Sjele-omsorg og sjelesørger

( fra kap. 4 i boka Nærhet; Av Sverre Stoltenberg)

2 Kor. 1,3-4: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud."

Situasjonsbilde 1:

"Janne" sitter på sjelesørgerens kontor. Hun har bedt om en samtale men har tydelig problemer med å begynne å snakke. Øynene er festet på golvteppet og hun sitter urolig i stolen. Etter en stund sier hun med forsiktig stemme: "Jeg har alltid forsøkt å følge det som er Gud vilje. Har lest mye i Bibelen for å finne ut hva det er. Men nå er det blitt så vanskelig for meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre." Hun kikker forsiktig opp på sjelesørgeren: "Kan du hjelpe meg med dette?" Sjelesørgeren spør: "Er det noe spesielt som har gjort at det er blitt vanskelig for deg nå?" "Det har vel egentlig vært vanskelig ganske lenge, og jeg har bedt Gud vise meg hva som er rett. Men jeg har ikke fått noe klart svar," sier Janne "Kan du si noe om hva du har bedt om?" spør sjelesørgeren. Janne tror på bønnfortsetter: "Det er ikke så lett for jeg vil helst ikke snakke negativt om et annet menneske!" "Det som sies i dette rommet blir her. Jeg har taushetsplikt. Her kan du si hva du vil." Det handler om mannen min og jeg sier hun. "Vi har det ikke så bra sammen. Egentlig har vi hatt det ganske dårlig lenge. Jeg vet ikke om jeg orker dette lenger. Men det står jo i Bibelen at man ikke skal skilles. Derfor ber jeg Gud om hjelp slik at vi kan få det bedre. Men jeg får ikke noe svar."

"Kan du fortelle litt om hvordan du og mannen din har det sammen?" spør sjelesørgeren. Hun fortsetter: "På en måte har vi det bra. Alle tror det. Men hjemme er ingent ting av det jeg gjør bra nok. Jeg får kritikk hele tiden. Han behandler meg som en unge som skal oppdras. Jeg føler meg dum og utlistrekkelig. Og hvis jeg prøver å si fra, blåser han av det og sier at jeg får ta meg sammen. Det begynte ganske snart etter at vi giftet oss for sju år siden. Men det er blitt stadig verre. Hvorfor hjelper ikke Gud oss slik at vi kan få det bedre?" Tårene står i øynene på henne. "Jeg har alltid trodd på bønn, men nå lurer jeg på om det er tomme ord i lufta. Hva skal vi med en Gud som ikke svarer når vi trenger det som mest?"

Situasjonsbilde 2:

"Jeg føler at livet har stoppet opp" sier "Kåre". "Ingenting betyr noe lenger. Dagene bare sklir av gårde. Om det er sol eller regn har ikke noe å si. Det er ikke noe som engasjerer lenger. Det virker som noen har lagt et grått ullteppe over livet mitt. Egentlig kunne det være det samme om jeg er levende eller død." ikke låse seg i følelser"Det høres ut som du har en tung tid. Har du hatt det slik lenge?" spør sjelesørgeren. "Det begynte ved juletider" sier Kåre. "Og nå er det juni. Jeg trodde det skulle gå over når våren kom. Tenkte at lys og varme ville få det til å lette. Men det ble bare verre. Alle ser så lykkelige ut i vårsola. Bare ikke jeg. Det er liksom våre ikke angår meg. Inni meg er det ikke vår, det er november." "Så kontrasten mellom det du ser rundt deg og føler inni deg er stor?" "Ja, jeg er liksom ikke med i livet. Kanskje hadde det vært bedre om det hadde vært slutt?" "Er det noe du tenker ofte på?" "Noen ganger" sier Kåre og fortsetter: "Hvorfor skal jeg gå rundt og være utenfor livet?" "Jeg skjønner godt at de tankene kan dukke opp når du har det slik for tiden. Samtidig er det viktig at de tankene ikke får overta, slik at andre muligheter til å komme videre blir borte." "Men tror du at du kan hjelpe meg da? Så langt har alt stått i stampe for meg." "Jeg kan følge deg en tid framover. Da vil jeg gjerne at vi gjør en avtale om at du ikke gjør alvor av å ta ditt eget liv i den tiden vi har kontakt. Og dersom tanken dukker opp igjen: si fra til meg. Kan du være med på det?" sier sjelesørgeren. "OK", sier Kåre, "men jeg blir jo ikke noe friskere for det. Tror du jeg kommer til å ha det slik?" "Nei, det tror jeg ikke. Men jeg kan ikke love deg hvor lang tid det tar! Har du opplevd noe slikt før?" "Nei, aldri. Jeg har egentlig vært i god balanse hele livet." "Kan du fortelle litt om hvordan det var i livet ditt, da dette begynte?" "Jeg hadde det ganske greit. Så ble det noe kluss på jobben. Trodde det var min tur til å få opprykk til en lederstilling. Alle sa det: - Nå er det din tur. Men det var en annen som fikk jobben. En ung broiler som var 15 år yngre. Jeg fikk høre at de trengte nye krefter og at jeg var for gammel. Jeg ble skikkelig sinna på sjefen og sa hva jeg mente. Da sa han bare at hvis det var slik, kunne jeg finne meg en annen jobb. Ingen forståelse, ingen omsorg. Bare stempling: gått ut på dato! Det er takken etter å ha brukt 20 år av livet på det firmaet." "Så du er rett og slett blitt stygt behandlet!" sier sjelesørgeren. "Det kan du trygt si!" sier Kåre. "I det fimaet teller ikke mennesker, bare penger. Du er verdifull hvis du bringer mye penger inn i kassa." "Det er vondt å føle at ens verdi som menneske blir tråkket på! Det er ikke rart at du reagerer." sier sjelesørgeren. Kåre fortsetter: "Men jeg burde bare ha løftet hodet og gått videre! De idiotene skal ikke få ødelegge livet mitt! Men jeg datt helt sammen og har ikke greid å reise meg. Kanskje de har rett: At jeg er gått ut på dato!"

Hva er sjeleomsorg?

Ordforklaringer: sjelesørger kalles den som skal veilede, drive sjeleomsorg. Konfident kalles den som søker veiledning, tiltror seg til en sjelesørger.

Disse situasjonsbildene gir glimt inn i sjeleomsorgens verden og viser noen aspekter av dens mangfold. Eksemplene illustrerer hvordan det kan være å stå i spenningen mellom livets erfaringer og Bibelens idealer, mellom egne vanskelige følelser og idealet om hvordan det burde ha vært. Bildene gir glimt inn i sorgen over tapte forhåpninger og depresjonen som reaksjon i livskriser. Mange andre eksempler kunne vært brukt. Vi kan si det slik at sjeleomsorgen er like mangfoldig som livet selv. Sjelesorg handler om å møte mennesker der de er i sin livssituasjon og ta deres opplevelser og erfaringer på alvor. God sjeleomsorg er derfor åpen mot livets og troens erfaringer og tar disse med inn i sjeleomsorgens rom. Sjelesorgen skal altså ikke snevres inn til bare å gjelde en liten del av livet. Det kunne vi gjøre hvis sjeleomsorg ensidig handlet om åndelige spørsmål eller avgrensede områder av livet. Dersom en snevrer inn slik, kan en komme til å begrense hva menneskers gudsrelasjon er for noe. For mennesker forholder seg ikke bare til Gud i en åndelig sfære, men Gudsrelasjonen omhandler livet som helhet.

legeme sjel og åndSjelesorgens utgangspunkt er at ting henger sammen og at mennesket er en helhet. Når vi skal beskrive mennesket, sier vi gjerne at det består av kropp, sjel og ånd. Noen oppfatter det på lignende måte som en kake som er delt i tre. Slik taler ikke Bibelen om mennesket. Hver av delene er uttrykk for helheten. Hele oss har en åndsside. Det samme gjelder sjelslivet. Kroppen kan vi ale se rent fysisk og manifester helheten sterkest. Når man bruker ett av ordene ånd, sjel eller kropp, taler vi om hele mennesket: "Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer." (1 Tess 5,23 )

Dette helhetssynet på mennesket er av og til blitt truet av tankeganger som vil lage en motsetning mellom kroppen på den ene siden og sjel og ånd på den andre. Det åndelige løftes opp og det legemlige nedvurderes. Også i dag kan vi finne lignende uttrykk i enkelte nyere religiøse bevegelser. I møte med dette er det nødvendig å fastholde Bibelens menneskesyn og den helhetstenkning som kommer til uttrykk der. Først da kan vi få en forståelse av sjeleomsorgen som gjør at den som kommer til sjeleomsorg, kan få hjelp til å se livet i sin helhet og sammenheng.

treenighetSjelesorg handler ikke bare om hvordan vi forstår mennesker, men også om hvordan vi forstår Gud. Gud åpenbarer seg for oss i tre skikkelser: "Far, Sønn og Hellig Ånd". På samme måte som vi skrev at mennesket har tre sider som hver for seg er uttrykk for helheten, kan vi si det samme om Gud! I første trosartikkel hører vi om Gud som skaperen, han som har gitt oss livet og opprettholder det. Dette skaperperspektivet får vi ta med oss inn i sjeleomsorgen og la det omfatte livet som helhet. I andre trosartikkel møter vi Kristus, frelseren og forsoneren som åpner dører som før var stengte. For sjeleomsorgen betyr det at mennesker får møte nådens og tilgivelsens budskap. Kristus er ikke en teori eller et prinsipp, men en levende person som har et ansikt og ser den enkelte! I tredje trosartikkel møter vi Den Hellige Ånd. Han som representerer nærvær og livgivende kraft i vår tid og våre liv. I vår sammenheng blir sjeleomsorg å være i denne livgivende kraften, ikke bare snakke om den. Vi kaller denne forståelsen av Gud for trinitarisk. Med den som grunnlag kan sjeleomsorgen si at sjeleomsorgen er trinitarisk forankret. Altså forankret i Gud som Far, Sønn og Hellig Ånd. Slik ivaretar både gudsbildet og menneskebildet en helhet som gjør at sjeleomsorgen omfatter mennesket og livet i dets totalitet.

Mot en definisjon

Illustrasjon Livet vårt består av mange historier. Noen er korte, nærmest som glimt eller mindre hendelser. Andre er lengre og går som en rød tråd gjennom livet. Men både våre korte øyeblikk og de lange linjene hører hjemme som en del av den store historien, som går ut over vårt korte liv. Vi er alle del av Guds historie og hans lange linjer. Hvis vi skal oppleve en god balanse i livet, trenger vi å oppleve at disse historiene henger nogenlunde sammen. Som mennesker holder vi på med et kontinuerlig arbeid med å tolke og forstå våre historier og lete etter røde tråder. Noen ganger synes vi at vi ser sammenhengene. De røde trådene er der, og vi kjenner at vi er en del av Guds gode historie. Andre ganger blir bitene stående litt for hver for seg. Kanskje står de også på en litt forvirrende måte og i motsetning til hverandre. I sjeleomsorgen er dette ikke sjelden utgangspunktet for den sjelesørgeriske prosessen. For å sette sammen det som har falt fra hverandre, trenger man både historien og åpenbaringen. Man trenger livshistoriens erfaring og gudshistoriens åpenbaring.

SjelesorgsamtalenDen som kommer til sjeleomsorg, søker ikke primært å bli forklart, men forstått. Skal en som sjelesørger forstå et annet menneske - i den grad det er mulig, trenger en å følge den andre inn i erfaringens terreng. Samtidig har en i åpenbaringen og Jesu møte med mennesker et bakteppe og en tolkningsramme for menneskelig erfaring. Disse to perspektivene trenger sjelesørgeren å ta med seg inn i samtaleprosessen. Hvis vi skulle lage en enkel modell for å illustrere hva sjeleomsorg er, kunne den se slik ut:

Sjelesorgsamtalen.

Denne modellen forteller at både livserfaringen, Guserfaringen og Gudsåpenbaringen danner sjeleomsorgens fundament. Det er med andre ord ikke lagt noen begrensninger på hva som hører hjemme i sjeleomsorgen. Mennesker kommer med sitt liv, og må taes imot som de mennesker de er. Målet for sjeleomsorgen omfatter også helheten i livet. Relasjonen både til Gud, andre mennesker og til en selv er i fokus. Noen ganger vektlegges det ene, andre ganger det andre.

Skulle vi utforme dette i en definisjon, kunne vi si: "Sjelesorg er å gå et stykke av Guds vei sammen med et annet menneske for gjennom det å bidra til å skape tro, håp og kjærlighet hos den andre". Ingen definisjon makter å ta opp i seg alle sjeleomsorgens mange aspekter. Den må nødvendigvis bli en forenkling. Men med en bakgrunn i å forstå livet som en del av Guds store helhet, handler sjeleomsorg om å gå et stykke av den veien og forsøke forstå den i en slik kontekst. Tro, håp og kjærlighet er også sentrale ord i vår kristne tro og i vår Gudsrelasjon " Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (1 Kor. 13,13) Disse ordene har noe livsbejaende i seg. Der disse ordene oppleves som virkekraftige i livet, opplever en å være i den gode livsstrømmen.

Hvem kan være sjelesørger?

For å kunne svare på dette spørsmålet, må vi først si litt om hvordan sjeleomsorg fungerer. Da kan vi plassere sjeleomsorgen på ulike nivåer og besvare spørsmålet ut fra det.

naboer møtesØyeblikkets sjeleomsorg

Mye sjeleomsorg foregår spontant og ofte uten at en tenker på at det er sjeleomsorg det handler om. Man treffes på butikken, møtes over hagegjerdet, i et selskap eller på jobben. Den andre forteller kort om hvordan det står til. I løpet av noen minutter får man del i et annet menneskes livssituasjon, og man kommer kanskje med en kommentar eller en umiddelbar respons. Så går man hver til sitt. En stund etter treffer man den andre igjen og får høre at det en sa sist de møttes, har vært til stor hjelp. Overrasket registrerer en at det som ble sagt, fikk en betydning man ikke hadde tenkt seg. Denne "øyblikkets sjeleomsorg" trenger ingen faglige forutsetninger ut over å lytte og være et nærværende, ærlig medmenneske der og da.

 

Den alminnelige sjeleomsorg

gruppe samtaleMartin Luther snakket om "brødrenes gjensidige samtale og trøst". Det var en god beskrivelse av den alminnelige sjeleomsorg. I dag ville vi også føyd til "søstrene". Denne type sjeleomsorg foregår i mange sammenhenger. I bibelgrupper, husfellesskap, i kirke og på bedehus, på leirer og samlinger etc. Den foregår mellom mennesker som deler tros og livserfaringer og lytter til hverandre for å være til hjelp. Ofte følger man hverandre over tid og er hverandres følgessvenner på Guds vei.

Mye god sjeleomsorg utøves på denne måten. Mange har fått hjelp til å gå videre på livsveien i perioder hvor det kjentes tungt. De opplevde at tro, håp og kjærlighet ble styrket.

Denne type sjeleomsorg trenger heller ingen formell kompetanse, men fungerer best der noen har solid livs- og tros-erfaring, samt at de har brukt noe tid på å reflektere over den. Skal en hjelpe andre på veien, trenger man å ha et reflektert forhold til sin egen vei slik at en har skaffet seg innsikt i å arbeide med livsprosesser. Gjennom det skaper en klangbunn hos seg selv for å lytte til andre. Det bør skje uten at en skal overføre sin egen erfaring og egne løsninger over på den andre (mer om det senere).

Spesialisert sjeleomsorgDen spesialiserte sjeleomsorgen

Jo mer den enkelte sjelesørger arbeider med å bygge opp sin kompetanse, jo større felt kan han gå inn i.. Enkelte sjelesørgeriske utfordringer er også av en slik karakter at det er behov for spesiell kompetanse. Slik sjeleomsorg utøves av prester, diakoner av profesjon, men også legfolk som har skaffet seg spesialkompetanse for nettopp å kunne ta på seg mer krevende oppgaver. Her snakker vi om sjelesørgere med teologisk og psykologisk kunnskap, samt personlige forutsetninger som gir kompetanse til å stå i prosesser over tid.

Det er med andre ord mange som kan være sjelesørgere. Men det er viktig med en selvinnsikt som gjør at man både vet hva man kan gå inn i og hvor ens egne grenser går. Kompetanse handler i denne sammenheng både om erfaring og teori. Noen har mye av det ene og mindre av det andre. Man skal ha frimodighet til å gå inn der hvor man kjenner seg trygg på egen kompetanse og tilbakeholdenhet der man fristes til å gå ut over eget kompetansenivå.

Hva slags kompetanse trengs i sjeleomsorg?

Vi kan samle kompetansen i to typer: teoretisk og personlig kompetanse.

Teoretisk kompetanse

En som driver sjeleomsorg trenger kunnskap for å forstå hva det handler om, og teorier og modeller å knytte sin praksis til. Det handler både om bibelforståkunnskap og teologi samt menneskelig og psykologisk kunnskap. Når sjelesørgeren møter ulike mennesker i samtale, går det raskt opp for en at alle ikke kan møtes på samme måte. Problemstillingene og den aktuelle situasjonen gjør at man trenger ulike tilnærminger til ulike mennesker. Teoretiske kunnskaper hjelper en til å forstå hva problemene handler om og til å se hvilke "verktøy" en skal ta i bruk der og da. Innsikt bidrar til å øke sjelesorgerens trygghet på å gå inn i situasjonen, samtidig som kunnskapen hjelper til å skjønne hva man ikke skal bevege seg inn i.

Personlig kompetanse

Teori alene skaper ikke en god sjelesørger. Det er i kombinasjonen av teoretisk og personlig kompetanse at den gode sjelesørgeren formes. Hva mener vi med personlig kompetanse? Vi vil samle det i følgende stikkord:

Åndelig modenhet; Etisk bevissthet; Selvinnsikt; Empati; Egne grenser og muligheter.

Åndelig modenhet

Noen tenker at åndelig modenhet handler om stor bibelkunnskap og teologisk innsikt. Har man det, er man åndelig moden. Selvsagt er dette av betydning, men modenhet handler om mer enn kunnskap. Det handler om vekst og utvikling, åndelig og personlig. Det går an å ha mye kunnskap, uten at det fører til modenhet: Vits: Han skjulte sin dumhet bak en vegg av kunnskap.

kontroll freakÅndelig modenhet forutsetter en åpen tro som lar seg utfordre av Guds Ord, av livets erfaringer og av andre mennesker. Noen mennesker lukker troen inne i et eget rom hvor de vokter døren og passer på at de ikke skal forstyrre den troen de har der inne. Ofte bunner det i et behov for å ha kontroll både over livet og troen. En slik tro kan virke sterk og solid, men er i virkeligheten ganske skjør. Derfor må den beskyttes slik at den ikke skades eller mistes.

Åndelig modenhet kjennetegnes ved at en står i spenningen mellom åpenbaring og erfaring. Modenhet utvikles gjennom en prosess hvor en våger å kjenne på at troen utfordres, at livet endres og at Gud er i det alt sammen. Den modne tro erkjenner at Gud ikke er noen garantist mot at onde ting kan skje i livet, sml. ulykken der fire danske kristne ungdommer druknet. Det kan også være å oppleve "sjelens mørke natt", følelsen av gudsfraværet, som åndelige veiledere i kirkens første tid kalte det. Men først og fremst handler åndelig modenhet om å utvikle en grunnleggende erfaring om at Gud hjelper en til å fastholde at han, tross alt, er med gjennom det vonde. Åndelig modenhet innebærer å leve med ubesvarte spørsmål uten at det betyr at Gud er fraværende. Og ikke minst handler modenheten om å leve nær Gud og la han få forme oss dag for dag gjennom livet.

Åndelig modenhet er altså ikke å trekke seg tilbake til det lille rommet for å beskytte den troen man har, men å gå ut og leve åpent med den både i møte med eget liv og andre mennesker.

Etisk bevissthet

Å være sjelesørger forutsetter også etisk bevissthet. En sjelesørger møter mange mennesker som er i sårbare og vanskelige faser i livet. Sjelesørgerens måte å oppfatte den andre på vil ha innvirkning på hvordan man forholder seg til ham eller henne. Oppfatter jeg den andre som et likeverdig menneske som tillater meg å være medvandrer på et stykke av livsveien? Eller ser jeg på ham eller henne som et svakt og stakkarslig menneske som trenger en beskytter og velgjører? Disse to utgangspunktene vil sette ulikt preg på den sjelesørgeriske samtalen. Dersom jeg identifiserer meg med det siste utgangspunktet, risikerer vi å få en sjeleomsorg preget av at sjelesørgeren overtar og styrer den prosessen som han tror konfidenten ikke makter ta hånd om. Det blir en dirigerende og kanskje kontrollerende sjelesorg hvor konfidenten blir fratatt ansvaret for sitt eget liv.

Ovenfra og ned holdningDersom vi velger det utgangspunktet at sjelesørgeren er medvandrer til et annet menneske på en likeverdig måte, unngår vi en sjeleomsorg preget av en "ovenfra og ned" holdning. Likeverdstanken kan vi også forankre i Bibelens syn på mennesket. Mennesket er skapt i Guds bilde og er bærer av Guds stempel (1.Mos. 1.27; Sal. 8.4-6). Det innebærer at menneskets verdi ikke ligger i hva det har fått til i livet, men hva Gud har gitt det. I det perspektivet er det viktig at sjelesørgeren ikke tenker han har fått noe mer enn konfidenten som sitter foran ham.

Etisk bevissthet handler altså om en grunnleggende respekt for et annet menneske. Et menneske har en uforanderlig verdi og en integritet som ikke gir sjelesørgeren tillatelse til å trampe inn i et annet menneskes liv. Tvert i mot utfordres det til en varhet og åpenhet i møte med konfidenten. Når vi inviteres inn i konfidentens liv, er vi "på hellig grunn".

Etisk bevissthet handler også om respekt for konfidentens fysiske grenser. Om konfidenten bryter sammen i gråt og sjelesørgeren kjenner hvilken smerte konfidenten opplever, kan det være lett å tenke at en må vise maksimal omsorg.. Kanskje flytter sjelesørgeren stolen bort til konfidenten, legger armene rundt og trykker konfidenten inn til seg for at vedkommende skal kjenne at han/hun ikke er alene. Det finnes situasjoner hvor en grad av fysisk nærhet kan være godt og riktig. Men hvis dette blir sjelesørgerens vanlige måte å vise omsorg på, vil konfidenten til tider oppleve at sjelesørgeren kommer altfor nær. Det er bra at konfidenten opplever omsorg, men det forutsetter ikke nødvendigvis stor grad av fysisk nærhet. Konfidenten må få være i sitt eget domene, uten at noen går over hans intimitetsgrense. Her er det en balansegang som sjelesørgeren har ansvaret for å ivareta. For hva gjør sjelesørgeren neste gang konfidenten gråter? Og gangen etter der? Over tid kan fysisk nærhet bidra til å skape følelser både hos sjelesørger og konfident som vil virke forstyrrende på den sjelesørgeriske relasjonen.

Å utvikle etisk bevissthet er heller ikke å ha en klar liste med ferdige svar på etiske spørsmål. Selvsagt trenger en sjelesørger å ha tenkt gjennom etiske problemstillinger og reflektert over hva som bryter ned og hva som bygger opp i menneskelivet. Men det gir ikke sjelesørgeren tillatelse til å opptre som dommer over andres liv. Det kan være mange grunnet til at konfidenten gjør de valgene han gjør. Som sjelesørger skal vi bli med konfidenten inn i de aktuelle problemstillingene og hjelpe ham til å finne vei, også der vedkommendes valg blir et annet enn det vi ville tatt. Vår oppgave er verken å gi godkjenningsstempel eller felle en dom, men å hjelpe konfidenten til å ta ansvarlige valg.

Søkelys rettes på..En sjelesørger trenger å ha et åpent forhold til hvor en selv er i møte med de samme problemstillingene. En trenger bl.a. å spørre seg selv: Hva vil jeg med å være sjelesørger? - Hva er mine motiver? - Hva ønsker jeg å oppnå?

Umiddelbart vil de fleste gi et såkalt riktig svar på dette. Men det kan være nødvendig å gå litt videre og spørre: Er det noe i mitt liv som gjør at jeg trenger å vise at jeg er en god hjelper? -Trenger jeg å bli beundret? -Er det viktig å vise at jeg lykkes? -Ønsker jeg med min sjeleomsorg å sette konfidenten i takknemlighetsgjeld overfor meg?

De fleste vil kanskje med en gang svare nei på disse spørsmålene. Men kanskje er svaret noe mer sammensatt enn det. Etisk bevissthet handler også om å sette ærlig søkelys på egne motiver, slik at konfidenten ikke blir utsatt for sjelesørgerens ubevisste og ubearbeidede ting i sitt eget liv.

Åpant og lukketSelvinnsikt

"Kjenn deg selv," sa de gamle grekere. Problemstillingen er ikke blitt mindre aktuell siden den gang. Et grunnleggende spørsmål er: - Hvordan lever jeg med meg selv? Trives jeg i mitt eget liv? Eller er det mye som uroer og kanskje truer den balansen jeg forsøker å opprettholde?

Vi kan illustrere dette med en enkel modell (til høyre): Den øvre firkanten symboliserer den delen av oss som vi har god kontakt med. Den nedre delen er den delen vi har et noe mer problematisk forhold til. Det som dukker opp fra det mer lukkede området kan enten forsøkes fortrenges igjen, eller vi kan konfrontere det.

Stort åpent romVi har alle en del av livet vårt som vi har god kontakt med og som vi liker hos oss selv. Heller ikke har vi problemer med at andre kjenner til de sidene ved oss, tvert imot. Det er det vi liker å presentere, slik vi gjerne ville være fullt ut. Men vi har også et annet område, som vi kan ha et noe vanskeligere forhold til. Her befinner det seg som vi er mindre stolte av, det vi skjemmes over og helst vil lukke øynene for. I tillegg er vi glade for at andre ikke ser så mye av det.

Joharis vinduDette kan mange forholde seg noe ulikt til. Noen prøver å bygge inn det åpne området og fortelle seg selv at det er slik (og bare slik) de er. Resten får en bare pakke vekk. Om det bare hadde vært så enkelt! For det vi har å gjøre med i det mer lukkede området, er jo der og gjør sin virkning. Det vil koste krefter å holde det nede, og mye energi vil gå med til blankpusse den åpne delen.

Det som befinner seg i det mer lukkede området, ligger ikke i ro. I møte med livets ulike situasjoner og i møte med andre mennesker, vil dette bli utfordret. Det vil stikke hodet opp og melde seg i det åpne rommet. Da kan en møte det på to måter. Enten bruke krefter på å presse det ned igjen for å få fred, eller møte det og bli kjent med det.

Enkelte prøver å skjule ting ikke bare for seg selv, men også for Gud. Kanskje har de med seg et strengt gudsbilde hvor Guds fordømmelse er Guds og eget områdesterkt inne. Selv om de kan teorien om at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus, er de innerst inne ikke sikre om det gjelder dem. Dermed lager man en todeling, hvor det åpne området representerer det Gud liker, og det lukkede det de tror han fordømmer. For dem blir figuren slik:

Men slik trenger det ikke være. Guds Ord taler om at vi skal leve i lyset (1.Joh. 5.1 ff) Videre sier Johannes at Guds kjærlighet ikke er en premie for et vellykket liv, men gitt oss uten at vi har gjort oss fortjent til den Gud lyset(1.Joh. 4.10) Det betyr at Guds kjærlighet og nåde også omfatter det lukkede rom! Dersom vi åpner den døren, blir han med inn! Ikke for å fordømme, men for å fornye! Da ser modellen over vårt liv annerledes ut: ; både det åpne og mer lukkede område er Guds område! Det innebærer at i møte med Gud trenger vi ikke ha et lukket og et åpent rom. Og når vi kan møte Gud slik, trenger vi heller ikke ha en oppdeling i to rom for oss selv.

Det betyr ikke at alt nå plutselig er åpent og erkjent. Det er en livslang prosess å arbeide med dette, både i forhold til Gud og oss selv. Men det innebærer at vi ikke trenger være redde for å bevege oss inn i det terrenget hvor vi ikke er så godt kjent eller som vi på ulik måte kan oppleve truende. Vi går ikke alene dit inn, Kristus følger med. For Ham er ikke terrenget ukjent! Han har vært der før, og han forlater oss ikke der inne. Det er altså mulig å gjøre det åpne området større og det lukkede området mindre. Slik vokser en i selvinnsikt til beste for seg selv og dem som behøver hjelp av oss på vår vei.

En sjelesørger trenger å leve åpent med seg selv. Ikke slik at han skal fortelle alt om seg selv til alle. Først og framst er det en åpenhet innad mot egne følelser og egen livserfaring. Det er også en åpenhet oppad mot den Gud som møter oss med nådens og kjærlighetens blikk. Våre konfidenter trenger sjelesørgere som våger å bli med inn i deres indre rom når de inviterer til det. Sjelesørgerens evne til å bli med henger sammen med i hvilken grad sjelesørgeren selv har våget seg inn i egne indre rom. Har man for mange stengte dører i eget liv, er en ikke fri til å bli med andre i deres rom. Dermed ligger en viktig begrensning hos sjelesørgeren som også blir en begrensning for konfidenten.

personlig hjelpHvordan kan en finne ut av dette? En av de beste måtene er selv å motta veiledning og sjelesorg. Gjennom det kan en få satt fokus på eget liv og bruke veilederen som speil for en selv. Sjelesorg kan ikke læres gjennom teori alene. Teorien viser hva sjelesorg handler om. Videre gir den teorier og modeller for praksis. Men teorien gjør en ikke uten videre til en god sjelesørger. Teorien må settes ut i livet, slipes og formes. Gjennom dette kan en utvikle seg som sjelesørger ved å kjenne på kroppen hva som skjer med konfidenten. Denne utviklingsprosess får man best ved å gå i veiledning. Det bidrar også til å kvalitetssikre sjelesorgpraksisen.

Å være sjelesørger er et stort ansvar. Konfidenten tar sjansen på å invitere sjelesørgeren inn i de sårbare områdene av livet. Der skal en trå varsomt. Ingen har rett til å storme inn. Langt mindre har en rett til å begynne foreta seg noe konfidenten ikke har bedt om. Gjennom veiledning kan en få hjelp til å se hva man gjør og ikke bør gjøre, og utvikle gode innfallsvinkler til den sjelesørgeriske prosessen.

Empati

Empati blir ofte definert som "evnen til medopplevelse". Empati handler om å være nær, uten å bli oppslukt av den andres følelser. Om å bli med inn i den andres verden, uten å miste den nødvendige distansen for å være til hjelp. Empati utfordrer med andre ord på å være til stede i den andres liv, samtidig som man ikke mister taket i sitt eget.

Empati er ikke det samme som sympati. Språklig betyr sympati "å føle det samme som". Den andres opplevelse blir min egen. Dersom den andre gråter, gråter også jeg. Sympati skaper stor grad av nærhet, men distansen til den andre blir liten.

Jesus viser empatiEn sjelesørgers empati vil komme til uttrykk i hvordan sjelesørgeren lytter og responderer i møte med konfidenten. Det har vært sagt at sjelesorgen må være preget av tillatelse i form av at konfidenten kan si hva han vil og på den måten han vil. Denne tillatelsen kommer til uttrykk i sjelesørgerens åpenhet mot konfidentens historie og hans vilje til å bli kjent med den. En empatisk sjelesorg er ikke dømmende, straffende eller irettesettende, men åpen for å finne en vei sammen med konfidenten i dennes livslandskap. Det betyr ikke at sjelesørgeren ikke kan kommentere det konfidenten kommer med. Utfangspunktet for sjelesorgen er jo ofte at konfidenten føler seg fastlåst eller ikke finner vei i den problemstillingen han ønsker å snakke om. Å være sjelesørger er å bli med på oppdagerferd i den andres landskap. Sjelesorg handler ofte om å oppdage, få øye på det som ble borte fordi livet floket seg til, og se mulighetene som forsvant fordi mørket omkring en ble for tett. Skal sjelesørgeren være med på denne vandringen, er en empatisk holdning en forutsetning for å være en følgesvenn.

En sjelesorg uten empati blir ofte preget av distanse mellom konfident og sjelesørger. Forenklet sagt kan det bli en forståelse av sjelesorg som innebærer at konfidenten representerer problemet, mens sjelesørgeren representerer løsningen. Sjelesørgeren blir en som trekker seg tilbake og vurderer det konfidenten forteller, mer enn å ta del i og gå inn i det. Den følgessvennen konfidenten trenger for å gå inn i et vanskelig terreng, vil ikke være der. Nå er det selvsagt slik at konfidenten noen ganger trenger å få lang avstandsjelesørgerens reaksjoner og vurderinger, og for å kunne det må sjelesørgeren ha en nødvendig distanse. Men det er forskjell på å komme med en refleksjon bygget på en grunnleggende empati, og å gjøre det når grunnholdningen er distanse og bare det.

Den tidligere svenske biskop Helge Bratgård fortalte om en mann som hadde gått hos to sjelesørgere. Om den ene sa han: "Han kan jeg snakke med, for han går sammen med meg på veien." Om den andre sa han: "Han kan jeg ikke snakke med, for han går ikke lenger på veien. "Han er allerede framme." Så enkelt kan empati framlegges: En sjelesørger som allerede er framme", vil lett kunne oppleves som en som forteller konfidenten hvor han burde ha vært. Det gir lite tro på å komme videre og få i gang sin egen prosess. Empati er preget av "å gå sammen med på veien" og bruke nødvendig tid på å komme fram.

gå sakte stopp ofte LyttLa meg trekke en parallell til noe som ikke har med sjelesorg å gjøre, men som like fullt kan overføres dit. Når man skal lære opp nye jegere, er det tre ting de får beskjed om å huske når de kommer ut i skogen: 1. Gå sakte. 2. Stopp ofte. 3. Lytt.

Nøyaktig det samme kan sies om sjelesorgen. En empatisk holdning er nettopp preget av disse punktene. Utfordringen er å lære seg dette i praksis.

empatiKan empati læres? Eller er det noen som har det, og andre ikke? Ser vi oss rundt, vil vi fort oppdage at noen mennesker har en mer lyttende holdning enn andre. I møte med dem, merker vi en genuin interesse for andre. Mens andre igjen er opptatt av å snakke om seg og sitt, og lite interessert i dem de møter. Slik sett kan vi konstatere at vi er ulike.

Men selv om noen i utgangspunktet har en mer empatisk holdning enn andre, er det også noe som kan læres og utvikles. Men det handler om mer grunnleggende ting enn bare å lære seg noen teknikker. Alle kan lære seg samtaleteknikk, men det er ikke uten videre en garanti for at man har en empatisk holdning.

Hvordan utvikler en empati? For det første trenger en et oppriktig ønske om å utvikle seg på dette området. En må være villig til å investere noe for å komme videre. For det andre handler det om å lære seg empati, om å leve empatisk. Ikke bare vise empati. Empati er dypest sett noe jeg er, ikke noe jeg bare gjør eller viser. Det er derfor det ikke kan læres bare som en teknikk. Empati er et uttrykk for å leve åpent i forhold til Gud, seg selv og andre. Ikke slik at en skal være grenseløs, og dele alt med alle.

En viss grad av selvbeskyttelse, trenger vi alle. Men det hindrer ikke at en kan ha en grunnleggende åpenhet til livet og la egne tros og livserfaringer være byggestener for en empatisk livsholdning. Dersom en går inn i slike prosesser, sammen med en veileder eller en sjelesørger, vil man få mulighet til å bli kjent med de sidene hos seg selv. Dette vil virke berikende på eget liv og styrke evnen til å møte andre med en empatisk holdning.

Hva blir forskjellen i betydning mellom empati og sympati? Den ligger i forholdet mellom nærhet og distanse. Sympati handler om å være til stede i den andres smerte, men samtidig bevare en distanse som gjør det mulig å være en hjelper for den andre, ikke bare en trøster. I sjelesorg trenger vi noen ganger til trøst, men vi trenger også å kunne se situasjonen litt på avstand og hjelpe den andre å få perspektiv på den. Slik sett er empatien viktigere enn sympatien i sjelesorg sammenheng.

strikken kan rykeEgne grenser og muligheter

Ethvert menneske trenger å huske at det bare er Jesus som kan si: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile."(Matt. 11,28) Vi andre må nøye oss med å si: "Kom til meg noen ganske få, og jeg skal prøve være noe for dere en liten stund." Sjelesørgeren kan lett komme til å forstrekke seg fordi man har et genuint ønske om å være til hjelp for mennesker. Og fordi man kjenner at det er meningsfylt å være sjelesørger og det er mange som spør etter hjelp, vil man gjerne strekke seg. Så tøyes den berømte strikken og man ser kanskje ikke varselsignalene før strikken ryker.

indre tilbaketrekningAlle som arbeider med sjelesorg, vil erfare at det er krevende å gå inn i andre menneskers livssituasjon. Å lytte er hardt arbeid. Å være til stede krever oppmerksomhet og konsentrasjon. Vi har alle sammen grenser for hvor mye vi kan engasjere oss i, før vi blir overbelastet. Går vi over den grensa, makter vi ikke lenger å være til stede for den andre helt og fullt. Det kan da skje at vi trekker oss litt tilbake innvendig for å skjerme oss selv.

Det er bedre å være noe for noen og kjenne at en lykkes med det, enn å være litt for altfor mange. Denne grensen går på ulikt sted for ulike mennesker. Det viktigste er at man blir kjente med egne grenser og respekterer dem. På den måten kan en være en god sjelesørger innenfor egne grenser og samtidig sammenligning ufruktbart!ha en realistisk vurdering av når man må si nei.

Å erkjenne sine grenser er ikke et nederlag. Tvert imot. Å erkjenne sine grenser er å bli kjent med og trygg på det handlingsrommet en har. Noen har et negativt forhold til sine egne grenser og de sammenligner seg med andre som har større kapasitet og orker mer. Det de selv har å bidra med, virker så lite i forhold til hva enkelte andre får til. Det viktigste er ikke å se hva andre makter, men å bli kjent med egne muligheter og være trygg på dem. Da etablerer man en god plattform for egen sjelesorg. Så kan en gjennom selv å motta veiledning og sjelesorg gradvis vokse og utvikle seg som sjelesørger. Her ligger muligheter for å utvide det trygge rommet og gi plass for ny erkjennelse og erfaring.

På seg selv kjenner man (ingen?) andre

På hjemmebaneFor noen år siden kom det ut en bok med tittelen: "På seg selv kjenner man ingen andre". Noen vil kanskje undre seg over en slik påstand. Vi er vant til å tenke motsatt: "På seg selv kjenner man andre." Begge disse formuleringene har noe riktig i seg. I møte med andre menneskers liv og erfaring er det ofte en gjenkjennelse på noe i eget liv. Vi kan ha opplevd noe av det samme som konfidenten og kjenner at her er vi på hjemmebane i forståelse. Eller det kan være følelser som konfidenten gir uttrykk for og som vi opplever å ha hatt eller har i møte med den andres livshistorie.

Hva skal en bruke denne gjenkjennelsen til? Umiddelbart kan en tro at når det er noe en kjenner igjen, vil en kunne gi konfidenten hjelp ved at sjelesørgeren forteller hva han selv har opplevd. En er "på hjemmebane", så og si. Kanskje sjelesørgeren har kommet godt gjennom en periode som ligner på den konfidenten forteller om. Sjelesørgerens erfaring og innsikt kunne da være med å vise vei for konfidenten ut av den krisen vedkommende befinner seg i.

Her kommer overskriften inn som en korreksjon: På seg selv kjenner man ingen andre. Selv om det er en gjenkjennelse, er det aldri likt! Rett og slett fordi ingen mennesker er kopier av andre og ingens livshistorie er helt identisk med noen annens! Dette må være en grunnleggende erkjennelse hos sjelesørgeren. Det bør forstyrrende elementogså gjøre en litt tilbakeholden med å trekke inn sitt eget i sjelesorgsamtalen. Det kan virke som man har kompetanse og evne til å finne svar på området. Men risikoen er at fokus flyttes fra konfident til sjelesørger. Man trer ut av konfidentens livshistorie og inn i sjelesørgerens! Selv med de beste hensikter fra sjelesørgerens side, er risikoen til stede for at det virker forstyrrende for konfidenten. Vedkommende har problemer nok med å forholde seg til egen livshistorie, og så må han plutselig forholde seg til den andres virkelighet. Og den løsningen sjelesørgeren har funnet for seg selv, kan oppfattes som fasit for problemet konfidenten sliter med. Dette til tross for at både omstendighetene og personene kan være helt forskjellige..

strenger som samvibrererEr det da ingen ting sjelesørgeren kan bruke egen livserfaring til: Jo som klangbunn for en empatisk innlevelse i konfidentens livssituasjon. Det kan hjelpe sjelesørgeren å få kontakt med viktige strenger som klinger i den historien som blir fortalt. Og det hjelper sjelesørgeren å ha et reflektert forhold til det omtalte problemkomplekset. Men sjelesørgeren må aldri glemme at han skal være der for konfidenten og ikke for seg selv.

bakteppeBakteppet

Lisa hadde ringt til sjelesørgeren og bedt om en samtale. Hun hadde aldri vært der før og var spent på hvem denne sjelesørgeren var. Hun fant fram til huset og gikk opp alleen. Huset minnet henne om barneskolen hennes. Hun hadde aldri trivdes der, men kom seg gjennom på et vis. Da sjelesørgeren kom ut, lignet han på dansepartneren hennes fra ungdommen. Hun hadde håpet at det skulle bli dem, men han sviktet. Var han en til av disse svikefulle mennene? De satte seg ned i samtalerommet. På veggen hang det et krusifiks. Sist hun satt i et rom med krusifiks, var det under konfirmasjonsforberedelsen. Det hadde vært en fin tid. Hun syntes hun så noe av hva tro er i den tiden. Senere gled det nok mer bort..

Glimtet inn i Lisas historie forteller noe om hva som er der før man i det hele tatt er begynt å snakke sammen. Gamle erfaringer, gode og vonde minner ligger der som et bakteppe for den samtalen som er i ferd med å starte. Det kunne vært laget et lignende glimt inn i sjelesørgerens verden, men vi lar det ligge. Poenget er at enhver sjelesørgerisk samtale foregår i et følelsesmessig klima. Ikke slik at det nødvendigvis må settes ord på det, men er med å sette preg på relasjonen.

Det kan være nyttig for sjelesørger å kjenne til dette. Ikke minst for å kunne forstå bedre uvanlige reaksjoner fra konfidenten underveis. Det kan være at konfidenten heller ikke forstår hvorfor, men bare kjenner det som en følelse eller reaksjon. Hvorvidt det skal kommenteres i samtalen, da eller senere, vil være en vurdering ut fra hva som tjener prosessen en er inne i.

noe som skillerMellomrommet

Når sjelesørger og konfident setter seg ned for å snakke sammen, vil det både i fysisk og overført betydning være et mellomrom mellom dem. Dette mellomrommet skal fylles med innhold. Det første vi da skal huske, er at i dette mellomrommet er Gud. Han er til stede uten at vi har nevnt Hans navn. Han var der før vi kom og Han blir når samtalen er over. Dette skal bidra til trygghet og en avslappet holdning hos sjelesørgeren. For noen kan det være maktpåliggende å bringe Gud inn i samtalen. Det er riktig at en trenger å være bevisst på hvordan Guds nærvær kan komme til uttrykk i det sjelesørgeriske møtet. Men man kan også bli så opphengt i dette at det kan føre til en litt anstrengt situasjon, hvor en mest leter etter en anledning til å flette inn en passende kommentar om Guds nærvær.

støy i kommunikasjonI og med at Gud er der før oss, betyr det at all vår sjelesorg er omfattet av Guds nærvær. Det er godt å vite. Noen ganger kan vi løfte det fram i form av et bibelord eller en refleksjon for å hjelpe konfidenten se sin historie i en større sammenheng. Andre ganger i form av bønn og forbønn. Men det er ikke slik at sjelesorgen forsvinner om man ikke snakker om Gud. Det er når konfidenten er klar for det og har behov av det at tidspunktet er kommet.

Mellomrommet fylles også av sjelesørgerens og konfidentens livs og troserfaring. Det ligger der som en ressurs, men også som noe som kan forstyrre. Vi snakker da om personlig støy.

Personlig støyPer er prest. Han er ikke helt sikker om han ble det fordi hans far var det og han skjønte hvor glad far ville bli, hvis han ble det samme. Egentlig ville han vært lege, men det var greit nok å være prest -hvis han ikke smakte for mye på legedrømmen.

Anne hadde bedt om å få snakke med ham. Hun var opptatt av å finne hva som var Guds vilje med livet hennes. I ungdomstiden lurte hun på om Gud ville hun skulle bli misjonær. Da fikk hun panikk. Det var det siste hun kunne tenke seg. Derfor hadde hun gjort det hun kunne for å fortrenge misjonærtanken. Samtidig hadde hun ikke kommet til rette med hva Guds vilje for henne var. Det trengte hun hjelp til.

For en sjelesørger er det viktig å komme til rette med egne støysendere og lære seg lytte til andres. Og her igjen gjelder den gamle sannheten: Min måte å lytte til andre på, er en refleks av hvordan jeg lytter til meg selv.

Støy på linjaPer hadde fulgt kallet. Men var det kallet fra Gud eller far? Han var ikke helt sikker. Anne ville gjerne følge Gud, men ikke ut av landet. Nå skulle de snakke om å følge Guds vilje. Men de hadde noen støysendere som laget skurr i deres eget mottakerapparat. For Per som sjelesørger er det viktig at han har kontakt med denne problematikken hos seg selv. Dersom dette er fortrengt hos ham, vil han ha begrensninger i å oppdage støysenderen hos Anne. Det vil være vanskelig for Anne å få gode samtaler om å følge Guds vilje, dersom hennes eget forhold til misjonærkallet ikke hentes fram. De vil nok kunne ha generelle samtaler om kall og tjeneste, men ikke komme inn på det som virkelig brenner for Anne: "Hvordan skal hun komme tilrette med det misjonærkallet hun har fortrengt?"

 

Sammenfatning

Sjelesorg handler om medvandring. En medvandring hvor sjelesørgeren stiller seg til disposisjon for å gå med et annet menneske et stykke av livsveien. Det er fortrøstningen om at det er en til som er med på vandringen: Gud. En slik vandring handler om å gå med frimodighet og i tro. Samtidig er det viktig å ha en sann og sunn erkjennelse av egne muligheter og begrensninger. En sjelesørger trenger både faglig og personlig kompetanse, samt kunnskap om hvordan en bygger opp begge deler hos seg selv. Sjelesorg handler ikke bare om å øve seg i å forstå andre, men også om å gi seg selv muligheten til åndelig, personlig og faglig vekst. Slik lever man i den gode sammenhengen mellom å få og gi det videre. "Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud." (2 Kor. 1,4)

 

 

Redigert med bilder og lenker av Asbjørn E. Lund