Vitenskap og fornuft -del II

(Resumé fra John Lennox sin bok om Stephen Hawking)


Engangs begivenheter og vitenskapelige metoder

Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er naturvitenskapelig kunnskap.
Scientisme eller Ā«positivismeĀ» søker å utelukke metafysiske argumenter fra vitenskapsområdet. MEN: Scientisme eller positivisme, er i seg selv en metafysisk posisjon som bare kan rettferdiggjøres ved hjelp av metafysiske argumenter. En tar en rekke forutsetninger for gitt: a) Det er en fysisk verden som eksisterer uavhengig av våre sinn. b. Denne verden er preget av ulike objektive mønstre og sammenhenger;
c. Våre sanser er minst delvis pålitelige kilder som informasjon om denne verden.
d. Det finnes objektive lover, logikk og matematikk, som gjelder for verden utenfor våre sinn.
e) At våre kognitive krefter, forming av begreper, resonnement fra premissene til konklusjonen - setter oss i stand til å gi oss en forståelse av disse lovene, og kan ta oss sikkert fra bevis avledet fra sansene til konklusjoner om den fysiske verden. f) At det språket vi bruker tilstrekkelig kan uttrykke sannheter om disse lovene, og om den ytre verden osv.
Hawkings naturalistiske forestilling om at vi ikke er annet enn en tilfeldig ansamling av molekyler, har den utilsiktede bivirkning at den underminerer grunnlaget for at våre sanser og kognitive krefter kan gi oss rett kunnskap om verden. Dermed ser en at naturalisme faktisk svekker vitenskapens posisjon, noe som er det motsatte av hva han ønsker. Fysiske lover blir ofte etablert ved en induktiv prosess, ved gjentatte observasjoner, slutninger og kontroller/korrigeringer. Slik ble Keplers lover om planetariske bevegelser til. Når det gjelder kosmologien, er det ting lik starten, som ikke kan gjentas. Der kan en benytte en historisk metode, kalt slutning til den beste forklaringen (eller 'abduktive' slutninger).
Slike metoder kjenner vi fra f.eks. Poirot-serien: Der kan A være myrdet, og B finnes å ha et motiv. Men det kan også være flere muligheter: C finnes å ha hatt en voldelig krangel med A drapskvelden. Så kanskje, men stadig flere muligheter dukker opp. Hercule Poirot får oss til å undres, inntil den siste avklaringen finner sted. La oss kalle omstendighetene der det er flere mulige hypoteser, overensstemmende med et observert resultat for 'Poirot prinsippet'. En kan ikke kjøre tiden tilbake og repetere den opprinnelige hendelsen.


Bilde 8 Hercule Poirot


Akkurat det samme inntreffer i kosmologien. Vi setter opp en hypotese: 'Anta at det var et Big-Bang', og la oss kalle hypotesen A. Vi antar så A, og sier om A skjedde -hva ville vi da vente å finne i våre dager? Noen sier at vi da skulle forvente å finne B. Så vitenskapsmenn sjekker og finner B. Hva viser det? B er konsistent med A, men det beviser ikke at A skjedde. Det kan være en annen hendelse A1, meget ulik A men likevel konsistent med B. I prinsippet kan det være mange andre ulike hypoteser, samsvarende med B. La oss kalle dette for 'Poirot prinsippet' i kosmologi.
I utgangspunktet er da ikke abduktive slutninger til den beste forklaringen, like eksplisitte som induktive slutninger. M-teorien er spekulativ, Keplers lover er ikke det. I vitenskap som omfatter både induksjon og abduksjon, kan ofte autoriteten til førstnevnte komme sistnevnte til gode. Like fullt spiller slutning til den beste forklaring en stor rolle i ikke-repeterbare begivenheter, slik som opphavet av universet og livet. Det er dermed passende å vende seg til historien for å spørre om den forsyner oss med indikasjoner på at det eksisterer en Gud. Om det finnes en Gud som i siste instans var ansvarlig for universet og menneskelig liv, så ville det ikke være overraskende om han valgte å åpenbare seg via sine handlinger. Om en er åpen for muligheten, kan en finne at Gud har åpenbart seg slik i historiens forløp. Vi skal se litt nærmere på om undre/mirakler er mulige, ut fra vitenskapens og historiens øyne. Som eks. kan vi se på hvorvidt Jesu oppstandelse var et historisk faktum, som kan bekreftes rasjonelt. I tillegg til stadig å ha blitt etablert via Bibelske kilder, så finnes andre viktige historiske kilder, i tillegg til arkeologiske funn som bekrefter den historiske troverdigheten. Dette er også en éngangs-begivenhet, som krever sterk bekreftelse for å anses troverdig.


Er undre mulig?


Det var Opplysningstiden, og særlig den engelske filosofen David Hume, som etter manges mening 'satte en stopper for' design-tankegangen. La oss se i hvilken grad Humes argumentasjon virker sammenhengende, dyptgående eller relevant i våre dager. David Hume(1711-1776) var en skotsk skeptiker, naturforsker og filosof, som bl.a. skrev et utbredt essay: 'An Enquiry Concerning Human Understanding'. Han uttrykker her bl.a.: "Et under er et brudd på naturlovene, og ettersom en fast og ufravikelig erfaring har slått fast disse lover, er beviset mot underet .. så fullstendig som et hvilket som helst erfaringsargument'.
Det finnes en rekke eksempler der forskere har etablert et slikt sett av årsak-virknings kjeder. Vi kan trekke fram to vesentlige grunner til at Humes oppfattelse av under er feilaktig: i) Da han benekter at en kan påregne en framtidig uniformitet i naturen, kan han ikke bare snu seg rundt og hevde at det 'alltid har vært slik', som argument mot undre. Da ville en være evig og allvitende ii) Da han benekter nødvendige årsakssammenhenger i naturen, kan han ikke bare snu rundt og anse naturlover som begrunnelse for å utelukke underet.


Bilde 10 Er undre mulig?


Siden naturlovene er uttrykk for årsakssammenhenger, vil nåtidens forskere hevde at disse suksessrikt kan brukes til å forutse hva som vil skje i framtiden. Forutsetningen er at en ikke arbeider på kvantenivå, der Heissenbergs usikkerhets-relasjon kommer med begrensninger. Faktisk har brudd på slike lovmessigheter vært benyttet til å komme med bedre og mer dekkende teorier, f.eks. ved Merkurs passering mellom jorda og sola. Etter at relativitetsteorien ble utviklet kunne en forutsi denne passeringen helt riktig, i motsetning til ved bruk av Newtons lover. Ettersom en har kommet til et mer og mer komplett beskrivelse av verdens forløp, ut fra vitenskapelige lover, er det imidlertid blitt fristende å benekte alt som motsier disse lovers urokkelighet. Som en naturlig følge av dette vil mange forskere komme med to argumenter:


Argument 1. Troen på undere, slik det forekommer i f.eks. NT, er oppstått i en primitiv, pre-vitenskapelig kultur som har vært uvitende om naturlovene. Selv om et slikt resonnement lyder fornuftig, er det noen krav som må være oppfylt. For at noe skal være anerkjennes som et under, må det være en form for vedtatt regelmessighet, som denne begivenhet tilsynelatende er et unntak fra. En kan ikke få øye på noe anormalt, om en ikke vet hva som er normalt.
For de som leser, vil de finne en rekke underbegivenheter i NT. Nærmest ved ingen av dem forventer tilskuerne at det som skjedde, skulle skje. Det gjelder enten det er jomfrufødsel, at ufruktbare gamle kunne få barn, eller at Jesus sto opp fra de døde. Jesu motstandere var fariseere og sadukeere. Sistnevnte hadde ikke tatt inn over seg muligheten av en legemlig oppstandelse, overhodet. Mens førstnevnte bekjempet det i tilfellet Jesus, som var deres motstander og truet deres makt. Den antikke verden visste godt at døde ikke står opp av gravene. Kristendommen vant framgang ved det vitnesbyrd som forelå fra mange mennesker, om at et menneske faktisk var oppstått fra de døde.


Argument 2: Nå da vi kjenner naturlovene, er tro på undre umulig.
Å argumentere for at naturlovene gjør det umulig å tro på Guds eksistens, er en alvorlig feilslutning. Det kan sammenlignes med at 'fordi vi kjenner lovene for forbrenningsmotoren, er det umulig for designeren å gripe inn og fjerne toppstykket'. Det er selvsagt fullt mulig, og et slikt inngrep endrer ikke lovene om den. De samme lover som forklarer hvorfor den virker, forklarer hvorfor den ikke virker om toppstykket fjernes. C.S. Lewis skriver: "Hvis Gud tilintetgjør, skaper eller avbøyer en del av materien, har han i det øyeblikk skapt en ny situasjon. I samme øyeblikk vil naturen gjøre det til en del av sitt eget, og tilpasse det til virkeligheten. Newtons lover sier at et eple som mistes, vil falle mot jordas sentrum. Men det for-hindrer meg ikke å gripe fatt i eplet og stanse fallet. Lovene forutsier hva som normalt skjer.
Når det gjelder å oppstå fra de døde, kan det sies at det er en naturlov at døde ikke blir levende ved en naturlig mekanisme. Men grunnen til at Kristus sto opp, er tilførsel av en overnaturlig makt. I seg selv, kan ikke naturlovene utelukke denne muligheten. Om et under inntreffer, er det vår viten om naturlovene som gjør at vi kan registrere at det skjer et under. Naturlovene er beskrivelse av lovmessigheter og årsak-virknings sammenhenger, som er lagt inn i universet av dets skaper. De bekrefter regelen, spørsmålet er hvorvidt det er noen unntak fra regelen.


Det er én ting å si at begivenheter har fulgt sitt vanlige forløp. Noe helt annet er å si at det vil alltid skje, fordi det ikke kan forekomme unntak. At Hume mener det, er et meget vidtrekkende synspunkt: Hvordan kan han vite det? Det forutsetter at han har hatt ubegrenset adgang til enhver begivenhet som har funnet sted i hele universet. Mennesker har bare observert en ørliten brøkdel av det som har skjedd, for ikke å snakke om hva som er skrevet ned av dette igjen. Hume antar ganske enkelt det han ønsker vise: at vi har fullstendig enslydende erfaringer med naturen. Det blir altså en sirkelslutning fra Humes side, men ny-ateister følger ham blindt.
Uniformiteten ved universet, noen ganger kalt det induktive prinsipp, kan ikke bevises, ved noe 'induksjonsbevis'. Det hører til matematikkens domene. Hume var én av de som har påpekt det. Erfaring kan benyttes i sammenheng med undersøkte tilfeller. Men for å ha undersøkt alle tilfeller, må en både være allvitende og/eller ha levd evig. Å benytte erfaring i forbindelse med tilfeller som ikke er undersøkt, forutsetter induksjonsprinsippet. Det blir en sirkulær slutning, som forutsetter det en skal bevise. En 'tigger spørsmål' på det viset.


Bilde 11 Å tigge om spørsmål


Det er et historisk, og ikke et filosofisk spørsmål, hvorvidt undre har funnet sted. Det avhenger av vitnesbyrd og erfarte tilfeller. Men i Hawkings bok er det lite som tyder på at han er villig til å vurdere det. Kanskje historien, i likhet med filosofien, er død for ham? Naturligvis er det lite sannsynlig at en kommer opp i mirakler. Men en kan lure på om de er like usannsynlige som at universet plutselig begynner å eksistere, fra 'ingenting'. Det er forresten litt pussig at Hawking, med mange flere, tror på multivers og fornekter mirakler. Er ikke poenget med multivers å ha nok univers omkring, til at hva som helst kan inntreffe?
Paul Davies forklarer: "Betrakt de mest generelle multivers-teoriene..hvor endog lover er forlatt og hva som helst kan skje. I det minste noen av disse universene, vil demonstrere mirakuløse begivenheter, som at f.eks. vann blir til vin etc. De vil også kunne inneholde grundige overbevisende religiøse erfaringer, slik som en direkte åpenbaring av en utenom-verdslig Gud. M.a.o. at et generelt multivers må inneholde en delmengde, ett univers, som passer med en tradisjonell religiøs forestilling om Gud. I følge filosof Alvin Plantinga, så vil et slikt univers finnes, når det er logisk mulig. Siden Gud er allmektig og allestedsnærværende, må han eksistere i alle univers. Dermed blir alle univers, Guds univers. Kanskje heller ikke multivers er store nok til å stikke seg unna Gud?


Bilde 12 Evolusjon fungerer som religion for noen


En åpen, vitenskapelig holdning, vil befordre oss til å undersøke om det er 'mus på loftet'. Problemet er at mange mennesker er mer redd for å finne spor av Gud, enn av mus. Selv om Hume har uttalt seg negativt om mirakler, så skrev han: "Hele naturens byggverk indikerer en intelligent opphavsmann. Og ingen rasjonell undersøker kan etter seriøs refleksjon.. fornekte sin tro med hensyn til det primære prinsippet med uforfalsket Teisme og religion."
Ironisk nok er det slit at ateister sparker vekk grunnlaget for induksjonsprinsippet. C.S.Lewis skrev: " Om alt som eksisterer er den store sjelløse, mekaniske Naturen, så vil selv våre dypeste overbevisninger bare være biprodukter av en irrasjonell prosess. Da er det ingen grunn til å tro at vår tillit til uniformitet forteller noe om virkeligheten utenom oss selv. Våre overbevisninger blir bare fakta om oss selv, liksom hårfarge og skostørrelse. Uniformitet kan bare stoles på, om den dypeste virkeligheten er noe i likhet med oss selv, en rasjonell Ånd, som vi henter vår rasjonalitet og åndelighet fra.


Om en ekskluderer muligheten for mirakler, og i vitenskapens navn gjør naturen og dens prosesser absolutte og uniforme, så ender vi opp uten grunn til å stole på rasjonaliteten ved vitenskap. Da har vi heller ingen grunn til å stole på uniformitet, at alt til enhver tid styres etter naturlover. Om en på den annen side betrakter naturen som del av en større virkelighet, som inkluderer naturens intelligente skaper, har man en rasjonell begrunnelse for å tro på naturens orden. Det ligger dog som en mulighet at denne Skaperen, for korte øyeblikk, kan gå utover og sette til side naturlovene han selv innsatte. Eneste reelle alternativ, er å være åpen for at under har funnet sted. Det er et historisk utsagn som bygger på vitneutsagn og bekreftes ut fra virkninger. Kristne vet det er sterke historiske bevis for Kristi oppstandelse.
Siden Gud har personlige egenskaper, ville det være naturlig å få vitnesbyrd om Gud fra personer. Hawkings naturalistiske forestilling om at vi ikke er annet enn en tilfeldig ansamling av molekyler, er ikke stort å feste lit til. Det er også litt pussig at ateister argumenterer for eksistensen av utenomjordisk intelligens. Men når det kommer til eksistensen av ett allestedsnærværende, intelligent vesen, så er de bare altfor snare til å fornekte muligheten. Det er et slikt vesen som kan bringe håp, mening og hjelpe oss å krysse dødsbarrieren.


 

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund