TROSFRIHET OG TROSFRIMODIGHET
- I 4 NASJONER (Delt av Stig Magne Heitmann i FB-gruppe)

1. Jeg skal snart vitne i retten igjen i saken til en iransk konvertitt (fra islam til kristen tro) som har søkt asyl i Norge. De sekulære norske institusjonene forstår seg lite på hvorfor slikt skal skape problemer. Hadde bare disse nye kristne i Iran holdt munn om at de har blitt kristne ... Hadde de bare holdt det skjult for omverdenen at islam ikke ga dem svaret på deres lengsel etter kontakt med Gud, etter indre fred, etter tilgivelse ... og at de har funnet alt de søkte i Jesus! Hadde de bare latt være å delta i husmenighetene ... Hadde de bare latt være å vitne for studiekamerater, kolleger, i parkene ... Hadde de bare latt være å lytte til kristen undervisning på internett ...Hadde de rett og slett bare vært litt mindre ivrige, litt mindre Jesus-freaker ... så hadde det gått bra! Da hadde de ikke blitt arrestert, truet, fengslet. Hvorfor i all verden må de være så veldig åpne og frimodige om Jesus?

Kan deres trosfrimodighet, på tross av mangel på trosfrihet, være grunnen til at den iranske kirke er den hurtigst voksende i verden?

De har ikke trosfrihet, men de har trosfrimodighet!

2. Jeg har nylig vært i Uganda. Når du kommer til Kampala sentrum, kan du lett se to ting: Den ruvende moskeen som den muslimske lederen i Libya, Gadaffi, ga i gave til Ugandas Idi Amin. Går du nærmere, ser du at Saudi-Arabia finansierer en stor islamsk utdanningsinstitusjon der. Men kikker du deg omkring, ser du et annet tegn: Alle taxiene som har bibelord og kristne tekster på vinduer og karosseri: Johannes 3,16, "Jesus lever", "Jesus er veien, sannheten og livet" osv. Du hører bibellesing og kristen lovsang fra kontorvinduer før arbeidet starter om morgenen. Reiser du med langdistansebuss, bes det i Jesu navn før avreise om en trygg reise. "Injeel Ministries" som jeg møtte, har 100 ex-muslimer som vitner om Jesus overalt i Uganda og andre land 365 dager i året. På universiteter, på torget - og i moskeer! De er kristne apologeter og evangelister. De beviser at koranen er full av motsetninger. De kjenner koranen og islam, og de åpner muslimers øyne slik at de vender om til tro på Jesus. Imamer begynner å forkynne Jesus!

Det kristne budskapet ble først forkynt i Uganda for 140 år siden. Det var først da en gruppe unge menn ble ført til retterstedet Namugongo at budskapet ble forkynt offentlig. De unge mennene sang lovsanger til Kristus!

Tre små jenter kom bort til meg på veien en søndag. "Are you a born-again Christian" spurte tiåringen. Så forklarte hun evangeliet for meg enkelt og tydelig.

De har trosfrihet og trosfrimodighet!

3. Norge! Europa. Mange kristne vil ikke være å se i menighetene og kirkene denne påsken. Vi er på hytta eller på ferie. Kanskje er vi hjemme igjen påskedag. Bare et mindretall til nattverdfeiring i menigheten skjærtorsdag. Bare noen til stille eller jublende gudstjeneste til minne om Jesu lidelse og død for våre synder. Vi "putter hele påskebudskapet i en sekk" og feirer alt på en gang. (Men litt påskekrim på TV.)

Hvem av oss er fulle av glød etter å fortelle andre at dette med påsken er en realitet: Jesus døde virkelig for å redde verdens mennesker fra våre synder! Jesus sto virkelig opp fra de døde! Folk rundt oss tror vel ikke på det, og derfor snakker vi ikke om det? Vi er litt flaue over et budskap som kke passer i et vitenskapelig og sekulært verdensbilde. Eller er vi så grepet av det, så sikre på sannheten i dette budskapet, så overbevist om dets relevans i dag at vi må fortelle det til andre?

Vi har mye trosfrihet, men lite trosfrimodighet!

 

4. Romerriket og de første kristnes hjemland. Det skjedde noe med disiplene/apostlene, kvinnene som hadde fulgt Jesus, etter Hans oppstandelse! De kunne ikke la være å fortelle om det de hadde opplevd. Sannheten om Jesu oppstandelse ble forkynt for flere - og av flere. De gikk til fots, langt av gårde. Tomas til India, Matteus til Det kaspiske hav, Filip til Akaia, Markus til Alexandria, Peter til Rom, Johannes til Lilleasia, en annen til Vest-Afrika, noen dro snart videre til England. Dette måtte de fortelle! Noen gikk i døden for dette budskapet. Et enormt antall ble martyrer fordi de ikke kunne holde påskens budskap for seg selv. De vitnet inntil de døde på korset, lik apostelen Andreas.

De hadde ikke trosfrihet. Men de hadde grenseløs trosfrimodighet.

Kan deres trosfrimodighet, på tross av fravær av trosfrihet, ha vært grunnen til at det kristne budskapet gikk sin seiersgang?

Jeg ber om å få være en "bekjenner" slik oldkirkens kristne ble kalt. Jeg vet jo at Jesus døde for en hensikt. Jeg er overbevist om at Han sto opp fra de døde! (Jeg har aldri opplevd at noen har kunnet bevise det motsatte.) Evangelienes fortellinger om dette - og urkirkens og oldkirkens tro - har overbevist meg.

Så derfor: God påske!

Kopiert med tillatelse av Asbjørn E. Lund