Bokanbefaling: 'Alarm' av Hanne Nabintu Herland

Beskytte samfunnet eller endre det?

Bør man søke å beskytte og bevare, eller reformere og endre samfunnet? Svaret følger ikke opplagt venstre- eller høyre-siden i politikken.. Eks: Har nedbygging av tradisjonelle verdier forbedret samfunnet? Hva skal de ti bud erstattes med? Sosialdemokratiet har, med dens røtter i marxismen, hatt vanskelig for å godta at samfunnsreform ikke alltid er til det beste. Ut fra en evolusjonistisk tankegang tar man det for gitt at revolusjon, og dens mer subtile følgesvenn, reform, idealistisk sett skal lede fram mot målet: "fred på jord i et klasseløst samfunn".

Pave Bendedict XVI påpekte i 'Values in a Time of Upheaval' at troen på den evolusjonistiske sosialdarwinismen, paret med tanken om framskritt, åpner ideologien for en slags sekulær messianisme. Den moderne, nærmest religiøse, politiske visjon blir derved stadig å gjennomføre samfunnsendringer. Religioner som taoisme, buddhisme, islam og kristendom gir andre svar på de samme eksistensielle spørsmål. Deres visjon er å bevare og beskytte kulturen mot tanker som bryter med normer som opprinnelig gjorde kulturen sterk. Religionene hevder det er en illusjon at verden noensinne kommer til å bli en fredens oase. Mennesket er for alltid dualistisk splittet mellom det gode og det onde. Frelsen ligger utenfor kosmos, denne verdens kaos. Det kan se ut som religiøse samfunnsstrømninger dermed er på kollisjonskurs med marxistisk inspirerte ideologier. Mennesket er for alltid splittet mellom det gode og det onde.

Fokuset på rasjonalitet i sekulære stater, samt skepsis mot normative krav, legger dermed grunnlaget for en verdiliberal kultur, der moral blir vanskelig å snakke om. Grensesetting blir dermed et angstpreget tabu. Et viktig element i samfunnets selvjustis er dermed borte og gruppepressets mer eller mindre tilfeldige konsensus opphøyes til den gjeldende norm. Frihet blir dyrket i sin grenseløse form, der få, om noen, snakker tydelig om frihetens grenser. Man nærmer seg dermed et moralsk anarki, tilstanden som går forut for en sivilisasjons fall.

En nøytral sekulær stat?
Jürgen Habermas sa i en tale (2005) at forestillingen om en felles menneskelig fornuft (uten å kunne begrunne berettigelsen av denne), er grunnlaget for rettferdiggjørelsen av en sekulær stat, som ikke lenger har behov for legitimering i religion. Sekularismen, eller forvisning av religion til privatsfæren, danner dermed oppfattelsen av at politiske forhold bør diskuteres uavhengig av religion, ut fra et verdinøytralt perspektiv. I den sammenheng er det på sin plass å minne om at det var kristendommen som introduserte menneskesynet som utgjorde bruddet med den elitistiske demokratiforståelsen i antikken.

Lege Usman Rana uttrykte i en kronikk (2008) at det norske samfunn i økende grad preges av en sekulær ekstremisme og ensretting. Han spurte om utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet: Skal Norge være en moderat sekulær nasjon, som ivaretar religionsfriheten, eller skal staten og den politiske korrekthet definere hva den norske borger skal få tro på? Han avsluttet med en kraftsalve: "I ordskiftet i det moderne Norge er det en aksellerende tendens til at religiøse mennesker som ønsker leve ut sin tro i samfunnet, blir marginalisert og karakterisert som hjernevaskede og trangsynte fundamentalister."

Utvalgt og skrevet ned av Asbjørn E. Lund