ER DET MENING MED LIVET?
Introduksjon

Oversatt herfra.


En interessant TED Talk kom over min Facebook-feed for noen uker siden. Talen fokuserte på å finne mening i livet. Flere og flere mennesker oppdager at å etterfølge lykke leder dem ingen steder. De oppdager at hver gang de tror at noe oppnåelig eller mulig vil gjøre dem lykkelige, når det er oppnådd eller gjennomført, varer denne lykken bare i kort tid. Deretter oppdages noe som er større enn det de opprinnelig trodde ville gjøre dem lykkelige, og de forfølger det. Denne prosessen gjentas mange ganger til de når toppen, så innser de at det ikke er noe igjen, men de føler seg fortsatt ikke lykkelige. Denne TED Talk prøver å løse dette problemet ved å legge til at i stedet for å lykkes, bør folk forfølge mening. Her er en link til talen, og jeg anbefaler at du ser den fullstendig før du fortsetter med dette innlegget: Det er mer ved livet enn å være lykkelig - Emily Esfahani Smith -her.

På overflaten
Taleren gjenkjenner problemene som jakten på lykke bringer: mangel på glede, tilfredstillelse, depresjon og selvmords-tendenser. Den tilbudte løsningen gir håp til de som er deprimerte og lei av jakten på lykke. Fra et pragmatisk perspektiv på overlevelse var denne snakket ganske oppmuntrende og oppkvikkende. Men uavhengig av overlevelsesfordelen som det gir hvis man mener påstandene, hvis påstandene i talen ikke gjenspeiler virkeligheten (ikke er sanne), så har den som tror på dem, byttet sannheten om til en løgn i blomsters navn overlevelse - en vrangforestilling som evolusjonært er nødvendig å tro om vi ønsker å vinne overlevelsesspillet. Hvis taleren presenterer en vrangforestilling, så for de som verdsetter sannhet og kunnskap, så vel som overlevelse, er talen virkelig like ubrukelig som løsningen den ønsker å erstatte. Så, for sannhetens skyld, må kravene bli undersøkt og analysert på et dypere nivå.


Jeg ville være nysgjerrig på å kjenne talerens filosofiske grunnlag. Hennes verdenssyn må kunne støtte hennes påstander. Her er noen spørsmål som jeg ønsker å spørre taleren i den dypere analysen av løsningen hun tilbyr:
1. Støtter grunnlaget din opprinnelige konklusjon om at meningen er bedre lykke? Hvilken objektiv standard innehar ditt livssyn som vil tillate en slik verdivurdering?
2. Hvordan konkluderer du med at "bedre" bør være en persons forfølgelse? Igjen, hva er den objektive målstandarden ?
3. Kan ditt grunnlag støtte mening som er mer enn bare Nietzesk spill-oppfinnelse? Hva er standarden for å bedømme om en oppfunnet mening enten er objektivt bra eller objektivt dårlig?
4. Har du en standard for å bedømme hva som utgjør et bedre selv?
5. I siste omgang er det et objektivt mål eller formål å dømme fremgang eller tilbakegang, bedre eller verre, godt eller ondt -etter?

Betydning: Narrespill eller spill?
Legg merke til det allmenne begrepet i alle spørsmålene er "objektivt". Folk kan skape standarder, men de ville være "subjektive". Hvis hun ikke har objektivt grunnlag (for eksempel om hun holder til naturalisme eller en eller annen form for ateisme), så kan ikke det hun presenterte engang lette fra bakken (insinuert i mitt første spørsmål), men det hun har presentert, er ikke mer enn nyttige fiksjoner eller oppfunnet spill med den eksistensielle overlevelsesfordelen til den personen som ikke begår selvmord en dag til. En slik "fordel" er ikke sann mening, men snarere en evolusjonær vrangforestilling -her; eller Nietzsche-spill som holder personen vedvarende hengende på livet med en sprø tråd ). Hvis mening er bare en vrangforestilling (uavhengig av kilden, egentlig) eller et spill, bør det avvises.
Vi lengter alle etter mening, men hvis vårt verdenssyn ikke kan forme eller oppfylle dette ønsket, må enten vårt livssyn bli avvist, eller vårt ønske må avvises.
Dette betyr at vi enten må avvise ideen om at våre liv kan ha sann mening, eller forkaste livssynet som nødvendigvis innebærer at våre liv ikke har sann betydning. Likevel vet vi at våre liv har sann mening, så det etterlater oss at vi avviser alle livssyn som er uforenlige med at våre liv har sann mening. Disse livssyn bør avvises til fordel for et livssyn som gir filosofisk grunnlag for mening, moral og formål. Interessant nok antar taleren nesten at hennes publikum er enig med henne om at deres liv kan ha sanne betydning , så det ville logisk føre til nødvendigvis å avvise naturalisme og ateisme (som hun kanskje gjør, men bare aldri nevner).


Mening setter livssyn på prøve
Nå, hvis vi nekter å gi opp vårt ønske om mening, hvilket livssyn skal vi tro på som gir et slikt filosofisk grunnlag og objektive standarder? Siden både naturalisme og ateisme må avvises, etterlater det en form for teisme. Men ikke bare enhver form for teisme vil holde. De eneste tilgjengelige må også ha grunnlag for å støtte individets og deres livs indre verdi og betydning (enkelte former for teisme benekter faktisk det menneskelige egenverd, så de må også kasseres). Den jødisk-kristne doktrinen om skapt i Guds bilde -her; gir grunnlag for mennesker til å oppnå egenverdi i disse teistiske systemene. Men hvilken er å foretrekke: jødedom eller kristendom?


Hvis vi går tilbake til jakten på lykke og ser på alle de mørke veiene som mange mennesker har gått ned gjennom historien, inkludert oss selv på forskjellige tidspunkter i våre liv, innser vi smerten og lidelsen som vi har forårsaket andre i våre egoistiske sysler av lykke. Vi skjønner at vi har krenket andres egentlige verdier for å stille våre ønsker, og vi vet dypt inne, spesielt jo eldre vi blir og jo hardere vi prøver, at ingen mengde av det gode som vi gjør i denne verden, vil kunne betale det onde som vi er skyldige i å forbryte oss mot for våre egne egoistiske, hedonistiske gevinster. Når vi søker å tilbakebetale moralsk gjeld, søker vi rettferdighet for dem som vi har begått urett mot. Når vi søker rettferdighet, søker vi tilgivelse og til og med forløsning. Men med den oppfatningen at vi ikke kan tilbakebetale moralsk gjeld, ser vi at det å finne rettferdighet og skaffe tilgivelse og forløsning ikke er mulig. I dette har vi ikke oppnådde behov for lykke, mening og hensikt. Tilgivelse, rettferdighet og forløsning er ikke bare uatskillelige fra hverandre, de er uatskillelige fra søket etter lykke, mening og hensikt. Hvis det ikke er mulig å rette våre feil (oppnå rettferdighet), er oppnåelse av tilgivelse like umulig. Dermed er det umulig å oppfylle våre ønsker for rettferdighet, tilgivelse, og til slutt, mening.

Hva så? Konklusjon

Det er bare ved Jesu Kristi kors at retten, tilgivelse og forløsning samler seg og for alle som tar imot gaven, blir gitt. Jesus sa: "Kom til meg alle dere som er trette og byrde, og jeg vil gi deg hvile ." Den siste delen er en invitasjon til de som har søkt etter rettferdighet, tilgivelse, forløsning, lykke, hensikt og mening som nå har oppdaget og akseptert det håpløse i deres forsøk. Men hvordan vet vi at Jesus ikke bare kan røyklegge den invitasjonen? Hvordan kan vi vite at Han kan oppfylle disse ønskene? Vi kan vite dette fordi han overvant død og urett ved å komme tilbake til livet etter å være urettferdig opphengt på et romersk kors. Og vi trenger ikke å tro dette blindt; alle historiske bevis peker til virkeligheten av denne overnaturlige hendelsen i historien. Til dem som søker etter mening: Du har fått det subjektive beviset på dine egne ønsker om betydning, rettferdighet og tilgivelse og det objektive beviset på oppstandelsen. Jesus Kristus er i live, og Han kaller på deg for å leve et meningsfylt og tilfredsstillende liv i Ham. I ditt søk etter mening kan du enten tro på en evolusjonær vrangforestilling, oppfinne et Nietzsche-spill, eller følge bevisene dit de fører. Hvilket alternativ vil du velge?


Original Blog Source -her.

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund