Hvorfor utgjør det en forskjell om Gud eksisterer?
Stoffutvalg herfra. Referanser finnes der.

Bilde 1. En målestokk trengs

Hvis Gud ikke eksisterer, og det ikke er noe liv etter døden, så er det ingen endegyldig mening, verdi eller hensikt med livet. Dette er en uttalelse som kan virke kontroversiell i begynnelsen, men ved refleksjon blir sannheten tydeligere: Spørsmålet om Guds eksistens er det mest sentrale og viktigste spørsmålet vi kan søke å svare på. Hvis Gud ikke eksisterer og det ikke er noe mer, etter at kroppen dør, så er livet til syvende og sist absurd. Den eneste måten våre individuelle liv har noen endelig mening eller verdi, er hvis det er en hensikt bakom livet, og den virkelige hensikten krever både Gud, og livet etter døden.

Bilde 2. Hva gjenstår?

For å hjelpe til rette med dette: La oss anta at Gud ikke eksisterer. I et ateistisk scenario er vi som mennesker ganske enkelt biologiske ulykker, på et ubetydelig støvkorn vi kaller jorden, som suser gjennom det tomme rom, i et meningsløst og tilfeldig univers, som til slutt vil dø en kald varmedød.. I et univers der det ikke er noen Gud, og intet liv etter døden, er handlingene våre meningsløse, og tjener intet endelig mål, fordi til syvende og sist vil hver og en av oss, sammen med alle vi kjenner og påvirker, dø og gå inn i glemselen. Det blir ingen forskjell mellom å leve livet som en helgen eller en sosiopat. Omtale av felles moral, mening, hensikt eller verdi, blir uten grunnlag. William Lane Craig refererer ofte til dette som "det absurde i livet uten Gud." (2) At så få lever i tråd med det de lærer, kan skyldes at vi søker mening og hensikt i det vi gjør.

Uten Gud er universet et resultat av en kosmisk ulykke, en tilfeldig eksplosjon. Det er ingen grunn til at det eksisterer. Når det gjelder mennesket, er det et tilfeldig biprodukt av naturen - et blindt produkt av materie pluss tid og tilfeldighet. Hvis Gud ikke eksisterer, så er du bare en spontanabort av naturen, kastet inn i et formålsløst univers for å leve et formålsløst liv der slutten på alt er døden. Kort sagt, livet er helt uten hensikt ... Dessverre fortsetter de fleste mennesker med 'samme prosedyre som alltid' (3) (sml. Grevinna og hovmesteren), i stedet for å sjekke om det forholder seg slik.

Bilde 3. Årsaken kan ikke være mindre enn virkningen

For meg virker det slik at når vi ærlig reflekterer over det absurde i livet uten Gud, kan vi ikke samtidig forbli apatiske overfor spørsmålet om Guds eksistens. Guds eksistens er viktig og har enorme implikasjoner for vår egen eksistens. Livets absurditet uten Gud burde plage oss. Det er viktig nok til å holde oss våkne om natten. Det bør rive oss ut av vår apatiske holdning og utfordre oss til å søke svar på livets ultimate problemer. Vi forblir apatiske til det, til ulempe for oss selv. Hvis vi ønsker å være intellektuelt ærlige, og i det hele tatt er opptatt av reell mening, verdi og hensikt, krever spørsmålet om Guds eksistens vår oppmerksomhet. For en fornuftig person, bør refleksjon over det absurde i livet uten Gud, være nok til å utrydde gjenværende apati, angående spørsmålet om Guds eksistens. Hvis apati er troen på at "Guds eksistens ikke er meningsfylt eller relevant for livet mitt", vil kanskje det å reflektere over det absurde i livet uten Gud, være kraftig nok til indirekte å endre apati, og bidra til å kommunisere viktigheten av å ta Gud eksistens, og andre ultimate områder, seriøst.

Jeg har aldri møtt en ateist som lever konsekvent med implikasjonene av sitt naturalistiske verdensbilde. Selv om han avviser både Gud og livet etter døden, fortsetter han å leve livet sitt som om hans handlinger har virkelig mening, verdi og hensikt. Som W.L. Craig har sagt, "fortsetter de som om ingenting har endret seg." Ateister avviser Gud, men ønsker fortsatt mening, verdi og hensikt med livet, så de finner utvilsomt noe å gi sin hengivenhet til, det være seg seg selv, familie, penger, nytelse, utdanning, arbeid, sosiale årsaker eller politikk. Men heller ikke noen av disse subjektive strebene, har ultimate betydning eller objektiv verdi i en verden uten Gud. Til slutt må ateisten låne fra det kristne verdensbildet for å tilføre sitt eget liv og handlinger reell mening og hensikt. Dette er fordi ateisme og det naturalistiske verdensbildet ikke gir noe håp og ikke gir grunnlag for betydning og verdi.

Bilde 4. Eks. 1 på inkonsekvens

Ken Samples sier: -Naturalisme som verdensbilde ser ikke ut til å tilby den typen mening, hensikt og håp som mennesker krever og lengter etter å oppleve. I stedet vil den endelige skjebnen til individet, menneskeheten og til og med universet uunngåelig være den samme uavhengig av hva en person kan gjøre. Ingenting som noen tenker, sier eller gjør vil endre det faktum at hver enkelt person, hele menneskeheten samlet, og selve universet (på grunn av entropi) en dag vil være fullstendig utryddet, livløst og kaldt. Resultatet av naturalisme er en uunngåelig håpløshet.[5]

Naturalismen feiler med andre ord i den eksistensielle testen. Ærlige ateister kan ikke leve lykkelig og konsekvent med sitt verdensbilde. Hvis ateisme er sann, og hvis ateister ærlig reflekterer over sin egen eventuelle ikke-eksistens {etter døden -oversetters tilfyøyelse} så vel som det faktum at deres handlinger i dette livet ikke har noen endelig mening, verdi eller hensikt, virker det vanskelig å unngå de overveldende følelsene av depresjon, fortvilelse , og motløshet. Det er da ikke rart at noen ateister har tydd til nihilisme. Kristendommen, på den annen side, lykkes akkurat der ateismen svikter:
Bibelsk kristendom gir derfor de to betingelsene som er nødvendige for et meningsfylt, verdifullt og målrettet liv: Gud og udødelighet. På grunn av dette kan vi leve konsekvent og lykkelig innenfor rammen av vårt verdensbilde. Dermed lykkes bibelsk kristendom nettopp der ateismen bryter sammen... Derfor utgjør det en enorm forskjell om Gud eksisterer.[6]

Bilde 5. Eks. 2 på inkonsekvens

Et ateistisk gjensvar?
Noen ateister protesterer på dette punktet: "Men jeg har en hensikt med livet. Jeg har mening." I en debatt fra 2010 med tittelen "Har universet et formål?" tilbyr skeptiker Michael Shermer fire ting som lar folk føle seg mer lykkelige, vellykkede og målrettede i livet, uavhengig av om Gud eksisterer eller ikke:[7]
Dyp kjærlighet og familieengasjement; Meningsfullt arbeid og karriere; Sosialt og politisk engasjement; En følelse av transcendens.

Senere i debatten fortsetter Shermer med å si:
Tror du ikke, selv om det ikke er en Gud at du bør finne en hensikt? .. Kanskje det er en Gud, kanskje det ikke er det. Uansett, synes du ikke du burde brette opp ermene og se om du kan finne ut noen nyttige ting å gjøre for å gi deg selv en hensikt utenfor Gud? Synes du ikke det er verdt det? ... Burde jeg ikke gjøre disse fine tingene for andre mennesker? Burde jeg ikke finne kjærlighet og forpliktelse til noen, en meningsfull karriere, hjelpe mitt sosiale fellesskap og være involvert i politikk, prøve å transcendere meg selv og gjøre noe utenfor meg selv? Burde jeg ikke gjøre de tingene uansett?

Bilde 6. Eks. 3 på inkonsekvens

Men legg merke til at Shermer her går helt glipp av poenget, som er dette: Hvis det ikke er noen Gud, så er det ingen ultimat, objektiv mening, verdi og hensikt med livet. Jada, du kan skape subjektiv mening og formål hvis du ønsker det. Du kan leve for enhver personlig, subjektiv årsak eller grunn som gjør deg lykkelig. Du kan til og med gjøre fine ting uavhengig av om Gud eksisterer eller ikke. Men Shermer gir ingen redegjørelse eller forklaring på hvorfor, hvis det ikke er noen Gud, er noen av disse tingene objektivt gode, eller hvorfor noen av disse tingene er objektivt meningsfulle, verdifulle eller formålstjenlige, eller hvorfor vi bør forfølge disse målene i motsetning til andre som kan gjøre oss mer tilfredse og lykkelige. Til slutt spiller det ingen rolle, objektivt sett, om du forfølger disse målene eller ikke, for til slutt ender alt på samme måte uansett: Du dør, jeg dør, universet dør, og det er bare alt som er.

Den kristne teisten William Lane Craig fremførte denne replikken både til Shermer og Richard Dawkins i debatten:
Det har vært et stort skifte i de to siste innleggene i denne debatten. Så du hva det var? Vi har hevdet i kveld først og fremst at hvis Gud ikke eksisterer, så har universet ingen hensikt. Våre ateistiske kolleger innrømmer det. Men så er det de har hevdet: "Men se, vi kan konstruere en hensikt med livene våre," med Richard Dawkins' ord, eller med Michael Shermers ord, "Vi kan utvikle måter å få oss til å føle oss bedre, og føle at vi har en hensikt." Nå ser du at dette bare er å si at vi kan late som om universet eksisterer for et eller annet formål, og dette er bare en forestilling. Dette er den subjektive illusjonen om hensikt, men det er etter dette synet ingen objektiv hensikt for universet. Og vi vil selvfølgelig aldri benekte at du ikke kan utvikle subjektive formål for livet ditt. Poenget er ateisme, de er alle illusoriske ... Men du kan ikke leve som om livet ditt var formålsløst og meningsløst, og derfor adopterer du subjektive illusjoner om formål for å gjøre livet ditt levelig. Og det er derfor jeg tror ateisme ikke bare er irrasjonelt; det er dypt ulevelig. Du kan ikke leve konsekvent og målrettet innenfor konteksten av et ateistisk verdensbilde.

Bilde 7. Om konsekvenser av naturalisme

Ironisk nok hadde denne debatten tittelen "Har universet et formål?" Selvfølgelig, hvis ateisme er sann, var det ingen endelig mening, verdi eller hensikt i debatten. I den endelige ordningen spiller det ingen rolle om debatten fant sted eller ikke (det spiller ingen rolle om du lytter til den eller ikke). Ved å møte opp for å forsvare det ateistiske perspektivet, anerkjenner Michael Shermer, Richard Dawkins og Matt Ridley implisitt i det minste en subjektiv mening, verdi og hensikt i debatten. Og hvis ateisme er sann, er subjektiv mening alt den kan ha. Enhver endegyldig betydning er illusorisk.

Konklusjon
Jesus sa: "Joh 17,3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. ... For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst." (Johannes 17,3, 18,37).
Virkelig mening, verdi og hensikt kommer fra å kjenne Gud og gjøre Gud kjent. Som svar på spørsmålet: "Hva er menneskets viktigste mål?" Westminster Confession svarer: "Å ære Gud og glede seg i ham for alltid." Men det er ikke nok å bare forstå denne hensikten og samtykke til sannheten. For at våre individuelle liv skal ha reell betydning, må vi med vilje innrette oss etter denne sannheten, og det betyr at vi innretter oss etter Jesus Kristus, vår tros opphavsmann og fullender (Hebr. 12,2).

Bilde 8. Argumenter For og mot Guds eksistens

Stoffutvalg, oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund