som et politisk sett fredelig rike, men som en tilstand der alt som har gått i stykker er blitt leget og gjenopprettet. Fravær av krig kan kjennetegnes ved så vel diktatur som terrorbalanse og andre mer eller mindre forkastelige politiske tilstander. I følge den profetiske forkynnelsen, er fred (shalom) resultatet av gjenopprettet rettferdighet, og kan derfor ikke opprettes så lenge man turer frem i synd og ondskap. (Jes32v17; 48v18 m.fl) Lykkeprofetene sto for en at Guds frelsesplan kunne identifiseres med politisk fred og stabilitet i Israel. Mens domsprofetene som virket før eksilet hevdet at spørsmålet om guddommelig frelse og fred ikke kunne behandles isolert fra nasjonens skyld og synder. (122)


Hvis vi med det som basis vender tilbake til NT, er det ganske åpenbart at Jesu tale om Guds rike rommer mange av komponentene som i GT faller inn under Guds shalom. Guds rike (himmelriket) er nemlig NT's ord for Guds uinnskrenkede herredømme. Den tilstanden der Guds vilje kan skje helt og fullt. Og den logiske konsekvensen av det er at et oppgjør med alt som er galt, må komme før Guds Rike kan etableres i en fallen verden - akkurat som Guds shalom. Guds vilje ville ellers ikke kunne skje fullt ut.
Dermed er vi tilbake til at oppgjøret med ondskapen innenfor den gamle paktens rammer, har sin motsvarighet i NTs tale om at seieren over syndens og dødens makt. Med det behøver man ikke krig og fred som kontraster til hverandre. Snarere er det slik at krigen og dommen er en forutsetning for freden og frelsen. Dommen mot Kanaans befolkning skapte forutsetninger for et gudsrikets første (politiske) manifestasjon: et teokrati på landområder der man tidligere hadde forfalt til dyrking av avguder -eks. Molok-dyrking. (124) I neste omgang fordi både GTs kriger og Jesu egen seier over fordervsmaktene, skapte forutsetninger for gudsrikets andre (åndelige) manifestasjon: Det riket som står i sentrum i Jesus og apostlenes undervisning.


La oss til sist nevne at også i NT forkommer tekster som er knyttet til GTs kriger. Det ses i skildringen av hvordan Guds fullkomne rike til slutt skal opprettes her på jorda. Med Jesu egne ord i Matt 13v40-43. Det som her omtales er livets dobbelte utgang. Det rytteren på den hvite hest utfører, som kan kalles vold, må symbolisere den endelige utestengning av alle som nekter å la seg frelse av Guds lidende kjærlighet. For at fred skal oppnås i Guds gode skaperverk, både kan og må vi si ja til denne gudommelige vrede og vold (Åp.bar19v11-21).


For ordens skyld er det noen viktige forskjeller mellom GTs og NTs visjon om et fullkomment rike der Gud regjerer, og all ondskap blir utryddet. i) NT løfter konsekvent frem Jesus og hans engler, ikke gudsfolket selv, som de som deltar i striden mot ondskapen. (126) ii) Krigføringen ved Jesu 2. komme vil skje med helt andre våpen enn på GTs tid: med Guds eget dømmende og frelsende ord. (127) Likevel må det kunne sies at det finnes betydelig større likheter mellom GT og NTs syn på disse spørsmålene enn de fleste moderne kristne er vant med å tenke seg. Noen absolutt konflikt mellom GTs krigsskildringer og NTs fredsbudskap kan det dermed ikke være snakk om.

 

Referanser:

113. Se Matt.5v17-18. Jesu oppgjør med de skriftlærdes utlegning av GT i Bergprekenen, må ikke sees som kritikk av hva som de facto står i Loven, men heller av hvordan disse tekstene ble brukt i Jesu samtid. Se John Stotts utlegning av dette i 'The Message of the Sermon on the Mount' (Inter Varsity Press, 1984)

114. Se John Wenham: The Enigma of Evil, s.121. Det samme kan sies om salmene i GT som inneholder forbannelser og ønsker om fiendens undergang. Sett i forhold til tallet på disse, siteres de oftere i NT enn andre salmer!

116. Dietrich Bonhoeffer: Etterfølgelse, (Luther forlag, 2013) s.122

117. Dietrich Bonhoeffer: Etterfølgelse, (Luther forlag, 2013) s.116-117. Bonhoeffer var lutheraner og forutsetter dermed oppdelingen i et verdslig regimente på den ene siden og et åndelig på den andre, som bl.a. Luther snakket om. I det verdslige regimentet trenger vi, tross Bonhoeffers ord - å opprettholde prinsippet om å straffe det onde, ellers ville det bli fullstendig kaos.Det er til dette vi har politi, militær- og retts-vesenet.

118. M. Volf, Exclusion and Embrace, s.302

119. Se M. Volf, Exclusion and Embrace, s.295-304 for en videre utlegning

122. Philip Nel: "Shalom" i New International Dictionary of Old Testament Theology and Exegesis, Vol. 4, s. 132

124. Sammenlign også med det faktum at israelittenes uvilje mot å kjempe mot folkene Herren hadde befalt dem å utrydde, hadde som konsekvens at de helt fram til Salomos regjering kom til å leve under stadige trusler om angrep fra sine naboer, ikke minst fra filisterne. Følgen av israelittenes 'fredsiver' (les: ulydighet) ble altså en vedvarende lidelse i århundrer, som med all sannsynlighet hadde kunnet unngås om de fra begynnelsen av hadde vært lydige mot Guds befaling.

126. Dette ligger i sin tur helt på linje med de visjoner av Herrens dag som GTs siste profeter får formidle. Som John Wood skriver i 'Perspective on War in the Bible: "For våre formål kan vi betrakte den framvoksende apokalyptiske litteratur under eksilet og tiden deretter som et forsøk på å kalle Israel tilbake til sin tidligere tro på Jahves mirakuløse inngripen for det maktesløse Israels skyld. På det tidspunkt i Israels historie lå landet for en stor del øde, og Israel hadde ingen fast armé. Følgelig ble Jahve betraktet mer som en ensom kriger (Jes.59v16-18; 63v1-6; Joel.3v9-12). Som Wood skriver "Verken hos Esekiel eller Haggai står det noe om at Israel deltar militært. Seier oppnås (istedetfor) gjennom jordskjelv og gjennom den guddommelige redsel som dette forårsaker. (s.64)

127. Se Joh.5v22-23, 12v48; 2.Tess.1v6-8; Åp. bar. 19v11-21 m.fl.

 

Utvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund