Bokanbefaling: Åndelig klarsyn (-fra kap. med saamme navn, i boka 'Farliga för fienden, av Olof Edsinger)

Det mest avgjørende lærdommen når det gjelder å bedømme ekte og uekte, sant og galt, hevder Edsinger er: For å øve oss i åndelig klarsyn, er det ikke f.o.f. den onde vi behøver studere, men Kristus. Den beste måten å avsløre det uekte på, er å kjenne den ekte. I formaningene om å ta på troens fulle rustning, er rustningen et bilde på Herren Jesus selv. Det er når vi lever i Jesu egen sannhet, rettferdighet, villighet/fred og er trofaste mot ham som Guds Ord, at vi er beskyttet i den åndelige kampen.

Om man slipper til ikke-kristne syn, og slipper løs ånden i flasken', så kan den i mange tilfeller leve sitt eget liv. Det finnes i omløp menneskesyn i kristne forsamlinger, som minner mer om buddhismens atman (menneskesjel) som går opp i brahman (verdenssjelen). {Eller som minner om at det sjelelige anses som viktigere og mer reelt enn den fysisk/biologiske -sml. gnostisismen, : F.eks. synet på 'kjønn' som -hvordan man oppfatter seg selv. oversetters tilføyelse} Ved å prioritere mer perifere oppfatninger om selvet, som sentrale, i form av kjønnsbevissthet og seksuell tilfredstillelse, oppnår man å få disse sakene i sentrum av oppmerksomheten og debatten. At deres opprinnelige hovedhensikt var å videreføre slekten, kommer i bakgrunnen for nytelsesfølelsen i seg selv. Man kaller det frihet, men det som et menneske ligger under for, er en også slave av, sa apostelen Peter (2.Pet 2,19)

Ingenting av det han skriver skal tolkes som forsvar for homofobi, eller for allmenn mangel på omsorg for hbtqi-personer. De skal ikke ignoreres av Guds forsamling. Men midt i dette skjer en åndelig kamp, om enkeltindivider og den kristne kirkens identitet. Pauli ord om at vi ikke kjemper mot kjøtt og blod (Ef. 6,12) har sin fulle gyldighet. Det blir fristende å ville overse problemet, særlig om det henger sammen med personer i "marginalen", som har behov for forsamlingens støtte, men som samtidig bærer på teologisk forvirrende tanker.

Spesielt vanskelig er det når folk fremstår som offer, men som i selve saken har betydelig innflytelse på den kristne forsamlingen som helhet. Det kjennes så vanskelig å konfrontere noen, fordi 'det er så synd' på ham/henne/hen. Men det er verdt å minnes Jesu ord om at den onde kan komme i mange slags skikkelser, og rent saklig om å skille sak og person. I våre dager kan det være det mest effektive å komme i en skikkelse som vekker medynk og medfølelse. Så vil den onde benytte personen, til å vinne i saken, ved å få stemningen over på sin side. {Det er en dårlig utviklet evne i Norge, til å skille mellom sak og person -oversetters tilføyelse.} De som liker å fremstå som de mest tolerante, kan vise seg som de med minst slingringsmonn i forhold til dem med tradisjonelt konservativt syn.

Det har vært en tendens i senere tiårs kultur, at en lignende tankegang som (mest) tidligere ble benyttet om sosio-økonomiske forhold, nå benyttes i forhold til ikke-påvirkelige egenskaper som kjønn/genus, rase/etnistitet, alder og seksualitet. Tematikken handler ikke så mye om sannhet, som i relativismens tidsalder ofte er subjektiv, men om maktforhold. Tilværelsen blir en alles kamp mot alle, uten noe overgripende sant eller rett. Logikken er ikke den samme overfor abortofre, eller forfulgte kristne konvertitter, som den er i forhold til lhbtq-problematikken. Logikk glimrer med sitt fravær, ved at konservativte kristne ofte fremstilles som -fober, mens det ikke sies noe negativt om de mer ekstreme muslimene i så måte. {"Noen mennesker er likere enn andre" -oversetters tilføyelse.} Det kan få en til å undres over de underliggende aspekter i åndskampen vi står i.

Stoff valgt ut {og delvis sammensatt) av Asbjørn E. Lund