SelvmotsigendeHvorfor er relativister dogmatiske fundamentalister? -de opptrer selvmotsigende.


Resymé fra lydfil herfra -tilpasset norske forhold.


Det foregår en prosess med 'dekonstruksjon' i den vestlige verden, der følelser kommer ut som den øverste verdi, lykke/nytelse som det øverste mål, dømming som den ultimate synd, og Gud som den høyeste gjetning. Sekulære folk opptrer med seg selv som øverste instans. Selvet får øverste autoritet, framfor Skriften eller Gud. Følelser kan gjøre livet morsomt, men logikk gjør det sant/sikkert. Vi er nødt til å benytte logikk; Om noen hevder at det gjør livet kjedelig, benytter de likefullt logikk for å hevde det, men sant trenger det ikke være.


Noen mener vi ikke kan være sikre på at universelle sannheter kan oppdages. De er usikre på at slike sannheter eksisterer. Om en person hevder at en ikke kan kjenne til universelle/objektive sannheter, så er det en objektiv sannhet, for dem, og de ønsker det skal gjelde for alle. Slike blir sett på som en måte å kontrollere/ dominere folk på. Hver diskusjon fører til splittelse. Reaksjonen kan bli: "Du får bare ikke tak i det," mens de selv gjerne ikke er i stand til å se det relativistiske i eget syn.


Kristne blir sett på som kverulerende, om vi fortsetter å hevde dette. Det finnes objektive sannheter, som at Kristus oppsto fra de døde, og NT er pålitelig. Tidstypiske krav er at vi 'har rett til dette og krav på dette'. Folk som virkelig er agnostiske, ville si at kristne kan ha rett. Men når de hevder at vi absolutt tar feil, er de så dogmatiske som de hevder vi selv er. Et relevant spørsmål til dem: Om du blir narret/lurt av noe(n), ville du vite om det? Evt. om kristendom viste seg sann, vil du tro den?


Hva svarer vi folk som hevder at vi ikke kan vite hva som er rett: Om vi overfører dette til helsevesen, politi, jurister etc. Ville du like å høre fastlegen din si det om din diagnose? Hvordan kan noen hevde at noe er fundamentalt ondt, om det ikke går an å vite hva som er det? Hvorfor hevder noen at vi skal lytte til dem, om de hevder at det ikke finnes allmenngyldige sannheter? Hvem vil lenger svare på hva en kvinne er? Om de hevder at vi ikke kan vite om noe er absolutt feil; Vil de da hevde at rasisme er rett? På hvilket grunnlag hevder de at noe er galt?


Om noen hevder at vi ikke kan vite om noe er sant, hvordan kan de da vite om noe er feil? En må nesten vite at noe er rett, for å hevde at noe annet er feil. Hvorfor vil noen sette egen autoritet framfor Jesu ord i Skriften? I dagens samfunn med aktivistisk journalistikk, får en høre anekdoter om menneskers erfaringer, men de trenger ikke nødvendigvis være sanne. Det bør være allmenne sannheter, som omfatter totaliteten.

Men de nye ateistene, vil gjerne unnta seg selv fra egne påstander. De skriver bøker om at bevissthet er en illusjon, som de hevder skal være allment gyldig for andres bevissthet. Hva er deres forklaring på at universet eksisterer, med et ufattelig nivå av presisjon og kompleksitet? Hvordan kan de bygge fornuft/moral på atomer i lovbestemte bevegelser? Det er lett å lukte ett råttent egg, men vanskelig å legge et bedre ett.


Hvorfor er noe (u)rettferdig? Gud er rettferdig, fordi han dømmer folk for det gale de har gjort. Men han er også kjærlig, derfor lot han sin egen sønn ta straffen vi skulle hatt (Rom 5,8). Men en kan ikke tro på kristendom, sier noen, fordi det finnes så mange dårlige kristne: Om noen spiller Beethoven dårlig, skylder du på Beethoven? Om noen etterfølger Kristus dårlig, er det rett å skylde på Kristus? Kristendom er rett eller feil, basert på Kristus. Men det blir feil å hevde at kristendom er feil, fordi noen representerer den dårlig. Norge er ikke så bra et land lenger, fordi det har fått lover preget av illiberal, relativistisk, men likefullt dogmatisk ideologi. Politikken griper stadig dypere inn i den moralske/religiøse sfæren.

 


Utvalgt og oversatt av Asbjørn E. Lund